Da Kristin fant ut at datteren ble mobbet, kjørte hun rett hjem og ringte læreren: – Det skulle jeg ikke ha gjort mens jeg var så sint

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Kristin Oudmayer vet hvor viktig det er at voksne bryr seg om andres barn. Foreldrene hadde et turbulent forhold og det ble en ustabil tilværelse for Kristin. Hun visste aldri om det ble noe av den planlagte bursdagen eller 17. mai-feiringen.

Da Kristin var sju og lillebroren ett år, bestemte mor seg for å forlate far. Besteforeldrene kom og hjalp den lille familien med å flytte fra Oslo til Lier, der de selv bodde.

– Det kostet mye for moren min, men det reddet oss. Jeg husker at jeg var lettet, men det var også en sorg. Jeg var jo glad i faren min.

Det ble tryggere hjemme uten far. Men Kristin kjente veldig på at hun var annerledes enn andre barn, der hun gikk rundt med busserull og tresko og hadde en mor som var hippie. De hadde veldig dårlig råd, og moren måtte ta enda flere vakter på sykehjemmet. Kristin var mye aleine med lillebror, og ble tidlig voksen. På skolen stilte hun spørsmål ved alt. Hun var nysgjerrig og kom fra et politisk hjem med heftige diskusjoner. Men læreren satte ikke pris på engasjementet. Og de andre barna mobbet henne for den hun var og hvordan hun så ut.

Da hun var 10–11 år overhørte hun en slektning som sa «Kristin kommer det ikke til å bli noe av».

Friminutt hjemmefra

Heldigvis var det andre voksne som så henne.

– Jeg tenkte ikke på det den gangen, men som voksen har jeg skjønt hvorfor jeg alltid ble invitert på lørdagsgrøt hos en familie i blokka. Jeg hadde ikke så stort behov for å prate om hvordan jeg hadde det, jeg trengte bare friminutt hjemmefra, og det fikk jeg, blant annet hos en venninne av moren min.

Passende nok leder Oudmayer Unicefs prosjekt Den ene. Det handler nettopp om å oppfordre oss alle til å se nabogutten som aldri drar på ferie og spørre om han vil være med på badetur eller slå av en prat med den stille jenta som alltid går aleine. Budskapet er: Du er viktigere enn du tror!

– Kjernen i Den ene er å se bakenfor atferden og leite etter det gode i barnet. Det er noe alle kan lære seg.

– Hvordan går det med Den ene under pandemien? Blir vi rausere mot naboens barn?

– Jeg frykter det motsatte, at folk blir enda mer orientert mot sin egen familie. Pandemien fikk kanskje fram det beste i oss på kort sikt. Men nå er det slitasje, og mange er redde for smitte, så de beskytter seg og sine, sier Oudmayer.

– Husk: Du kan være den ene, sier Kristin Oudmayer.

Anita Arntzen

Digitalt klasseskille

Hun og kollegene får flere henvendelser nå enn før, både fra foreldre og barn som fortviler etter snart et år med korona. Det er stor slitasje i mange familier. Barn og unge forteller at de ikke får den hjelpen de trenger, det gjelder alt fra digitale ressurser, hjelp til skolearbeid og emosjonell støtte.

– Med så mye hjemmeskole er jeg veldig bekymret for det digitale klasseskillet, som gir barn veldig ulike forutsetninger for å lære og for å høre til, sier Oudmayer.

I diskusjoner med politikerne hamrer hun inn at de må prioritere barn og unge.

– De sier at barn skal prioriteres, men ressursene står ikke i stil med intensjonen. Kommunene må få mer penger, men de må også selv prioritere barn og unge.

Leppestift på Teams

Selv har Oudmayer taklet det digitale livet rimelig godt. Fra sin lyse, trivelige leilighet ved Bondivannet i Asker deltar hun på mellom seks og åtte digitale møter hver dag. Hun bestemte seg allerede første dagen på hjemmekontor for å sminke seg og ta på seg vanlige klær hver eneste dag.

– Det kan godt hende folk ler av meg der jeg sitter med leppestift på Teams, men det blåser jeg i. Jeg kan ikke tillate meg å gå i joggebukse. Jeg kan fort bli en som ligger litt for mye på sofaen.

Klokka 11.30 spiser hun lunsj med ektemannen, også han på hjemmekontor. Ettersom dagene blir lysere, går de to gjerne en ettermiddagstur før det blir mørkt.

– Jeg er ikke flink til å trene, men jeg liker yoga. Problemet er at jeg må gå på yogaklasse for å få gjort det. Stedet jeg trener på tilbyr yoga på Teams, men det er uaktuelt etter åtte teamsmøter. Derimot blir det mye serier. Det er litt pinlig, men jeg tror vi har runda Netflix nå.

Ikke på vår skole

I ti år har Kristin Oudmayer reist Norge rundt og snakket om barns rettigheter, mobbing og utenforskap. I begynnelsen opplevde hun mye motstand. Det kom gjerne fram at skoleledelsen ikke ville ha henne på besøk, men at foreldrene hadde presset det gjennom. En del rektorer innledet med «heldigvis har vi ikke mobbing på vår skole» da de presenterte henne.

– Det skjer heldigvis sjeldnere. Skolene har blitt bedre på dette. Å erkjenne at barn har det vanskelig, er første steg, mener hun.

– Jeg var problemet. Det er en vanlig feil å leite etter årsaker hos barnet i stedet for å se på hva voksne kan gjøre for at alle barn blir en del av fellesskapet, sier Kristin Oudmayer.

Anita Arntzen

Da hun selv slet på skolen, ble det hyret inn en psykolog som skulle observere henne i klasserommet.

– Jeg var problemet. Det er en vanlig feil å leite etter årsaker hos barnet i stedet for å se på hva voksne kan gjøre for at alle barn blir en del av fellesskapet.

For Kristins del løste det seg da hun kom på ungdomsskolen og fikk lærere som så at hun var skoleflink og dyrket fram hennes interesser for fag, særlig det å skrive.

Barndommen i reprise

Mange år seinere skulle vonde minner fra barneskolen igjen trenge seg på. Den yngste datteren var sju år da moren skulle kjøre henne i en bursdag. På veien begynte sjuåringen plutselig å gråte.

– Jeg sa «ja men, nå skal du i bursdag, det blir gøy.» Sånne dumme ting som voksne sier.

Der i bilen kom det for en dag at datteren ble mobbet på skolen, og at det hadde pågått noen måneder. Kristin husker det først og fremst som et sjokk. Hun hadde ikke ant noe. Nå kom den vonde følelsen av å være utenfor voldsomt tilbake. Som miljøterapeut i psykiatrien i mange år hadde Kristin dessuten sett på nært hold hvordan utenforskap kan ødelegge folks liv. Hun var lei seg, fortvilet og rasende.

– Jeg kjørte rett hjem og ringte læreren. Det skulle jeg ikke ha gjort mens jeg var så sint. «Snakk med en voksen», pleier jeg å si til andre. Det skulle jeg ha gjort selv også.

– Må tro på barna

Denne telefonsamtalen ble starten på et vanskelig forhold til skolen. Lærerne hadde en innfallsvinkel som Kristin kjente litt for godt: De trodde ikke på det datteren fortalte, og lette etter feil hos henne i stedet for i klassemiljøet. De mente hun tok for mye plass og måtte dempe seg litt.

Da datteren skulle opp i femte klasse, hadde foreldrene bestemt seg for å bytte skole. Men skolen kom dem i forkjøpet med en helt ny stil. De innrømmet at flere elever på trinnet hadde det vanskelig, nå skulle det settes inn et lærerteam som skulle jobbe med skolemiljøet. Det endret alt.

– Innen sjuende klasse var hun elevrådsleder og hadde mange venner. Hun ble den hun skulle være takket være det lærerteamet. Jeg har veldig sterk tro på at skoler kan jobbe godt med å få alle barn til å bli en del av fellesskapet, men de må ville det, og de må tro på det barna forteller, sier Oudmayer.

Blogget om mobbing

Hun er utdannet hjelpepleier og pedagog, og har jobbet 18 år på psykiatrisk sykehus. På Blakstad sykehus i Asker var hun en av de første barneansvarlige, og var med på å bygge opp tilbudet til barn som er pårørende.

Kristin Oudmayer har skrever flere bøker om mobbing og utenforskap.

Anita Arntzen

På fritiden skrev hun bok om mobbing, og blogget om sine erfaringer som mor. En dag lå det en kommentar fra Unicef i kommentarfeltet på bloggen hennes. De hadde lagt merke til at hun lyktes med å skape debatt om barn og unge på sosiale medier, og inviterte henne til et møte. Kort tid etterpå ble det en ledig stilling som direktør for barns rettigheter og bærekraft i Unicef Norge. Kristin Oudmayer søkte, og fikk jobben.

– Før jobbet jeg med barn, nå jobber jeg for barn. Det er veldig riktig for meg, og jeg kan ikke skjønne hva jeg ellers skulle drevet med, sier hun.

Forfatterdrømmen

Det eneste hun savner er tid til å skrive. Så langt har hun utgitt fagbøker. En dag håper hun å realisere barndomsdrømmen om å bli romanforfatter. Hun har et par manus liggende, men trenger sammenhengende tid. Sist hun skrev bok, leide hun seg en leilighet i Nice helt aleine. Der satt hun og skrev 14 timer om dagen.

– Det er litt patetisk, men jeg drømmer om å ha en liten skrivestue et sted. Om at jeg en dag skal være i en økonomisk situasjon som gjør at jeg kan leve av å skrive. Så kan jeg ha en liten brøkstilling på en barnevernsinstitusjon, ikke fordi jeg trenger de pengene, men fordi jeg savner å hjelpe mennesker.

Kan hende kommer det en bok om kvinnene i familien, som alle har valgt hjelpeyrker. Både mor og mormor jobbet i psykiatrien, og den eldste datteren utdanner seg til sosionom. Kanskje blir det en bok om barndommen, om den lille jenta som gruet seg til høytidene, men som i voksen alder gleder seg til både jul og påske. For det kan alltid gå bra med et barn, hvis det bare er noen voksne som velger å se.

Kristin Oudmayer bor ved Bondivann i Asker en halvtimes tid utenfor Oslo. Hun gleder seg til hun igjen kan ta toget inn til byen og gå på jobb i Unicefs lokaler.

Anita Arntzen