Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Arbeiderbevegelsens Presseforbund er ett av landets eldste presseforbund, dannet 9. mars 1909. Det var altså 110 år i vinter. Mandag 2. desember feirer LO-forbundet med 687 medlemmer dagen.

– Hvorfor ikke før nå?

– Vi rakk det ikke før. Dessuten passet det både like før jul og på en mandag, sier Tore Sjølie, forbundets hovedkasserer i en mannsalder.

– Mandag?

– Ja, fordi da møtes sekretariatet i LO og flest forbundsledere kan komme, sier han. Og legger til at de har invitert en del gamle APF-forbundsledere også.

Vanskelig å rekruttere medlemmer

De 687 medlemmene til forbundet befinner seg i gamle A-presseaviser pluss LO Media. Andelen fra LO Media er voksende. Men forbundet har også medlemmer fra TV2, fra det politiske miljøet, fra frilansere og bloggere. Rett og slett fra folk som ønsker det. Det kan imidlertid ikke underslås at andelen pensjonister er økende. Nina Hanssen, dagens forbundsleder, forteller at denne trenden skal forbundet snu ved å snakke om framtidas journalistikk.

Helge Rønning Birkelund, journalist i FriFagbevegelse, var leder i APF fra 2010 til 2012. Han mener APFs problem er relevansen. At det er Norsk Journalistlag (NJ) som har forhandlingsretten, gjør det vanskelig for APF å rekruttere medlemmer. For ham ville det være et drømmescenario om AFP ble en fullverdig tarifforganisasjon, men ser samtidig dette som urealistisk. Før 1972, derimot, hadde APF denne forhandlingsretten. Da het det for øvrig Arbeiderpartiets Presseforbund. Navneskiftet skjedde en gang på 1980-tallet.

p

– Når forfattere og idrettsfolk er medlemmer av LO – hvorfor skal ikke også journalister kunne være det? Jeg mener at APF bør kunne fange opp hele venstresidas aviser – som Dagsavisen og Klassekampen, sier Rønning Birkelund.

Nå skal det sies at forbundet har medlemmer i de to nevnte avisene, men kunne sikkert hatt flere.

Møterett i sekretariatet

Hanssen forteller at forbundet lager en vervebrosjyre. Og skal dessuten oppgradere sin egen nettside. Hun innrømmer imidlertid at forbundets gode forsikringsordninger nok trekker en del medlemmer. Skjønt, Tore Sjølie mener kunnskapen om forsikringenes fordeler er generelt lav blant journalister. Sjølie kom inn i forbundsstyret i 1972, det året APF mistet forhandlingsretten til NJ. Men med NJ fikk de langt større slagkraft.

Hanne Nielsen, som i dag er journalist i Magasinet for Fagorganiserte – Fellesforbundets medlemsblad – har vært medlem av APF siden 1986. Den gangen fulgte det også automatisk med et kollektivt medlemskap i Arbeiderpartiet. Nielsen er glad den ordningen er over. I 1998 til 2000 var hun leder av forbundet. Hun jobbet i Hamar Arbeiderblad og hadde vært med i den lokale APF-klubben der.

Rønning Birkelund er politisk reporter, er over gjennomsnittet samfunns- og politisk interessert – men har aldri drevet politisk aktivitet.

Tillitsverv i et fagforbund ble derfor for ham et fint alternativ.

– Som leder fikk jeg tross alt også møterett i LOs sekretariat. Det var med stor ydmykhet og ikke lite stolthet jeg stilte opp der, sier han.

– Jeg har alltid drømt om å bli leder i APF, sier dagens leder Nina Hanssen. Hun har for øvrig også tidligere vært leder av LOs forening for fagblad og informasjon (LOFF), Fagpressens Journalistforum og Fagpressens redaktørforening.

I LOs sekretariat møter hun så ofte hun kan. Nielsen bodde på Hamar den gangen hun var leder, så oppmøte i sekretariatet var noe sjeldnere. Mens Rønning Birkelund dro på de møtene der det var interessante saker for APF. Til slutt fikk han jobb som politisk journalist i ANB. Da trakk han seg som leder av APF.

Kritisk journalistikk

På spørsmål om hvilken sak som er forbundets største historisk sett er Sjølie like krystallklar i dag som han var da han ble intervjuet av LO-Aktuelt for sju år siden.

– Det er LO-kongressens vedtak i 1989 om å bevilge 160 millioner til Norsk Arbeiderpresse etter forslag fra APF. Dette reddet A-presseavisene, sier han.

Men han legger til at oppbyggingen av forsikringsordningene og at organisasjonsplikten om medlemskap i Arbeiderpartiet som skjedde i 1998 også var store saker som profesjonaliserte forbundet.

– Hva er dagens viktigste oppgave?

p

– Å stimulere til kritisk journalistikk, sørge for en friest mulig presse og stor grad av ytringsfrihet. For har vi ikke det, hvor er demokratiet da? sier Hanssen.

Mens både Rønning Birkelund og Sjølie advarer mot å bli for høytsvevende.

– Vi må komme oss ned på jorda, sier Sjølie.

– Ja, Donald Trump er ikke det største problemet, men klikk-hysteriet, sier Rønning Birkelund.

Sjølie – alfa og omega

APF har som ett av svært få LO-forbund ikke noe eget medlemsblad. Dette til tross for at medlemmene stort sett består av journalister og redaktører i ulike medier.

Alle medlemmene får i dag LO-Aktuelt, men det blir jo ikke helt det samme. Dette er knyttet til manglende økonomiske ressurser. Noen jubileumsbok til for eksempel 100-årsjubileet for ti år siden var det heller ikke penger til. Sjøl om Hanssen påpeker at forbundet har en stolt historie.

– Hvem av våre medlemmer ville lest en sånn bok? Spør Sjølie.

Mens Nielsen påpeker at medieprofessor Rune Ottosen har skrevet om APF i tidsskriftet til Norsk Pressehistorisk Forening.

I APF er det mye idealisme som rår. Hanssen, som er journalist i LO Media på heltid, forteller at hun gjerne skulle vært frikjøpt noe mer til foreningsarbeid. Samtidig sier hun at hun har en sjef som gir henne stort spillerom.

p

– Dessuten hadde dette aldri gått uten hovedkasserer Tore Sjølie, sier hun.

Sjølie skulle egentlig pensjonert seg i 2012 da han fylte 67 år. Han sluttet i NJ, men er fortsatt still going strong – og vel så det – i APF.

Blir sett og hørt

– Som et knøttlite LO-forbund, blir dere tatt på alvor og hørt?

– Ja, det blir vi, sier både Hanssen og Nielsen i kor.

Sjølie forteller at forbundet kan bruke advokatene i LOs Juridiske avdeling, men har sjelden råd til det. Dessuten er det sånn at 99 prosent av de aktuelle sakene er NJs ansvar.

Journalisten som har skrevet dette er medlem av APF