Arbeidsmandsforbundet har hatt 13 ledere siden 1895. Nå er de samlet mellom to permer

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg var aldri inne på tanken om å si nei til denne jobben for et av de mest interessante forbundene i LO, og på et visst tidspunkt også det suverent største, sier historiker Harald Berntsen.

Men han kunne ikke si til noen at han skulle skrive en bok om Norsk Arbeidsmandsforbunds 13 forbundsledere siden starten i 1895. Boka som kom til landsmøtet og het «Tolv menn og ei kvinne» var nemlig en spesiell gave til forbundsleder Erna Hagensen som takket for seg etter seksten års lederskap i forbundet. Og hun skulle ikke vite om det.

Sigurd slo med hammeren på et sagblad og utløste et opprør. Her er historien om åttetimersdagen

Journalistisk bok

Kjell Edvard Fixdal visste at Berntsen var i ferd med å skrive en biografi om Hans Berntsen, en kar som ikke er en slektning, men fagforeningsmannen som dannet over 400 fagforeninger på 15 år – en legende i norsk fagbevegelse. Derfor fikk Harald Berntsen oppdraget som skulle ta tre måneder. Det ble fire på det han betegner som en journalistisk anlagt bok.

– På så kort tid er det urealistisk å skrive en historisk, vitenskapelig bok, sier han og priser sin kollega Kåre Odlaugs tre tjukke bind som kom ut til forbundets 60-årsjubileum.

– Et fantastisk verk, forteller Berntsen, et verk han mener knapt er overgått den dag i dag – en viktig kilde til arbeiderbevegelsens historie som han hadde lest deler av tidligere. Nå har han lest hele. Og bygd mye av sin nye bok på. I tillegg har han saumfart medlemsbladet Arbeidsmanden, og snakket med kilder som Kirsti Mandal, Kjell Edvard Fixdal, Trond Karlsen, Kim Gunnar Helsvig, Mona Ringvej og Arnfinn Nilsen – de fem første en del av bokkomiteen som Berntsen ikke får fullrost nok.

– Er det ikke flotte bilder? spør han. De har billedredaktør Sølvi Bennet Moen i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek funnet fram.

Grunnleggeren

Arbeidsmandsforbundets første formann heter Olav Strøm (fra 1895 til 1903), en mann Berntsen mener det burde skrives en egen biografi om. Sjøl har han nok med Hans Berntsen i flere år framover. Strøm var også redaktør av medlemsbladet Arbeidsmanden som ble grunnlagt i 1898. Han jobbet med bladet på kvelden etter ordinær arbeidstid. Til slutt måtte han gi seg som formann fordi han ble anklaget for underslag, men det er en historie som ifølge Berntsen skal være mer nyansert enn som så – ja, såpass nyansert at Strøm raskt ble rehabilitert og seinere invitert til forbundets landsmøter. Noen skurk var Strøm neppe.

– En enorm mann, sier Berntsen.

Den neste formannen var Richard Hansen (1903-1918). Han var ikke bare leder av Arbeidsmandsforbundet, men før det av Høvleriforbundet til de slo seg sammen. Og i 1923 ble han den første formannen i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund – altså formannsroller i tre LO-forbund av én og samme person.

– Ganske enestående, mener Berntsen.

De ufaglærtes forbund

Boka kan leses som en sammenhengende kronologisk fortelling.

– Den røde tråden er at Arbeidsmandsforbundet er de ufaglærtes forbund helt fra starten av. I seinere tid har vekterne og renholderne kommet sterkt, sier Berntsen, som mener det slett ikke var tilfeldig at forbundet ble det første som den radikale Fagopposisjonen av 1918 vant. I 1923 kom alle industriforbundene, og Arbeidsmandsforbundet mistet mange av sine medlemmer.

– Arbeidsmandsforbundet ble forbundet til de ufaglærte sjauerne, rallarne og alle slags løsarbeidere, gruvearbeidere og ufaglærte anleggs- og industriarbeidere.

– Du har valgt å se de 13 lederne primært i et faglig lys, ikke så mye personlig – hvorfor?

– Et nødvendig valg fordi det var på det faglige feltet jeg kunne finne stoff. Det faglige kaster jo litt lys over det personlige også, håper jeg, og er dessuten helt naturlig i en sånn bok. Det har vært et rotterace å få boka ferdig, sier han.

– Boka har vel egentlig blitt en minihistoriebok om Arbeidsmandsforbundet?

– Ja, absolutt!

Saken fortsetter under bildet.

Kommunistene

En ting irriterer Berntsen. I kampens hete for å få boka ferdig ble fornavnet Harald forbyttet med Asbjørn – sånn at Harald Øveraas, forbundets formann fra 1981 til 1991, i boka har blitt hetende Asbjørn. Konsekvent. Feilen er utelukkende Berntsens egen, men den skal beriktiges med en lapp i kommende utsendte bøker. Han ble temmelig flat da boka kom fra trykkeriet og feilen ble oppdaget. Som ingen hadde sett.

Øveraas var medlem av Norges Kommunistiske Parti (NKP) og «kom til slutt til å stå som den eneste og siste representant for NKP på ledelsesnivå i LO og i forbunda» som Berntsen skriver. I Arbeidsmandsforbundet var kampen mellom arbeiderpartifolk og kommunister sterk. Særlig på 1930-tallet. Og omkring 1949.

– Det var den også i andre forbund, som i Bygning og Kjemisk, sier han. Og fortsetter:

– Øveraas nøt stor respekt også i Arbeiderpartiet fordi han var forkjemper for det fagligpolitiske samarbeidet. Det var Moskvas linje. Kommunister som var i Sovjet på studietur ble lært opp til at de skulle samarbeide med sosialdemokratiet.

– Hvor hentet Arbeidsmandsforbundet de mange NKP-erne?

– De befant seg i hovedsak blant gruvearbeiderne – og særlig i Sulitjelma, forteller Berntsen.

Kvinnene kommer

– Er det mulig med en venstreradikal leder av forbundet i dag?

– Sånn kapitalismen utvikler seg, vil det ikke overraske, og det har jo alt skjedd i Transportarbeiderforbundet. Men det viktige er etter mitt personlige syn hva som skjer på grunnplanet i fagbevegelsen.

I 2003 ble Erna Hagensen forbundets leder, og den første kvinnelige lederen.

– Hvorfor var ikke dette mulig tidligere?

– Fordi det var tradisjonelle mannsyrker som preget forbundet. Arnfinn Nilsen framsnakket kvinnene – og særlig Erna, sier Berntsen og snakker empatisk om renholderne – det han betegner som 7000 enkeltmannsforetak som nesten aldri jobber mange sammen, og dermed sjelden møter hverandre. De er dessuten preget av å være et kvinne- og innvandreryrke.

– Arbeidsmandsforbundet har hele tiden slitt med sosial dumping og løsarbeidere - ja, lenge før det ble vanlig å snakke om dette i fagbevegelsen, mener han.

Vanskelig å være kort

En bok kan som regel gjøres annerledes. Noe som forfatteren best ser i ettertid.

– På den korte tida jeg hadde til rådighet kunne jeg neppe gjort så mye annerledes. Hadde jeg hatt bedre tid, kunne jeg nok gjort hvert portrett mer personlig. Og kortere. Det visste jeg imidlertid på forhånd, men undervurderte nok hvor krevende denne oppgaven var. Derfor ble boka dobbelt så stor som bestillingen på 100 sider. Nå håper jeg boka kan fungere i forbundets skoleringsarbeid, sier Harald Berntsen.