Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Han var på jobb i Bufetats barnevernsinstitusjon Buskerud ungdomshjem og skulle inn på rommet til en tenåringsjente for å gi henne medisin. Denne høstdagen i 2013 var han alene på jobb, kollegaen var ute med en annen ungdom. I det han kommer inn på rommet hennes, snur jenta seg. Ut av det blå ser han kniven på vei mot brystet sitt. Han får tatt opp hånda, avverger stikket mot brystet, men kniven skjærer seg inn mellom to fingre. Han, som er nesten to meter høy og 110 kilo, får tatt fra henne kniven. Og kjører selv til legevakten.

– Kollegaen min kom tilbake akkurat da. Flaks, for det er ingen beredskapsordning ved barnevernsinstitusjoner, sier Jens Petter Christensen (51).

Fra mai 2014 har Jens Petter Christensen gått inn og ut av sykemeldinger. Etter november 2019 har han ikke vært på jobb som miljøterapeut.

Werner Juvik

Vold er tabu

Etter episoden dro Christensen hjem for å ha en uke fri i langturnusen. Ingen i ledelsen ringte for å spørre hvordan det gikk. Etter en uke var han tilbake på jobb, såret var sydd.

– Det er utrolig sjelden det kommer en telefon hvor noen spør hvordan du har det. Man skal stå i det, tåle det. De første årene kan det gå bra, sier 51-åringen.

En svensk studie, som Fontene skrev om før jul, avdekker at det er tabu å snakke om vold i barnevernsinstitusjoner. Christensen kjenner seg igjen.

– Det er tabu å snakke om vold, både den man utsettes for og selv kanskje bidrar til når man er uregulert, sier han.

– Psykolog må bli obligatorisk

På avdelingen hvor han jobbet, bodde det fire tenåringsjenter med selvskadingsproblematikk. To ansatte var sammen i langturnus, to til tre døgn på jobb, så en uke fri. Sjelden fikk de hviletiden på ti timer i døgnet, som er et krav.

– Da avdelingen åpnet som et prosjekt for særlig traumeutsatt ungdom, ble vi forespeilet høyere bemanning. Ressursene kom aldri, sier Christensen.

Han synes det har vært vanskelig å si at han har vært redd på jobb.

Werner Juvik

Våren 2014 var sykefraværet på avdelingen 87,5 prosent. Christensen jobbet en periode 80–90 timer overtid hver måned, fordi han påtok seg lederansvar, da lederen var sykemeldt. Nå er prosjektet nedlagt.

– Det var masse alenearbeid. Jeg sto i vanskelige situasjoner og opplevde mye jeg skulle ha prata om. Ambulansepersonell og politi har en helt annen ressurstilgang og debrifing, sier Christensen.

– Har du vært mye redd på jobb?

– Ja, det er dumt å si noe annet. En gang fikk jeg levert en ungdom på døra. Politiet var iført skjold og hjelm. De overleverte ungdommen og dro, sier han.

Han er tindrende klar: Psykolog etter hendelser må bli obligatorisk, ikke noe man selv skal be om.

Direktør i Bufetat region sør svarer på kritikken lenger ned i saken.

Resultat av anbud

Fra mai 2014 har han gått inn og ut av sykemeldinger. Etter november 2019 har han ikke vært på jobb som miljøterapeut. Han har fått diagnosen arbeidsrelatert psykisk lidelse og er for tiden arbeidsufør. Han skal utredes for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og søker yrkesskadeerstatning. Nav er opptatt av å få dokumentert vold han er blitt utsatt for. Selv mener han at det ikke er voldsepisodene i seg selv som har gjort ham syk, men den totale belastningen over flere år, uten at det er blitt bearbeidet.

Jens Petter Christensen (t.h) har god støtte i regiontillitsvalgt for FO, Olav Borsheim.

Werner Juvik

– Det er veldig viktig for meg å si at det ikke er ungdommene som er problemet. De skal ikke tenke at det er deres skyld at jeg har det som jeg har det. De gjør så godt de kan!

Han vet at han har vært sliten og redd på jobb, har tatt dårlige avgjørelser.

– Vi skylder ungdommene at det er nok ansatte på jobb, at vi er uthvilte. Man klarer ikke være en trygg voksen når man går med øyne i nakken, vondt i magen og hevede skuldre.

Gerd ville tilbake på jobb etter at datteren døde. I stedet ble hun oppfordret til å si opp

På vei til jobben i 2019 begynte det å vrenge seg i magen. Han brukte friukene hjemme til å bearbeide ting fra jobben og grue seg til han skulle på igjen. Nå medisineres han hver dag.

– Helsa mi er ofret på Bufetats budsjett. Det er resultat av at vi har et barnevern på anbud som skal gjøres så billig som mulig, sier han.

Flere pågående saker

Olav Borsheim, regiontillitsvalgt for FO i Bufetat region sør, spør seg om miljøterapeuter i norske barnevernsinstitusjoner er vår tids «nordsjødykkere», som setter helsa på spill. Han har fire pågående saker der miljøterapeuter er under utredning eller har fått diagnosen PTSD.

– Er miljøterapeuter i barnevernsinstitusjon vår tids Nordsjødykkere? spør tillitsvalgt Olav Borsheim.

Werner Juvik

– Det er ganske skremmende å se spesialutdannede miljøterapeuter få jobbrelaterte helseskader. Jeg er redd vi her også ser at miljøterapeut er et arbeid man ikke står i arbeidslivet ut, sier Borsheim.

Stig Are Brekke (58) har jobbet ved den samme institusjonen i 15 år. Han har fortsatt til gode å se en kollega gå av med en verdig pensjon

Det er gjennomgående at miljøterapeutene ikke er fulgt godt nok opp etter ting som er skjedd.

– De kan ta kontakt med bedriftshelsetjenesten, men etter hendelser trenger man selv å bli tatt tak i. Dessverre tror jeg lista for å snakke om vold ligger høyt. Mange tør ikke rapportere, sier han.

– Det må du utdype.

– Kanskje er man usikker på hvorfor en situasjon har eskalert. Dette er spesielt sårbart med midlertidig ansatte som vil ha vakter, men også fast ansatte kan velge å underrapportere, sier Borsheim.

Han peker også på en annen faktor: Utagering som tidligere var definert som aggresjon som skulle reguleres, defineres nå som smerteuttrykk knyttet til traumer og noe man må tåle.

– Som ansatt kan det føre til at man tenker at man må godta mer, sier han.

Kanonføde

Christensen kaller miljøterapeuter på barnevernsinstitusjon for kanonføde.

– Det er en drøy metafor, men jeg har opplevd det sånn: Arbeidsgiver fortsetter i samme spor. De sender inn et nytt menneske når en annen sykmeldes og faller fra. Uten å endre noe med betingelsene vi jobber under. Organisasjonen er lite åpen for kritikk og ulike meninger om drift. Det kan få konsekvenser, blant annet at man ikke tør si fra om vold eller redsel, sier han.

Christensen mener betingelsene de jobber under må endres.

Werner Juvik

– Bufetat har innført sikkerhetskurs og trening ved institusjonene, er ikke det en bra ting?

– Jo, men det kompenserer ikke for antall ansatte. Vi trenger nok hender og hoder på jobb, så man ikke er alene i vanskelige situasjoner.

– Har du håp om å bli bra og arbeidsfør igjen?

– Jeg har håp. Og så er jeg bombesikker på at ungdommene på institusjon setter pris på å ha ansatte i 50-års alderen, med erfaring og kompetanse, ikke bare 25-åringer.

– Trist hvis ansatte opplever at det er jobben

Direktør i Bufetat region sør, Ellen Ølness Nadim, er blitt forelagt kritikken fra Jens Petter Christensen og fra regiontillitsvalgt.

– Bufetat har rutiner for oppfølging av ansatte som har vært utsatt for alvorlige hendelser. Bedriftshelsetjenesten har akutt telefonvakt for debrifing. Det er også god tradisjon for at leder henviser ansatte til bedriftshelsetjenesten, når den ansatte selv ikke tar kontakt. Bufetat region sør har bygget opp et eget psykologteam som veileder ansatte.

– Hva tenker du om at ansatte får en arbeidsrelatert psykisk lidelse av å jobbe ved institusjon?

– Det er trist hvis ansatte opplever at det er jobben som har utløst sykdommen.

Mye alenearbeid

– Er dere kjent med at det kan være mye alenearbeid som ikke er forsvarlig?

– Generelt kan jeg si at Bufetat har systemer for å fange opp avvik og skademeldinger, som brudd på hviletid, vold og trusler. Dette registreres og meldes til verneombud, tillitsvalgt eller nærmeste leder.

– Kan det være underrapportering av voldshendelser, som ansatte selv tror de kan være skyld i?

– Vi kjenner ikke til at dette er et utstrakt problem. Det er likevel et tema vi har jobbet mye med, for å skape kultur for å melde fra. Vi har gjennomført programmer for kompetanseheving, der ansatte og ledere skal bli bevisste på hvordan påkjenninger påvirker dem og arbeidet. Alle ansatte trener jevnlig på trygghet og sikkerhet.

Hviletid i langturnus

– Hvordan kan dere sikre at ansatte i langturnus får hviletiden de har krav på, så de ikke blir utslitt på jobb?

– Når du jobber på institusjon, må du jobbe målrettet med miljøterapi hele døgnet. Sammen med tillitsvalgte og hovedverneombud, har vi sett på om vi har arbeidstidsordninger som er tilpasset dette arbeidet. Spørsmå om hviletid, alenetid og tid til jevnlig veiledning, trening og opplæring har vært viktige elementer. Som et resultat av dette er alle institusjonene våre i ferd med å legge over til en todelt turnus med våken nattevakt.

– Har Bufetat for lave budsjetter til å drifte institusjoner forsvarlig?

– Vi må forholde oss til de økonomiske rammene vi får. Vi har samtidig et ansvar for å drive forsvarlige tjenester med god kvalitet.