Hennika Lillo-Stenberg, Dagsavisen

– Jeg kan merke at folk man møter kan være ganske fordomsfulle mot de som kjører t-bane, og de forventer heller ikke unge kvinner bak spakene.

Sporveien har 1946 ansatte, og 18 prosent av dem er under 30 år, og i 2019 var halvparten av alle nyansatte under 30 år. Christine Kindem (28) fra Oslo er én av dem. Hun har jobbet deltid i Sporveien i litt over fire år, og stortrives. 16 prosent av de ansatte i Sporveien jobber deltid, og mange av dem er studenter.

Dagsavisen har fått bli med henne inn i førersetet for en dag, for å høre om jobben. Hun har ordna seg en kaffe på Tøyen torg, og sjekket inn på Sporveiens kontor like ved, og nå har hun fire minutter på seg før banen kjører. Det vil si, om fire minutter er det Christine som bytter plass med føreren, og kjører linje 1 fra Tøyen til Frognerseteren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Mellom skiftene på Linje 1 Frognerseteren og Linje 2 Ellingsrudåsen får Christine tid til en middagspause. Hun er blant de 18 prosentene under 30 som jobber i Sporveien.

Hennika Lillo-Stenberg.

• Sporveien avduket en modell av den nye Oslo-trikken

Studentjobb

I år er det rekordmange som har fått tilbud om studieplass. Det er dyrt å leie bolig og mange studenter bruker mesteparten av studielånet sitt på husleia. I Norge jobber 67 prosent av alle studenter ved siden av studiet, viste Den Europeiske Studentundersøkelsen fra 2018.

Mer enn 70 prosent av studentene som har jobb, svarer at de ikke hadde hatt råd til studiet uten å jobbe.

Christine låser seg ut og går ned til Tøyen t-banestasjon, veksler noen ord med kollegaen som kommer ut av førerrommet og setter seg bak spakene. Deltidsjobben som t-banefører har hun hatt i litt over fire år, ved siden av andre jobber.

• Få fulgte råd om munnbind: – Jeg har sett eldre mennesker gå av bussen når den fyller seg opp

Det var faren hennes som tipset om jobben, han hadde selv kjørt trikk ved siden av jobben som møbelsnekker, og ble svært positivt overrasket over de gode arbeidsforholdene, og lønna.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I Sporveien har de stort fokus på at førerne skal trives med å jobbe alene: – Jeg syns egentlig bare det er veldig deilig, i en ellers hektisk hverdag hvor du får veldig lite tid til å bare sitte i fred og ro, sier Christine Kindem.

Hennika Lillo-Stenberg

«Visste ikke at man kunne jobbe med det»

Christine er oppvokst på Bygdøy, og når hun forteller folk hun ikke kjenner hva hun jobber med, blir hun møtt med spørrende blikk. Hun har ofte fått høre at de «ikke visste at man kunne jobbe med det», eller bekymring for at hun skal jobbe i Sporveien resten av livet. De andre jobbene hennes på treningssenter og i bærekraftig klesbutikk er det ingen som setter spørsmål ved.

– Hvorfor skal jeg stå i en klesbutikk – når det er mye mer jobb for mindre lønn, når jeg kan jobbe her, hvor jeg har bedre lønn, fantastiske vilkår, en solid fagforening, og masse goder som jeg ikke ville hatt noe annet sted?

Hun mener folk bryr seg litt for mye om hvordan jobben deres ser ut utad, og forstår ikke at noen tilsynelatende syns det er skambelagt å jobbe med kollektivtransport.

– Hvordan kan det være mindre skambelagt å jobbe for H&M versus kollektivtransport som er bra for miljøet? Det gir ikke noe mening.

Hun tror folk ikke syns det er kult nok å jobbe i Sporveien, og at mange er opptatt av å ha en jobb som ikke går på akkord med imaget deres – derfor syns kanskje folk at det er bedre å jobbe på en kafé, der de spiller kul musikk og man kan stå og småprate med venner.

• Kari-Sofie var Norges første kvinnelige lokfører: – Jeg var 20 år og gråt omtrent annenhver dag de første årene

– Det er så teit at det er sånn. Jeg skjønner heller ikke at så mange jeg møter sier at de ikke kjenner noen unge som kjører t-banen, for vi er mange som gjør det.

Men, når Christine forteller folk hun møter om arbeidsforholdene og lønna blir flere positivt overraska, og et par har begynt å jobbe i Sporveien de og.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Christine Kindem (28) har kjørt t-bane på deltid i fire år, men opplever at folk hun ikke kjenner har fordommer mot å jobbe i kollektivtransporten.

Hennika Lillo-Stenberg

– Så har man snudd den fordommen. Det virker hvert fall som det ligger en fordom her, men akkurat hva den er vet jeg ikke, for det har ikke folk sagt til meg. Jeg tror folk kanskje tenker på det som en nedverdigende jobb? Men det er jo helt motsatt. Jeg får testa folks reaksjoner og fordommer, og om folk rett og slett er litt trangsynte. Det er jo forsåvidt litt dømmende fra min side og, men man får hvert fall følerne ut for en stemning.

Fra Bygdøy til Tøyen

Hvorfor får Christine følelsen av å bli sett ned på i yrket sitt? Dagsavisen har spurt noen eksperter.

– Den sosiale avstanden fra Bygdøy til det å kjøre t-bane er nok stor. Jeg tror skepsisen hun beskriver er et uttrykk for vestkantkulturens distanse til den type yrker. Jeg vil tro at folk flest ikke ser ned på de som jobber i kollektivtransporten, sier professor i Sosiologi ved Universitetet i Bergen, Ole Johnny Olsen.

Å jobbe i kollektivtransporten er et gammelt arbeiderklasseyrke som tradisjonelt har vært godt fagorganisert, og representerer tradisjonell arbeiderklassekultur.

– Det assosieres med en annen type kultur og klasse, og i noen kretser i samfunnet assosieres det med lavere status, selv om de tjener mer enn de som jobber i klesbutikk. Det er fortsatt en større kulturell avstand til det å kjøre t-bane, enn det å jobbe i klesbutikk. De som uttrykker skepsis trenger ikke nødvendigvis å være nedlatende, men de kjenner ikke til det, og det representerer en helt annen verden. Det er fortsatt sånn i Norge – og det er veldig tydelig i Oslo. Det er kulturelle klasseforskjeller mellom Bygdøy og Tøyen. Klassekulturer er veldig tydelige samtidig som de er subtile og rare. Kulturen er ikke organisert, men det kulturelle livet og måten man ser på ting er forskjellig.

Olsen mener det er bedre lønns- og arbeidsforhold i Sporveiene, enn i klesbutikker, fordi nyere klesbutikker ikke har de samme arbeiderklassetradisjonene for organisert arbeidsliv. Å være butikkansatt i gamledager var noe annet - da jobbet man gjerne i spesialforetninger der man fikk opplæring - som i en jernvarehandel - det er ikke det samme som i en internasjonal klesbutikk kjede. Restaurant- og serveringsbransjen var også godt fagorganisert før, noe den ikke i like stor grad er i dag.

Under koronakrisen ble det klart hvilke jobber samfunnet faktisk er avhengige av – helsesektoren, transport, renhold og matvarehandel. Disse yrkene har lenge blitt hengende etter i inntektsutviklingen, skrev professor i økonomi, Kalle Moene,i april i Aftenposten. Når økonomien skal gjenreises fra koronakrisen, bør disse urimelige ubalansene rettes opp, mener han.

• Koronasmitte: Her desinfiseres Norges travleste togstasjon

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det hender folk hun møter ikke skjønner at hun som kvinne faktisk kjører t-banen. – Det forventer de ikke, sier Christine Kindem.

Hennika Lillo-Stenberg

Økende press på studier

Christine forteller at flere slektninger og folk hun møter begynner å spørre om hun ikke skal komme i gang med studiene snart, når hun sier at hun jobber i Sporveien. Det gjør de ikke hvis hun bare sier at hun jobber på treningssenter og i klesbutikk for bærekraftig mote.

– Jeg har jo brukt langt tid på å komme igang med jusstudiene. Jeg er komfortabel med det, men jeg merker at folk rundt meg er skeptisk til at jeg ikke har kommet i gang. Jeg tenker at livet ikke er enten eller, og man skal leve forferdelig lenge, så jeg gidder ikke gjøre noe bare fordi verden tilsier at jeg burde gjøre det i et bestemt tempo eller på en bestemt måte. Jeg kan godt se for meg at andre som jobber her møter de samme fordommene.

• Justine fikser biler og får orden på livet

Flere unge har fortalt om det samme tidligere. I januar skrev 21 år gamle Lise Nebb Frønes et debattinnelgg i VG, der hun fortalte at folk rundt henne maser om at hun må begynne å studere, og få seg en «ordentlig» respektert jobb. Men hun stortives i jobben sin på Kiwi, og skriver at selv om hun har gode karakterer ønsker hun aller helst å jobbe i Kiwi og ber folk respektere det.

Også jusstudenten Øystein Flø Baste, som jobbet i kassa på Rimi i 2018 fortalte til Dagens Næringsliv at vennene hans syntes ha heller burde skaffe seg en relevant jobb. Mange mener at slike arbeidserfaringer i alle fall ikke hører hjemme på CV-en, noe karriererådgiver Vigdis Lamberg var sterkt uenig i.

– Det viser dine karaktertrekk og bredden i hvem du er, sa hun til avisen.

Alt skal skje raskere

Førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt ved universitetet i Bergen, Kristoffer Chelsom Vogt, har forsket på forventningen samfunnet har til hvor raskt unge mennesker skal komme i gang med studiene etter videregående. Han forteller at aldersnormen har blitt innsnevret – det er forventet at unge skal komme i gang og bli ferdig med utdanningen med én gang etter videregående.

– Det forventes at ungdommer skal komme fort i gang og bli raskt ferdig. Fra politisk hold har man prøvd å strømlinjeforme ungdom fra utdanning til arbeid, og de mange som har hatt litt mer svingete veier gjennom livet, med mer frem og tilbake mellom utdanning og arbeid, blir stigmatisert som tapere, sier Chelsom Vogt.

Han kaller det et tragisk uttrykk for vår tids karrierefokus

– Det har dessverre blitt sånn de siste tiårene at det å ta såkalt høyere utdanning, og senere kunne stige i hierarkier, er det som gir anerkjennelse. Det å gjøre et ærlig arbeid bra har sunket i status, men det er fremdeles et mindretall av unge som fullfører høyere utdanning. De som tror at alle unge nå tar høyere utdanning burde kanskje se litt utenfor sin sosiale krets. Det er veldig mange som går inn i arbeidslivet som ufaglærte eller som faglærte, men de blir i økende grad sett ned på. Det er tragisk. Viten har blitt stadig mer oppvurdert på bekostning av praktisk visdom.

• Mye lest: Polske jordbærplukkere hevder de ble bedt om å lyve til Arbeidstilsynet: «Si at dere tjener 130 kroner»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Jeg har jo brukt langt tid på å komme igang med jussstudiene. Jeg er komfortabel med det, men jeg merker at folk rundt meg er skeptisk til at jeg ikke har kommet i gang, sier Christine Kindem (28).

Hennika Lillo-Stenberg

Akseptert i en kort periode

Han forklarer at det er akseptert at unge med middelklassebakgrunn jobber i tradisjonelle arbeiderklasseyrker, særlig innenfor service – i kortere perioder av livet.

– Det skjer gjerne ved siden av studiene og i såkalte "friår". Det som er påfallende er at veldig mange ikke ser på disse yrkene som et blivende sted. De har en klar forståelse av at dette er midlertidig, og at det er bare akseptert i en kort fase av livet.

Han peker også på at studier internasjonalt viser at de arbeidene studentene i stadig større grad utkonkurrer de som ønsker den typen arbeid over et livsløp.

– De kan bidra til å presse ned lønns- og arbeidsvilkårene til de som ønsker å jobbe i disse yrkene fast, sier han.

• Disse yrkesgruppene er mest utsatt for korona

Må jobbe hver sommer i ti år

I kontrakten til Christine og hennes kollegaer finner man den noe oppsiktsvekkende linja: For T-baneførerne er det minimum 4 ukers plikttjeneste i sommerferien de første 10 årene man er ansatt.

Men de ansatte er selvfølgelig ikke bundet til kontrakten i ti år, men de må det så lenge de jobber der. Ifølge Ola Floberg, tillitsvalgt i Fagforbundet og nestleder i Oslo Sporveier Arbeiderforening (Osa), er det uproblematisk siden de fleste studenter som etter hvert slutter og går over til å jobbe med det de har utdannet seg til, og de som ønsker å jobbe mer kan gå over til fulltid.

– Brorparten av de deltidsansatte er studenter som slutter etter fem år, forklarer han.

Christine Kindem er på sitt fjerde år i Sporveien.

– Kommer du til å ha denne jobben i seks år til?

– Jeg vet ikke. Jeg tror jeg kommer til å ha den ganske lenge, men kanskje ikke jobbe så mye ekstra som jeg gjør nå. Det er en relativt hyggelig lønn i forhold til arbeidsmengden. Så jeg kommer nok til å gjøre det så lenge jeg har muligheten.

Som deltidsansatt - eller helgedagsbetjening som det heter i Sporveien - jobber hun fast seks dager i månden – og minst fire uker hver sommer. De deltidsansatte har førsterett på røde dager, og kan sette seg opp på så mange ledige vakter de vil. Christine pleier å sette seg opp på minst dobbelt så mange vakter som hun har fast i måneden.

• Hotellkokk Daniel ødela kneet, men får ikke sykepenger – verken fra Nav eller jobben

– Det er en trygghet for banken og, med tanke på boliglånet mitt. Det er den tryggeste og mest stabile inntekten jeg kan vise til. Med de andre jobbene mine varierer det mye mer. Her har jeg garantert minstelønn, og seks obligatoriske arbeidsdager, og alt annet er en buffer. Det er veldig greit å ha en sånn «voksenjobb» å referere til.

Hun syns ikke det er noe problem å jobbe minst fire uker i sommerferien.

– Jeg syns det er veldig deilig, fordi når jeg er ferdig med sommervikariatet mitt, så er alle andre ferdig med ferien sin, så kan jeg feriere og få en hyggelig lønn utbetalt når det ikke er høysesong. Hvis man er stundet så har man en god buffer til skolestart. Det er bare én måned med fulltidsvikariat, og du kan selvfølgelig spørre om å jobbe lenger, men fellesferien er jo lengere enn det, så hvis man har lyst til å være på ferie samtidig med andre i fellesferien så har man muligheten til det.

En fagforening med et annerledes syn på deltid

– Mange fagforeninger kjemper for en heltidskultur, men dere er fornøyd med å ha både heltid og deltid – eller helgedagsbetjening som deltid heter hos dere – hvorfor det?

– Det er veldig viktig for oss å anerkjenne at deltid skal ha gode arbeidsvilkår. De er ikke noe mindre verdt. Fagforbundet har hovedparole på at hele stillinger er det eneste riktige, mens vi erkjenner at det er et behov for balanse mellom heltid og deltid. Dog hvor heltid er hovedkulturen, sier nestleder i Oslo Sporveier Arbeiderforening (OSA) Ola Floberg.

• Oslo sporveiers arbeiderforening (OSA) fyller 125 år

De følger med på debatten om ufrivillig deltid i andre yrker, og mener andre fagfelt burde se mer til Sporveien. I sporveien har de deltidsansatte en egen klubb i fagforeningen.

– Deltidsansatte skal ha gode vilkår, men blir veldig ofte misbrukt.

Floberg forklarer at de som vil jobbe mindre kan gjøre det, men med de samme arbeidsvilkårene og forutsigbarheten som de fulltidsansatte har. Med fulltid og deltid kombinert får de dekket behovet for drift av trikk og t-bane, og gitt fulltidsansatte ferie, og deltidsansatte fulltidsjobbing i ferie.

Klart imot privatisering

OSA streika i solidaritet med sine kamerater i jernbanen, da flere jernbanestrekninger ble privatisert som følge av at regjeringen vil slutte seg til EUs fjerde jernbanepakke. Det britiske selskapet Go-ahead drifter nå flere av disse strekningene. OSA vil fortsatt bidra til å få utsatt jernbanepakka til etter stortingsvalget i 2021, og er veldig glad for at t-banen og trikken ikke er privatisert.

– Jeg kan garantere deg at Go-ahead hadde fjerna helgedagsbetjeninga med én gang. Det er det første dem hadde tatt. Vi har gode rettigheter i vår tariffavtale, så et sånt privat selskap ville sette på det som for dyrt å planlegge og organisere. Helgedagsbetjeninga er en kostnad for bedriften, og de kunne brukt de fulltidsansatte til å gjøre jobben, fordi de kjører jo i helga uansett. Rundt 50 prosent av de fulltidsansatte kjører helger av og til, men hadde vi mista helgedagsbetjeninga så hadde de måttet kjøre mange flere helger og røde dager. Balanse og forutsigbarhet i arbeidshverdagen er et nøkkelord her.

• Jane (43) i paradoksal kamp mot Nav: – Jeg har gjort alt de har bedt meg om

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Christine (28) har bestemt seg for å begynne på jussen, men kommer nok til å beholde jobben i Sporveiene.

Hennika Lillo-Stenberg

Stort mangfold

T-banen har kommet ut av tunnelen og opp i tåkelandskapet på vei til Frognerseteren. En gutt med en fotball under armen stiger på ved Hemingbanen på Gråkammen, og går av igjen på Vettakollen.

Små scener utspiller seg inni mellom trær og beskjeder på radioen. Én som løper for å rekke banen i siste sekund før dørene lukkes, og familier som vinker farvel. Christine har hørt mange kjærestepar krangle og slå opp.

– Man kan lage seg mange historier i om livene deres.

Hun er glad for å ha en jobb der hun møter folk fra forskjellig steder i byen med ulik bakgrunn.

– Man får et innblikk i andre menneskers liv på en helt annet måte enn jeg får i de andre jobbene mine. Jeg ville aldri vært foruten denne jobben, for jeg har blitt en mye bedre menneskekjenner, og jeg har fått blitt kjent med mennesker som har et helt annet perspektiv på Oslo enn det jeg har, og som jeg aldri villet fått møte ellers. Det tenker jeg også er veldig verdifullt, sier hun.

– Kanskje særlig hvis du skal bli jurist eller advokat?

– Ja, som advokat er det viktig å ikke ha en en ovenfra og ned-holdning. Jeg merker ofte selv at mange jurister ikke er mennesker jeg er interessert i å ha en samtale med. Det er ganske dømmende av meg og si, men etter min mening har mange av de studert med en klar ambisjon om en høy lønn, og ikke nødvendigvis hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner, sier Christine.

• Debatt: «Plutselig oppdaget vi hvem som har de kritisk viktige jobbene i velferdssamfunnet»