Mona Askerød

mona@musikkultur.no

– Det er et helt annet liv. Jeg klyper meg fortsatt i armen over at dette er min virkelighet, og håper at så mange frilansere som mulig kan få denne muligheten, sier Janne Starup Bønes.

Hun har vært frilansskuespiller siden begynnelsen av 2000-tallet, og ble ansatt i Skuespiller- og danseralliansen (Skuda) for omlag to år siden.

Vi møter henne på kafé i Nydalen rett før prøve med Riksteatret og forestillingen Bukkene Bruse lager rompebrann. Det er en dukkeforestilling for barn, og Janne spiller «den minste bukken og en gammel gris».

– Frilanslivet er jo et lappeteppe. Jeg spiller på teater og film, er dukkespiller, dubber, voicer, tar oppdrag og har egne prosjekter, sier Janne.

Som ansatt i Skuda kan hun frilanse og samtidig ha tryggheten som en ansettelse innebærer.

Steiner av skuldrene

«Den tredje ansettelsesformen» kalles det, og er en blanding av fast ansettelse og frilansing. I Skuda er 82 skuespillere og dansere ansatt, men de jobber ikke for Skuda. De frilanser aktivt som skuespiller eller danser, og har tung forpliktelse til å finne seg frilansarbeid. Kun de mest aktive frilanserne kan få ansettelse i Skuda, og hvis de ikke jobber nok, avsluttes arbeidsforholdet. Når frilanserne har frilansoppdrag, har de permisjon fra Skuda for å jobbe. Mellom oppdragene er de sikret en viss lønn, og de sosiale godene som ansatte har: Rett til sjukepenger. Rett til pensjon. Mulighet for kompetanseheving.

Les også: Trenger kulturlivet løsere eller fastere arbeidsforhold? Creo og Spekter er uenige

– Rent økonomisk er det som å få løftet steiner av skuldrene. Jeg kan få fylt hullene mellom oppdrag med lønn og kursing i stedet for panikk. Og det gir igjen ringvirkninger på den måten at jeg kan fokusere mer på min personlige utvikling som kunstner. Skuda kaller seg en arbeidsgiver som tilrettelegger for bærekraftige kunstnerkarrierer. Det er nettopp det de gjør, sier Janne.

Behovet har økt for musikerne

Nå mener Creo det er på tide at musikerne får tilgang på en liknende type sikkerhet. I sitt innspill til kunstnermeldinga – den kommende stortingsmeldinga om kunstneres levekår – foreslår de for kulturministeren å opprette en musikerallianse, etter modell av Skuda. Og ikke minst etter modell av den svenske Musikalliansen, forteller Creo-leder Hans Ole Rian.

– Hvorfor foreslår dere dette akkurat nå?

– Litt fordi anledningen bød seg med kunstnermeldinga. Og litt fordi behovet er større nå enn da Skuda ble etablert. Da var det ikke noe spesielt sug i musikermarkedet etter denne typen ordning. En tredje grunn er at vi har fulgt med på den svenske musikeralliansen, og det tok litt tid før de fant en modell som fungerte godt for musikkfeltet, sier Rian.

Meld deg på Musikkulturs nyhetsbrev

Frilansmarkedene fungerer ikke helt likt

Sverige har hatt en musikerallianse siden 2008, i tillegg til en skuespillerallianse, som kom allerede i 1999, og en danserallianse. Når det tok litt tid før modellen fungerte like godt for musikere, henger det sammen med at arbeidsformen og de ulike frilansmarkedene ikke fungerer helt likt.

– For skuespillere og dansere er det enklere å definere når de er i jobb og når de ikke er det. For musikere er det mer flytende. Men svenskene har nå klart å finne en modell for å beregne hva som kan og ikke kan lønnes fra Musikalliansen, sier Rian.

Saken fortsetter under bildet.

Nettverk: I forestillingen om Bukkene Bruse er to av de seks frilansskuespillerne Skuda-ansatte.

Rune Eriksen

Verdighet

Da Skuda ble opprettet i 2013, var det fordi frilansskuespillere og -dansere hadde lav inntekt, det var knapt stillinger og antallet midlertidige ansettelser økte.

Janne påpeker at det ikke bare er den økonomiske sikkerheten som er viktig med Skuda. Hun framhever betydningen av å ha et kollegialt nettverk. Og anerkjennelse.

– For meg fulgte en enorm dose verdighet med ansettelsen i Skuda. Det føles som det norske samfunnet har sagt «vi gjør dette fordi det er viktig med kunstnerkarrierer og vi vil at de skal være bærekraftige.» Det er en anerkjennelse av at samfunnet trenger et frilansmiljø, utenpå institusjonene, sier Janne.

Hun har selv ikke noe spesielt ønske om å slutte å være frilanser.

– Jeg er veldig glad i friheten som ligger i frilanslivet. Det blir ofte belyst at det er vanskelig og tungt å leve sånn, men det er også en enorm frihet i det. Jeg elsker å starte på et prosjekt og se at det har en slutt, for så å kunne gå videre til noe annet.

Allsidig sikkerhet

Markedet for frilansmusikere er blitt tøffere, sier Rian. Flere og flere oppdragsgivere hyrer alle musikere som selvstendige, og tvinger dem dermed over i næringsvirksomhet. Mange oppdrag er svært kortvarige, mange hyres inn såkalt ferdig innøvd og får ikke betalt for øvetida. I ett og samme prosjekt kan man hyres inn i spredte perioder, fordi prosjektet ikke har råd til å betale en sammenhengende prøveperiode. Ikke bare ferske musikere lever på denne måten – det gjelder godt etablerte også.

Creo peker spesifikt på at nedleggelsen av Rikskonsertene og overføringa av Den kulturelle skolesekken til fylkene fører til at også mange av disse produksjonene må tas som næringsoppdrag. Fylkene er mindre villige til å ansette kunstnerne midlertidig og gi dem lønnsvilkår som ansatte.

– Og i tillegg til dårlig betalt får altså de fleste musikere ingen sosiale rettigheter, fordi det er vanlig å organisere seg som enkeltpersonforetak, som ikke gir slike rettigheter, sier Rian, og mener at en allianse kan gi bedre økonomisk trygghet.

– Musikeralliansen skal gi musikerne mulighet til å leve i allsidig sikkerhet, i stedet for allsidig usikkerhet, sier han.