– Ingenting kan gi oss pappa tilbake

Tom Vestreng

Dagsavisen

I stuen i barndomshjemmet på Tertnes, rett utenfor Bergen, med utsikt mot fjorden som faren elsket, og i rekkehuset faren Konrad selv var med å bygge i 1976, tar søstrene Sølvi Hagland Skjønberg og Kristin Hagland, samt moren Svea Hagland imot Dagsavisen.

De neste par timene forteller de farens historie. En historie om en av oljepionerene som ble alvorlig syk, og døde av sykdommen han pådro seg som oljearbeider. 

I 2003 døde oljepioner Konrad Hagland etter å ha vært rammet av blant annet lungekreft. 

Og etter å ha forgjeves kjempet for å få godkjent at sykdommen skyldtes yrket i Nordsjøen.

– Grunnen til at vi nå forteller pappas og vår historie, er at vi ønsker rettferdighet for pappa. Og andre oljepionerer som har vært igjennom det samme som pappa. At han endelig ble trodd, at plagene og sykdommen skyldtes jobben i oljebransjen, sier søstrene, og får et anerkjennende blikk fra moren, som lar Sølvi og Kristin føre ordet.

Privat

Det har gått 22 år siden faren gikk bort i 2003. I disse årene har de levd på minnene, og ikke tenkt på at de hadde krav på noen kompensasjon.

– Det er nå nylig at vi fikk beskjed om at pappa er omfattet av kompensasjonsordningen fra staten, sier Sølvi. 

– Vi har jo fulgt med i saken over tid. Vi fikk etter hvert melding om at de som kom var ute i et spesielt tidsrom var omfattet av ordningen. Samt pårørende. Men det er jo de som lever som har jobbet mest med det. Vi har Ikke tenkt mye på om han hadde krav på kompensasjon. Vi har følt på en avmaktsfølelse i dette, sier Kristin. 

De har fått med seg at regjeringen ønsker å tilby en kompensasjon på 8G, eller rett i overkant av en million kroner.

– Det handler ikke bare om penger. For oss handler det vel så mye om at pappa blir trodd, på at den sykdommen han fikk, og som kostet ham livet, skyldes jobben i Nordsjøen, sier Kristin Hagland.

– Samtidig er det viktig at vi ikke skal godta hva som helst fra staten. Det handler om verdighet og oppreisning. Ikke at staten skal kaste noen penger etter oss, og så være ferdig med saken, sier hun.

Gråt da han reiste ut

Kristin og Sølvi var bare småjenter da faren begynte i Nordsjøen, to uker på, to uker av. 

– Jeg husker jeg gråt hver gang han skulle reise ut Han kom hjem på fredager, og da pleide han å ha med litt godteri eller et smykke til oss. Noe ganger kunne ikke helikoptrene fly på grunn av dårlig vær, og jeg var redd for at helikoptrene skulle styrte, forteller Sølvi.

– Pappa likte aldri turene med helikoptre. Noen ganger sa han at det å reise ut var som å bli dratt til slakterbenken. men det var arbeidsplassen hans. I en jobb han trivdes i, og hvor han alltid skrøt av det gode arbeidsmiljøet og av gode kolleger, legger Kristin til.

Konrad fikk 22 år i oljebransjen. 

De forteller om en far som var opptatt av at de rundt ham tok sikkerhet på alvor. At jentene brukte vernebriller da nyttårsraketter skulle skytes opp, og at de la puter under knærne, for å beskytte knærne om de satte seg ned på noe hardt.

– Det er et paradoks at han var så opptatt av sikkerhet her hjemme, mens på jobb var det nærmest et ikke-tema. På jobb var det lite av effektivt verneutstyr tilgjengelig. Det virket som at fokus helst var på å holde produksjonen i gang. Han var ingen novise når det gjaldt sikkerhet, men det var ingen kultur for det i bransjen, sier Kristin.

– Pappa jobbet som kjølemontør, noe som senere ble kalt for instrumenttekniker. Han jobbet på forskjellige plattformer, og krøp mye inne i ventilasjonsanleggene, uten noen annen form for verneutstyr enn kjeledress. Og de hadde heller ikke noen informasjon om det de pustet inn var farlig. Gjennom jobben pustet han inn freongasser og andre gasser, og benzen og hydrokarboner ble han også mye utsatt for, og masker var ikke tilgjengelig, sier Kristin. 

Som barn bet de seg merke i at pappa til jul fikk krystallglass i gave fra arbeidsgiver.

– Det var en ukultur på plattformene. Man skulle helst unngå å melde fra om skader og sykdom. Jo mindre hendelser det var, jo finere gaver. Så det skulle være alvorlig før man meldte fra om noe, sier Sølvi.

Ble syk 

Allerede i 1994 fortalte han at det «føles som å bli slått med stokker over lårene». Han oppsøkte da hospitalet på plattform, for å få en sykmelding.

«Drar på beinet, plagene har den siste tid blitt forverret, er engstelig for sin arbeidssituasjon, men er kommet til det punkt at han må få gjort noe med dette da han frykter på det å bli helt invalidisert med arbeidsledighet som følge», skriver sykepleier på plattformen i rapporten. 

– Han lå mye her på sofaen og var trøtt, legger Sølvi til. 

De viser dokumentasjon hvor det står at han var veldig arbeidsmotivert. Veldig glad i å løse oppgaver, og alltid i godt humør. Han var en humørspreder, både hjemme og på jobb. 

– Men etter at vi snakket sammen, begynte han å fortelle hvordan han hadde det. Vi så jo at han hadde vondt, men det var vanskelig siden man ikke kunne se symptomene, sier Kristin. 

– Han fikk høre om kolleger som også hadde blitt syke. Men når han selv var offshore, var det aldri snakke om sykdom, sier Kristin. 

– Ble han tatt på alvor. At legene så en sammenheng mellom smertene og jobben han hadde?

– Nei. Vi følte vel egentlig at det ikke var slik. Vi følte at legene var på arbeidsgivers side, ikke den ansattes. Vårt inntrykk var at oljebransjens leger ikke var nøytrale, sier Kristin og Sølvi. 

– Pappa var på en måte i en skvis. Han var redd for å miste helsesertifikatet, noe som ville bety at han ikke lenger kunne jobbe offshore. Noe som ville hatt stor betydning også økonomisk. Han ville da bli arbeidsledig, sier Kristin. 

Etter ett års sykemelding, uten at han fikk en skikkelig diagnose, gikk han på aktiv sykemelding. 

Han dro da ut igjen, men etter bare et døgn ute, ble han sendt hjem.

– I rapporten som ble skrevet etter at han oppsøkte sykestua på Ekofisk, sto det blant annet at han ville utgjør en risiko om han ble på plattformen. De kunne ikke ha ham der ute, når han ikke kunne utføre jobben sin. Så da ble han sendt hjem i helikopter, sier Kristin. 

27. august 1998: På Ekofisk. Kan ikke ha det slik, klarer det visst ikke. Alt er angrepet.

28. august 1998: Klokken 12.00. Reist hjem i helikopter. Hjemme cirka klokken 18.00. Fullstendig ferdig i leggene, fra hoftene, under og over hofter, legger og føtter.

29. august: Altfor ondt hele dagen. Bedre klokken 18 etter litt i godstolen. Klokken er 03.00: Smertene siger oppover lårene, hofte, skrinlegger, under hælene, fotblader, siden og opp over leggene. Gikk ut i styggværet på terrassen, gjør bevegelser.

Dette er fra dagboknotatene til Konrad etter at han kom hjem. Fra det som ble hans siste tur offshore. 

– Hvor lenge hadde han vært ute før han begynte å kjenne at noe var galt?

– Det har vi prøvd å finne ut. Men vi fant ut at han ble sykmeldt i 1998. Men da hadde han vært ute lenge, sier Kristin. 

Leger og spesialister

De viser fram flere skriv fra 1998, hvor Konrad jevnlig besøkte leger og spesialister. Uten at noen kunne sette noen klar diagnose. 

Konrad hadde også vært i kontakt med Statens arbeidsmiljøinstitutt og søkt om råd om helsen.

I 1998 fikk han avslag fra Trygdekontoret på søknaden om yrkessykdom. 

«Slitasjelidelser i bevegelsesapparatet regnes ikke som yrkessykdom i forhold til forskriftene, sto det i avslagsbrevet han fikk fra Trygdekontoret (Nav fra 2006).

– Det er tragisk i henhold til at vi nå vet at slike symptomer som pappa hadde ville kommet inn under yrkessykdom i lovens forstand, om den var blitt sett på som det den var: Sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning, nedsatt hørsel som skyldtes larm fra maskiner og lignende, sier eldstedatter Kristin, og viser fram bunker med systematiserte dokumenter, og dagboknotater faren etterlot seg.

– Pappa ante nok at smertene var mer alvorlig enn det det var. Men han var en mann som aldri klagde. Men det var vanskelig for oss, siden vi ikke forsto symptomene, sier hun. 

Fredag til lørdag: Lå våken til 06.30. Tok med dyna ned. Hadde så ondt, skriver han.

2/1: Ikke så gale i leggene, – helst hoften. Sovnet 01.30. Våknet igjen 03.30: Ondt i testikkel, samme på formiddagen. Klokken 10.00: Vært på Trygdekontoret, handlet, hvilte litt til 16.30. Måtte da bare komme meg opp. Ondt i leggen, under fotsålene, pluss testiklene. Klokken 11.45: Hyler noe forferdelig i begge ørene. Litt forskjellig frekvens. Høye, tynne lyder, svært strekt. 

Dette er bare noe av dagboknotatene til Konrad. Notater han begynte å føre da han ble syk i 1998.

– Vi fikk snakke godt sammen og vært sammen som familie på den tiden vi hadde igjen. Jeg tror han har laget disse notatene sånn at de skulle være her til de etterlatte, sier Kristin.

Konrad sammen med kona Svea, og døtrene Kristin og Sølvi.

Privat

Ble ufør

I 1999 blir han 100 prosent ufør, 60 år gammel, etter å ha vært sykmeldt i ett år. 

– Han ønsket å bli trodd på at dette skyldes jobben i Nordsjøen. Noe han aldri ble mens han levde, sier Sølvi.

I 2003 begynte han også å få mye smerter i ansiktet og i kjeven.

– Han hadde en skade i det ene øret fra før han begynte i Nordsjøen, da han fikk en sveiseglo i øregangen. Etter hver fikk han også problemer med andre øret, uten at det hadde noen sammenheng, legger Kristin til. 

Konrad fikk mye behandling, men det var lite som hjalp mot smertene i beina. 

Fikk kreftdiagnose

Det var fastlegen som til slutt fant ut at Konrad hadde lungekreft. 

– I ettertid har vi vel tenkt at alle de plagene han hadde til slutt kulminerte i lungekreft. På et eller annet tidspunkt stenger kroppen ned, og da er det ofte kreft det slutter med, sier Sølvi stille.

– Vi satt og snakket litt om dette i går, at den belastningen han hadde offshore, har en sammenheng med hva de hadde vært utsatt for, sier Kristin.

Fra Konrad fikk kreftdiagnosen i august 2003, til han døde 29. november samme år gikk det fort.

– Jeg hadde akkurat fått min datter i dette tidsrommet, og bodde mye hjemme for å følge opp pappa. Vi var ofte oppe på Haukeland sykehus, hvor han fikk cellegiftbehandling. Vi prøvde også litt alternativ behandling, som naturmedisin og magnetterapi. Slik situasjonen var, ville man ikke la noe være uprøvd, og man gjør alt for at pappa skulle få litt ekstra tid, sier Kristin. 

– Vi kjørte han rundt, for han kunne ikke kjøre selv på grunn av mye sterke smertestillende medisiner. 

I denne tiden, før han gikk bort, tenkte de ikke så mye på at dette kunne være yrkesrelatert.

– Han hadde fått uføretrygd, og avslag fra Trygdekontoret om at dette var yrkesrelatert. Nå handlet det bare om å leve med smertene, og skrive dagbok, sier Kristin.

– Journalen til pappa sier at han ikke hadde degenerative funn i rygg etc. Han hadde ikke revmatisk sykdom. Han var undersøkt hos nevrolog, også uten funn. De fant ikke noe som kunne forklare alle disse smertene som han av og til sa føltes som tortur, og med «følelse av at halve hodet dovner vekk noen ganger», noe han fortalte fastlegen. Han hadde plager fra føttene til hoftekammen, forklarer søstrene.

– Foruten forkalkning i skulder. Han var også veldig trøtt, og fortalte om perioder på plattformen med kvalme. 

Prøvde å leve som normalt

Da han fikk beskjeden om at han hadde fått lungekreft, visste han at det gikk en vei.

– Vi fikk beskjed av legene på Haukeland at vi ikke skulle spørre så mye om sykdommen, hvor lang tid han hadde igjen og så videre. De spørsmålene skulle han stille selv. Men han hadde kompiser som hadde dødd av dette, sier Kristin.

I de neste tre månedene fram til han gikk bort, prøvde familien å leve som normalt.

– Vi prøvde så godt vi kunne. Vi kunne si til ham at «i dag så ser du bedre ut». Bare for å prøve å muntre ham opp. Men sannheten var den motsatte, sier Kristin. 

To dager etter at Konrad døde, var planen at han skulle delta i barnebarnet Synnes dåp.

– Han skulle bli kjørt fra Haukland for å delta i dåpen. Men da jeg ringte fredagen før sa legen at det ikke ville gå, at nå måtte vi komme, sier Kristin.

– Mamma ville ikke vite hvor ille det var, men da vi satt rundt kjøkkenbordet, måtte vi jo bare si at vi måtte komme oss opp til pappa. Man tenker at dette skal gå, og vi greide ikke å avlyse barnedåpen før lørdag, sier hun stille. 

Og kikker bort på moren og søsteren.

– Jeg ville ikke vite så mye. For meg var det et større sjokk da han døde, og jeg kunne ikke gå inn i det, sier Sølvi.

– Da han døde, tenkte jeg at nå skal jeg ikke se noen triste filmer, eller høre noe trist musikk på to år, for dette må vi bare igjennom. Der og da tenkte vi ikke på noen erstatning. For pengene ville uansett ikke gi oss pappa tilbake, avslutter Svea, Kristin og Sølvi.

Statsbudsjettet: Oljepionerene må få mye mer i erstatning, krever Fellesforbundet