JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Koronaviruset

De som jobber slik at du kan holde deg hjemme

Dette er historien om de som holder hjulene i gang under krisen.

private bilder

27.03.2020
22:00
30.03.2020 09:24

Klokka 04.00

Det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor vognfører Terje Brattbakk må være på jobb om dagen. Han frakter folk rundt i Oslo, det er han som kjører trikken.

– Jeg må frakte de folkene som må på jobb. Folk som har samfunnskritiske oppgaver, blant annet helsearbeidere, forklarer Brattbakk selv hvorfor han fortsatt holder på mens så mange som mulig av oss andre prøver å holde oss hjemme.

Ofte begynner han arbeidsdagen klokken fire på morgenen. Han sjekker seg inn i systemet, tar seg en kopp kaffe og begir seg ut til trikkestallen på Grefsen. Der henter han kjøretavla, som forteller hvilken trikk og rute han skal kjøre i dag.

Terje Brattbakk (59) er vognfører ved Sprorveien Oslo.

Terje Brattbakk (59) er vognfører ved Sprorveien Oslo.

privat

Før han kan kjøre ut, må han klargjøre trikken. Den er fin og ren når dagen begynner, «vi har flinke vaskere og verkstedfolk som sørger for renhold og vedlikehold på natta», forteller Brattbakk. Han sjekker blinklyset, vindusviskerne og varmen. Alt fungerer. Terje Brattbakk kan kjøre ut.

Ut i de tomme gatene. Det er jo ikke mye folk ute klokken fire i mars under vanlige omstendigheter, men nå er nesten ingen å se. Det er få passasjerer om bord på trikken, også. Brattbakk har kjørt trikk i 29 år, og han har aldri opplevd maken. «Oslo er en spøkelsesby akkurat nå», sier han.

Han var på jobb 22. juli 2011, noen timer etter at bomben sprengte i Regjeringskvartalet. Det var skjellsettende, men dette er eklere, synes Terje Bratbakk. Ikke at han er redd, da hadde han trolig sykmeldt seg og blitt hjemme. Men stemningen er rar, det er en uvisshet i lufta over de tomme bygatene.

– Vi vet jo ikke hvor lenge dette varer. Hva som kommer til å skje, sier han.

Klokka 07.00

Preben S. Klausen er på plass rundt klokka sju. Han jobber i Bergen fengsel, et fengsel med høyt sikkerhetsnivå.

– Jeg må være på jobb så lenge de innsatte er der, passe på at de som skal være i fengselet er der. Vi kan ikke slippe ut alle. Det er like viktig å sørge for at samfunnet er trygt nå som i en vanlig situasjon, forklarer Klausen hvorfor han er på jobb.

Klokken 07.15 vekker han og kollegene de innsatte. Målet er at dagen der inne skal ligne så mye som mulig på dagene her ute. Klausen åpner cellen, og de innsatte samles i kjøkkenet og stua som deles av seks fanger. De lager frokost, og klokka åtte følger Klausen dem til jobben. Det vil si: De som fortsatt har en jobb å gå til. Også i fengslet har mange arbeidsoppgaver blitt satt på vent.

Preben S. Klausen (47) er fengselsbetjent i Bergen fengsel.

Preben S. Klausen (47) er fengselsbetjent i Bergen fengsel.

privat

Vanligvis er det en del aktivitet innenfor murene. Men nå er all skoleaktivitet stengt, og bortimot alle arbeidsoppgavene. De som vasker, må fortsatt være i jobb, selv om de fleste fellesområdene ikke er i bruk nå. Besøkene er midlertidig stanset. Dagene går saktere enn vanlig også i fengslet. Det meste handler om å begrense smitten. Klausen passerer to antibac-stasjoner på vei inn i fengslet. Gymsalen er stengt, men fotballbanen benyttes hyppig av små grupper. De innsatte får flere lufteturer enn vanlig, også i små grupper. Det har kommet en ordre fra høyeste hold om å framskyte noen løslatelser som står for tur.

– Vi har ingen påviste tilfeller hos oss ennå. Det er vi naturligvis glade for.

På en annen kant av landet begynner arbeidsdagen klokka sju også for Åse Kari Søndbø Abrahamsen. Abrahamsen er vernepleier, og jobber på et bofellesskap for mennesker med kognitiv nedsettelse og fysisk funksjonsnedsettelse i Skien.

– Jeg jobber i et bofellesskap med 12 personer som alle trenger tilrettelegging og bistand hele døgnet. De har ulike helseutfordringer og jeg tenker også en del på det nå. De har nå mistet sine dagtilbud. De har ikke jobb å gå til, ikke fritidstilbud. Alt er stengt.

Slik oppsummerer Abrahamsen hvorfor hun fortsatt går på jobb.

Flere av beboerne er i risikosonen og derfor ble det tidlig innført besøksforbud.

Åse Kari Abrahamsen (56) er vernepleier i Skien.

Åse Kari Abrahamsen (56) er vernepleier i Skien.

privat

Smittevern er viktigst av alt nå. Beboerne må spise i hver sin leilighet, og har liten sosial omgang med andre enn personale. Turer ut er begrenset til minimum, og bare i grupper på to og to. Ingen får lenger være med i butikken når det skal handles. Personalet har begynt å bruke uniform etter at viruset kom til landet, det er nytt.

Det er i det hele tatt mye nytt for beboerne, en ny og skremmende situasjon. Da blir det ekstra viktig å trygge beboerne og sørge for at de ikke føler seg isolerte. Abrahamsen forteller om humor og humør, kreativitet og samtaler med de nærmeste på Skype og telefon. Om nye gardiner som er på vei, og nymalt stue. Hun har hørt fra andre bofellesskap at det rigges både kinosal og bibliotek. Hos henne er det bowling og trimrom inne i bofellesskapet.

De prøver å ha det gøy på jobb, og gjør alt de kan for at beboerne skal leve så normalt som mulig i denne unormale situasjonen.

Men det ligger noe der og murrer.

– Jeg går ikke rundt og er redd, akkurat. Men det ligger der jo, hele tida. Når man tar på ting, for eksempel. Jeg kan få en rar følelse, bli urolig og veldig bevisst på det jeg gjør, sier Åse Kari Søndbø Abrahamsen.

Klokka 07.30

Are Bergli Heier er telekommunikasjonsmontør i Sarpsborg. Han er på plass i bilen rundt klokka halv åtte.

Han har fått beskjed om at det egentlig ikke er lov å gå inn på kontoret, men det hender han løper inn og tar seg en kaffe. Så fyller han bilen med det han trenger for dagens jobb: Trommel, kabler. Så kjører han ut til et samfunnsoppdrag som mange tar for gitt: Bergli Heier sørger for at vi har internett, i gode og disse mer onde dagene.

– Det er så enkelt som at hvis det skulle skje noe feil i telenettet, må vi ha folk til å rette det. Når alle nå har hjemmekontor, merker vi hvor viktig det er at nettet fungerer. Derfor vi har fått beskjed om at vi skal drifte som vanlig. Vi skal sørge for en trygg internettlinje, sier han om hvorfor han jobber mens du sitter på hjemmekontor.

Are Bergli Heier (29) er telekommunikasjonsmontør ved OneCo Networks.

Are Bergli Heier (29) er telekommunikasjonsmontør ved OneCo Networks.

privat

Bergli Heier jobber stort sett med bedrifter, og legger nye fiberkabler i Østfold også under denne krisen. Han har lært seg at det kan være lurt å ringe kunden før han kjører hele veien, for det er jo ikke gitt at bedriften er bemannet i disse dager. Han har vært heldig, tror han. Kollegaen og han selv har bare opplevd en bedrift som var stengt hittil.

Mens Are Bergli Heier fyller bilen, er Halfdan Aursand Wardemann allerede godt i gang med morgenmøtet. Han er ferdig skiftet og ferdig spritet.

Wardemann er lege i spesialisering på plastikkirurgisk avdeling på Rikshospitalet i Oslo. Hans jobbhverdag er helt snudd på hodet de siste ukene.

En ting er spriten. Han spriter alt han tar i, og venter på at første elektroniske dings skal gå i stykker av behandlingen når som helst. Det er også færre leger enn før på morgenmøtet, nå er det bare de som har vakt som møtes for overlevering fra natta og forberedelser på hva som venter.

Det er færre pasienter enn vanlig på Rikshospitalet. Mens de venter på det som kanskje kan komme, en tsunami av syke og pleietrengende som følge av koronaviruset, har Aursand Wardemann og kollegene forberedt seg.

– Hovedoppgaven vår har vært å få tatt unna alt av kreftoperasjoner og problemstillinger som ikke tåler å vente, for på den måten å frigjøre kapasitet på rikshospitalet. Vi har måttet prioritere hardt på hva som tåler å vente, og hva som ikke tåler å vente, sier han.

Halfdan Aursand Wardemann (40) er lege på Rikshospitalet.

Halfdan Aursand Wardemann (40) er lege på Rikshospitalet.

privat

Slik har legene og sykepleierne klart å innskrenke hva som må gjøres, en systematisk gjennomgang av pasientene på venteliste, og så har de handlet. De tross alt få pasientene på Rikshospitalet nå er derfor de som hastet mest, og som sådan veldig syke pasienter.

Legene er bekymret for å smitte pasientene mer enn de er redde for å bli smittet andre veien. Vanligvis går leger som Aursand Wardemann litt til og fra Ullevål og Rikshospitalet, de har vakter begge steder. Det har de ikke nå. Ullevål er å betrakte som et mer «skittent» område enn Rikshospitalet, med akuttjenester og flere smittede pasienter. Kommunikasjonen mellom de to sykehusene foregår nå kun over telefon. En lege som har jobbet på Ullevål må gå i en ukes karantene før hun får komme inn på Rikshospitalet.

Aursand Wardemann beskriver stemningen på sykehuset som «merkelig».

– Det føles som om det er stille før stormen, sier han.

Klokka 08.00

Anne Svendsvoll åpner butikken klokka åtte. De første timene bruker hun i ferskvare og frukt- og grøntavdelingen.

Hun sjekker datoer, priser ned varer med kort holdbarhet. Hun plukker vekk frukt og grønt som ikke kan selges, og fyller på med nye varer. Etter noen timer veksler hun med en kollega og overtar hovedkassa på Coop Extra i Farsund, og betjener kasse, post og tipping.

Hun trengs på jobb av helt åpenbare grunner:

– Jeg har en samfunnskritisk funksjon: Jeg skal bidra til å holde vareforsyningen i gang, forklarer Svendsvoll.

Anne Svendsvoll (53) er butikkmedarbeider ved Coop Extra Farsund.

Anne Svendsvoll (53) er butikkmedarbeider ved Coop Extra Farsund.

privat

Personalhåndboka er utvidet med nye seksjoner om renhold. Flere ganger om dagen desinfiserer Svendsvoll og kollegene alle kontaktflatene i butikken. Handlevogner, håndtak, panteautomaten, betalingsterminalen. Alt. De er nøye med egen håndvask, og løper oftere enn før ut fra kassa for å vaske hendene med såpe og vann, ikke bare sprit. Butikken har bestilt et pleksiglass for å skille butikkmedarbeideren fra kundene i kassa. Det er kryss i gulvet som markerer korrekt avstand i køen.

– Jeg tror det er tusen kontaktflater i butikken. Tusen håndtak, sier Svendsvoll.

Det er mye nytt, og en ny følelse av mild panikk: Herregud, glemte jeg å vaske det kjøleskapet?

– Vi finner ut av det, men det er mye, sier hun.

Akkurat samtidig som Svendsvoll åpner dørene i Farsund, setter Steffen Sandvær og de to barna i skolealder seg ned på spisebordet. Ingen slinger i valsen selv om skolen er stengt.

Barna sitter med sitt, med skolearbeidet. Sandvær med sitt, som ikke lenger er fysiske møter med elevene, men telefonsamtaler og chatting.

Sandvær er sosialpedagog på Huseby skole i Trondheim. Han har hjemmekontor. Det gjør noe med måten han kan utføre jobben sin på.

– Jeg er veldig hands on til vanlig, jeg skal være veldig på ungdommene, befinne meg der de er til enhver tid. Det får jeg ikke samme mulighet til nå, sier han.

Det er mye man får gjort over telefonen og internett, men ikke alt. Ikke når jobben er å være en støtte for ungdommene. Ting kan glippe, det er ikke så lett å se hvem som har en dårlig dag, som han gjør til vanlig.

Derfor har Sandvær, på eget initiativ og med støtte fra ledelsen, forlenget arbeidsdagen sin.

Steffen Sandvær (43) er sosialpedagog ved Huseby skole.

Steffen Sandvær (43) er sosialpedagog ved Huseby skole.

privat

Når kona, som jobber i helsesektoren og dermed ikke har hjemmekontor, kommer hjem fra jobb, går Steffen Sandvær ut i lokalsamfunnet og sporer opp elevene sine.

Men det er fortsatt flere timer til. Fram til klokka tre sitter han og barna der og holder sin private versjon av en skoledag. Pappa holder kontakten med sine elever, barna gjør oppgavene og får digital hjelp av sine lærere.

Klokka 08.15

Noen kilometer nærmere sentrum av Trondheim begynner Maren Wettland Midtsand arbeidsdagen klokka 0815. Det er da skoledagen begynner, selv om elevene selv kan velge om de vil logge på så tidlig.

Også Wettland Midtsand sitter på spisebordet, med to barn. De sitter med sin skoledag på sine datamaskiner, mens mamma underviser og snakker med sine elever fra sin datamaskin.

– Det er skoleplikt i Norge.

Det er derfor Wettland Midtsand sitter der i sitt eget hus og underviser barna dine. Situasjonen er ikke ideell, sier hun, men alt er ikke negativt.

– Vi får nå utviklet den digitale delen av skolen med stormskritt. Det kan vi ta med oss tilbake i en normal skolehverdag, sier hun.

Maren Wettland Midtsand (37) er lærer ved Nyborg skole.

Maren Wettland Midtsand (37) er lærer ved Nyborg skole.

privat

Denne nye, unormale hverdagen består av å legge ut arbeidsplaner og oppgaver i det digitale verktøyet som Trondheim kommune benytter.

Hele dagen er Wettland Midtsand online, klar til å støtte elevene gjennom dagen. Det er felles videosamtaler med flere elever i grupper, og en gang i uka snakker de med hver enkelt elev, en og en.

Wettland Midtsand underviser 33 elever i sjuende trinn. De har ulike forutsetninger og utgangspunkt. Nå som de faste rammene som skolehverdagen legger er borte, blir ulikhetene tydeligere. Den manglende fysiske kontakten gjør at det er vanskeligere å tilpasse undervisningsopplegget til hver enkelt elev.

Det er heller ikke bare enkelt å være lærer med sine egne barn sittende ved samme bord, innrømmer hun.

Enn så lenge er hun like «trygg» for smitte som alle oss andre med hjemmekontor, men Nyborg skole har elever på skolen, og alle lærerne har såkalt bakvakt, og kan bli kalt inn på skolen for å være til stede med dem.

– Jeg tenker at om det skjer, er det min tur til å ta den risikoen for å bli smittet, sier hun.

Klokka 09.00

Barnehagene er stengt over hele landet, som skolene. Men pedagogisk leder Laura Diaz Del Castillo i Hola barnehage på Kampen i Oslo kan ikke ta fri av den grunn.

Klokka ni er det morgenmøtet med resten av personalet i barnehagen. Der planlegger de ulike aktiviteter til barna, som de deler på mail, sosiale medier eller via en egen app for foreldre og ansatte.

Det er ingen av foreldrene i Hola barnehage som krever at barnehagen holder åpent. Hverdagen er plutselig helt annerledes enn før.

– Jeg kan ikke møte barna i barnehagen, være en god lekekamerat eller undre meg sammen med barna om alle de uendelige spørsmålene som kan dukke opp i løpet av en dag, sier Diaz.

Laura Diaz Del Castillo (33) er pedagogisk leder ved Hola barnehage.

Laura Diaz Del Castillo (33) er pedagogisk leder ved Hola barnehage.

privat

Hola barnehage er en liten barnehage, og Diaz pleier tett kontakt med foreldre og barn i denne unntakstilstanden. Hver dag kommer det en film, en bokopplesing eller en eller flere oppgaver til barna, både på norsk og på spansk i den tospråklige barnehagen. Hun ringer rundt og snakker med barna en og en. Men en vanlig hverdag blir det ikke.

– Livene våres har endret seg veldig fort og det er vanskelig å se enden av denne situasjonen. Mer enn redd, er jeg bekymret for det som venter oss, sier Laura Diaz.

Klokka 11.00

Ikke klokka 11, men klokka 11.05. Da er arbeidsdagen til Terje Brattbakk over. Det blir mange slike merkelige klokkeslett, forteller han, det er jo rutetidene som bestemmer når han jobber. Det er mange vakter som ser pussige ut med uforstående øyne. 11.57 til 19.13.

Han har kjørt en trikk som er tommere enn før. Der han ikke får åpne døra foran, og der området nærmest førerkassen hans er fysisk sperret av.

Brattbakk har ingen fysisk kontakt med passasjerene. Han må åpne og lukke døra på alle stopp, også der ingen vil av. Publikum får ikke lov til å åpne døra selv.

Det er Antibac med jevne mellomrom. Noen av kollegene kjører med hansker, men det liker ikke Brattbakk.

Han kan fortsatt spise lunsj med kollegene i kantina, men annenhver stol er fjernet. Alt handler om å holde avstand, både privat og i møte med passasjerene.

Brattbakk er ikke så bekymret for egen del. Og passasjerene slutter opp om tiltakene, sier han.

– De som tar trikken er veldig forståelsesfulle. Jeg tror folk skjønner at dette er alvor, det er ingen som spør meg om å åpne døra foran eller slike ting.

Men det er merkelige dager, ekle dager.

I Brattbakks ord:

– Det er helt surrealistisk.

I Bergen fengsel henter Preben S. Klausen de innsatte tilbake til boenheten fangene deler med fem andre for å spise lunsj. Tiltak etter tiltak for å hindre smitten å spre seg i fengslet. De innsattes arbeidsdag, som for de fleste ikke lenger er en arbeidsdag men en og annen luftepause, flere røykepauser, varer til 15, før det bærer tilbake til samvær på boenheten. Det er lange timer fram til innlåsing på cella klokka 20, men det kommer i det minste et tilbud om tilgang til flere filmer å slå i hjel tida med.

I Skien spiser vernepleier Åse Kari Søndbø Abrahamsen alene. Det går utover arbeidsgleden, blir annerledes, sier hun.

Beboerne i bofellesskapet spiser også i mindre fellesskap enn før, enten i sin egen boenhet eller i fellesarealet i etasjen der de bor. Det er innført regel om at kun to beboere kan oppholde seg på fellesarealet samtidig. Hverdagen er endret – men de klarer seg jo, og forsøker å holde motet oppe.

Abrahamsen beskriver seg som en i utgangspunktet rolig person. Men dette med at viruset smitter så lett … Hun fullfører ikke setningen, forteller heller om bekymringen for folk i andre land, som ikke er så godt stilt som vi er. Der viruset vil ramme på en helt annen måte. Hun følger med på nyhetene, klarer jo ikke annet. Men hun må ta pauser. Og gjøre det hun kan, i sin situasjon. Passe på beboerne som hun har ansvar for.

De lever av å produsere beskyttelse. Ingen er permittert i produksjonen hos Hansen Protection

Klokka 12

Som i fengslene kan heller ikke friomsorgen stanse selv om verden plutselig ble et veldig skremmende sted.

Ine Kristin Engbakken inngår i en turnusordning, hun begynner enten på morgenen eller formiddagen. Hun er førstekonsulent ved Møre og Romsdal friomsorgskontor.

– Straffesakskjeden stanser ikke opp, så vi skal kjøre vanlig drift, sier hun.

Jobben til Engbakken er todelt: Hun er saksbehandler, og hun kontrollerer at soningen går riktig for seg. Hun behandler søknadene til straffedømte om å få sone under friomsorgen, med fotlenke, som det heter på folkemunne.

Engbakken kaller det «elektronisk kontroll», eller bare «EK».

Ine Kristin Engbakken (27) er førstekonsulent ved Møre og Romsdal friomsorgskontor.

Ine Kristin Engbakken (27) er førstekonsulent ved Møre og Romsdal friomsorgskontor.

privat

En domfelt som er ilagt soning opp til fire måneder kan søke om EK, og en innsatt som har fire måneder eller mindre igjen av soning i fengsel. På grunn av virusfrykten er det et ønske om at flere skal overføres til EK.

Engbakken foretar en egnethetsvurdering av søkerne, og gjennomfører til vanlig et fysisk møte der hun vurderer om de oppfyller kravene og vilkårene til EK. I disse dager foregår dette møtet over telefon.

Hun er likevel mye ute blant folk og møter domfelte som soner med EK. Det er hjemmebesøk og ruskontroller (strengt forbudt å nyte rusmidler under soning), sysselsettingsmøter (en forutsetning for EK er at domfelte har jobb eller skolegang underveis i soningen), og endrings- og miljøarbeid. Møre og Romsdal er et stort fylke i geografisk utstrekning, så Engbakken tilbringer mye tid i bil og ferje.

Arbeidshverdagen er preget av viruset og smittefrykten. Det er få til stede på jobb, de få holder avstand mellom seg, og flere av oppfølgingsmøtene med de domfelte foregår nå over telefon.

– Jeg er bekymret. Ikke så mye for meg selv, men for kolleger og domfelte som jeg møter, som er i risikogruppen, sier Ine Kristin Engbakken.

Klokka 13.00

Are Bergli Heier spiser i bilen, eller på en krakk i sola om været tillater det. Mat han har kjøpt mandag, som skal rekke hele uka. Brød og pålegg. En gang mellom klokka ti og ett, alt ettersom når arbeidsoppgavene tillater det. Det rumler i magen når klokka nærmer seg ett og han ikke har fått spist.

Det er bare han selv og en kollega om dagen, de rullerer ikke på lagene. Bergli Heier og kollegaen holder god avstand, og kjører hver sin bil. Han er ikke så bekymret for smitten, egentlig. Men samboeren er i risikogruppa, så han prøver å holde seg på avstand fra andre så godt det lar seg gjøre.

Han jobber med bedriftsmarkedet, men han har fått med seg beskjeden til de som jobber med privatkunder: Om nettilgangen ryker hos en som er satt i karantene eller isolasjon, skal det ikke utføres arbeid hos vedkommende.

– Så man får bare håpe at nettet ikke faller sammen om man er i isolasjon, sier Are Bergli Heier.

Etter lunsj er det fortsatt noen timer til han kan dra hjem. Hjemme, etter jobb, lever han egentlig som før, for det meste. Går noen turer med en kompis, ser på TV.

Han har endelig litt mindre dårlig samvittighet for å være støttemedlem på treningssenteret, sier han, og ler.

Klokka 14

Jan Arne Laberget kjører, både E6 og andre veier. Han er lastebilsjåfør, og skal sørge for at det ikke går tomt for varer rundt om i landet vårt.

– Jeg skal få varene inn i butikkene og ut til dem som har bestilt, sier han.

Til sykehus og medisinaldepot, for eksempel.

– Det eneste jeg ikke kjører, er matvarer, sier Laberget.

Jan Arne Laberget (59) er lastebilsjåfør for Robertsen & co.

Jan Arne Laberget (59) er lastebilsjåfør for Robertsen & co.

privat

Han kjører både kort- og langtransport. Han er bosatt i Trøndelag, på Fosenhalvøya. Når han frakter gods fra Østlandet, for eksempel ved svenskegrensa, og nordover, starter han gjerne hjemreisen i totida på ettermiddagen. Da ligger mange mil og lange timer foran ham på veien hjem. Det begynte å dukke opp Antibac overalt, og krav om bruk av hansker, for noen uker siden. Ellers er ikke hverdagen så veldig forandret av at vi lever i koronaens tid, forteller han.

– Det er bra med tiltak. Vi kjører jo rundt og møter folk, så vi er potensielle smittebærere, sier Laberget.

Klokka 15.00

– Jeg jobber med noen av de mest sårbare barna og familiene. I denne ekstreme situasjonen er det viktig at vi er der for de barna som lever i en vond og vanskelig hjemmesituasjon. For dem som er ekstra utsatt i denne tida, når barnehager og skoler er stengt.

Det sier Sylwia Obuchowicz, sosionom i barnevernstjenesten Kristiansandsregionen. Hun begynner på jobb klokka tre, på senvakta. Hun jobber i en avdeling som håndterer bekymringer som meldes inn, og med kritiske og akutte situasjoner for barn og familier. Det er Obuchowicz som vurderer bekymringene og tar en avgjørelse om barnevernet må rykke ut med en gang, eller om det er noe som kan vente og undersøkes nærmere.

Det er også i Kristiansand hovedkontoret for alarmtelefonen for barn og unge over hele landet ligger. Den er døgnåpen nå, og det kommer en strøm av henvendelser fra barn og unge fra hele landet.

Alt er plutselig annerledes.

– Det er unntakstilstand fra jeg kommer på jobb. I stedet for å gå i gang med arbeidsoppgavene, begynner vakta med at vi vasker hendene grundig, tar på Antibac og passer på hvor mange vi er på jobb, at det ikke er for mange.

Viktigere er det likevel, sier hun, at terskelen for å dra ut og snakke med barna og familiene deres er hevet, etter beskjed fra høyeste hold. Mye skjer over telefon nå. De drar fortsatt ut, men bare til de aller mest akutte tilfellene, og da sjekker de som best de kan om det er registrert smitte i familien.

Personalet har fått noe smittevernutstyr, men Obuchowicz har ikke hatt det på ennå, annet enn et munnbind hun fikk låne av politiet under en leteaksjon etter en forsvunnet ungjente forleden.

– Jeg tenker ikke over om jeg er bekymret for meg selv når jeg er på jobb. Jeg tenker mer på å gjøre så god jobb jeg kan i situasjonen. Det er slik jeg fungerer, jeg er barnevernsarbeider. Jeg skal hjelpe de som trenger meg, sier hun.

I Oslo er pedagogisk leder Laura Diaz ferdig for dagen, men hun vet selv at hun kommer til å ringe og sende e-poster til barn og foreldre utover kvelden og ettermiddagen. Og snakke med familien sin i Spania, og med alle vennene sine der. Viruset har truffet landet hardt de siste dagene. Det er ikke lett å sitte så langt unna sine nærmeste og bare kunne lese om hva som rammer hjemlandet.

Det er ingen trøst, kanskje, for noen av oss, men dette skjer ikke bare med oss.

I Møre og Romsdal er Ine Kristin Engbakken i bilen, på vei til enda et møte med en domfelt. Dagene går sin gang for det fortsatt arbeidende folk.

Klokka 16.00

Maren Wettland Midtsand prøver å avslutte arbeidsdagen klokka fire, men det går som regel ikke. Det gjenstår noen timer jobb på spisebordet etter at barna er ferdig med skoledagen.

Mannen, barnas far, har også hjemmekontor. Han jobber i motsetning til sin kone ikke i det offentlige, men er fortsatt i full jobb hjemmefra. Tanken har likevel slått dem: Familien er heldig som i det minste har en sikker jobb å falle tilbake på om alt går i stå. Lærerjobben til Maren Wettland Midtsand er trolig en av de tryggeste yrkene i landet.

Det er likevel andre ting hun er mer opptatt av akkurat nå, midt i krisen.

– Som lærer som jobber hjemmefra er ikke jeg en av dem som ofrer egen helse, men jeg er stolt av å være en del av et samfunn som nå gjør mye for å unngå en smittetopp. Mange ofrer egen helse for oss, noe som gjør meg svært ydmyk for den jobben de gjør, sier hun.

Slik bygger ordførerne landet i krisetider – Her er prosjektene som kan ta fart

Klokka 17.00

Dagen til Anne Svendsvoll på Coop er over klokka fem. De siste timene er hektiske. Posten har avgang klokka tre, og i dette nye Norge som skrider fram, er post i butikk den nye normalen. Slik er det også på Coop Extra i Farsund. All posten må sendes, postkassene som kundene fyller i løpet av dagen må tømmes. Så kommer de inngående pakkene. Med en gang de er skannet, får kundene hentereferansen på sms. Fra fire til seks strømmer det på med folk som skal hente pakkene sine.

Det er hektisk, og det er mange nye rutiner. Men Anne Svendsvoll er takknemlig for at hun kan gå på jobb, at hun kan beholde en – nesten – normal hverdag. Det er alltid viktig med godt humør på jobb, mener hun. Nå er det enda viktigere. Svendsvoll og kollegene er flinke til å sørge for at det er gøy på jobben i denne merkelige tida.

Hun merker også noe annet nytt:

– Jeg har yrkesstolthet til vanlig, jeg er stolt over å jobbe i butikk. Det er likevel litt ekstra stas at folk ser på oss med litt andre øyne nå, sier hun.

Når hun kommer hjem, skal hun først komme seg ut av arbeidstøyet og vaske seg skikkelig. Etter middag kommer hun nok til å strekke seg en halvtime på sofaen, hun pleier det. Som tillitsvalgt har hun mindre reisevirksomhet enn vanlig nå som så mye er stengt, avlyst eller foregår elektronisk.

Svendsvoll har to døtre. Den yngste, på 17, bor hos faren, og suser rundt på mopeden sin. Den eldste er psykisk utviklingshemmet og bor for seg selv. Svendsvoll må være forsiktig med å besøke, for hun tilhører risikogruppen, og Svendsvoll møter folk, potensielle smittebærere, hele dagen. Det er sårt, sier hun.

– Men foreløpig ser det ut som om hun takler det bedre enn meg, sier Anne Svendsvoll.

Jan Arne Laberget er fortsatt på vei nordover, hjemover. Det er færre biler på veien enn vanlig, men en tung lastebil har likevel fartsbegrensninger i bakkene. Det blir enda en lang dag bak rattet.

Klokka 19.00

Selv om lærer Steffen Sandværs arbeidsdag egentlig er over for lengst, er det først nå han får til å gjøre det som egentlig er jobben hans. Han driver det han kaller «oppsøkende sosialt arbeid». Han drar ut i nærmiljøet og oppsøker ungdommene. Mange er ute, de må lufte seg. Sandvær synes det virker som om de gjør som de får fortalt: Ungdommene går i små grupper, han har ikke sett store ansamlinger.

Han slår av en prat, spør hvordan det går. Går det greit hjemme, er det noe du trenger hjelp til?

– Jeg har ikke hatt for vane å gå ut på kveldstid på den måten. Det er et ekstratilbud nå. Det oppsøkende foregår jo i gangene på skolen hver dag.

I det vanlige livet. Men dette er ikke det vanlige livet.

– Dette er nytt. Det er kjemperart. Hele tilværelsen er snudd på hodet, sier Sandvær.

Men det fungerer jo også, på sin skjeve måte. Steffen Sandvær er først og fremst stolt over kollegene sine, lærerne. Som har tatt situasjonen på strak arm.

– Norsk skole er basert på klasseromsundervisning og tilstedeværelse. Det er umulig nå. Så klarer de å snu det, og få det til å se positivt likevel. Jeg er stolt over dem jeg jobber sammen med.

Klokka 20.00

De innsatte i Bergen fengsel låses inn i cellene sine, men Preben S. Klausen er ikke lenger på jobb. Han er hjemme med familien sin. Det yngste barnet på 18 har hjemmeskole, som resten av landets skoleelever. Kona har hjemmekontor. Han er den eneste smittekilden, sier han, den eneste som er utenfor huset på jobb. Og han vil jo ikke smitte familien.

– Jeg tenker mye på det, sier han.

Han vasker hendene grundig når han kommer hjem fra jobb. Han har ikke funnet en fast sang han kan synge i de 20 sekundene han står der med hendene under det rennende vannet for å unngå, som best han kan, å dra med seg viruset utenfra, hjem til familien.

Åse Kari Abrahamsen går gjerne en tur i nabolaget i Skien etter at arbeidsdagen på bofellesskapet er over. Hun møter så få folk sosialt som mulig, hun er redd for å bringe med seg smitten til beboerne. Hun tenker på barna sine, alle voksne. En bor på studenthybel i Trondheim, to i Skien. Den ene har autisme og bor på et annet bofellesskap i byen. Det er sårt å ikke kunne være sammen.

– Jeg tenker mest på at jeg ikke må smitte, ikke ta med meg smitten på jobb, sier hun.

Sylwia Obuchowicz spiser, hun er over halvveis i dagens vakt. Hun har opplevd unntakstilstand før, i sitt hjemland Polen på begynnelse av 1980-tallet.

Hun var riktignok et barn og krisen var politisk, ikke et virus som ingen kan se. Hun tror likevel den erfaringen hjelper henne til å holde hodet kaldt.

Det kom nye retningslinjer fra myndighetene denne uka. Obuchowicz og kollegene skal ut å oppsøke barn og familier hjemme, ikke ta det mest mulig på telefon, som den forrige ordren lød.

– Det synes jeg er veldig bra. Det er jo det jobben vår handler om, å møte barn, unge og familier ansikt til ansikt. Det er ekstra viktig i disse tider, sier hun.

Sylvia Obuchwicz (46) er sosionom ved barneverntjenesten i Kristiansand-regionen.

Sylvia Obuchwicz (46) er sosionom ved barneverntjenesten i Kristiansand-regionen.

privat

Det er fortsatt tre timer til klokka er elleve og Sylwia Obuchowicz er ferdig for dagen. Før hun går hjem kommer hun til å tørke over pulten og tastaturet og alt annet hun kan huske å ha rørt i løpet av dagen. Det er ikke annet å gjøre.

– Vi vasker hendene hele tida. Passer på hvor vi legger ting. Skriveblokka legger vi i plastposer, sammen med penna. Det gjelder å forebygge og unngå smitte, sier Sylwia Obuchowicz.

Klokka 22.00

Når klokka blir ti, har Halfdan Wardemann vært på vakt på Rikshospitalet i mer enn tolv timer. Han har vært med på operasjon, gjennomført visitt til alle pasientene to ganger i løpet av dagen, og gått spesielt gjennom alle som er operert i løpet av dagen.

Det er han som har ansvaret for pasientene, også om han velger å dra hjem klokka ti for å sove noen timer i egen seng. Telefonen ved puta kan ringe når som helst, kalle ham tilbake til jobb.

Det er roligere nå, de fleste som kan opereres før viruset skyller over helsevesenet for fullt er operert, situasjonen er under en slags kontroll. Nå er det bare å vente, stålsette seg.

Wardemann legger ikke skjul på at situasjonen skremmer ham, at han er redd. Det er en del frykt blant helsepersonell om dagen, en uvisshet om hva som kommer, sier han.

Kona er også lege. De to har snakket om det: Det er nå de må vise hva de er laget av.

– Ok, sa vi til hverandre. Dette traff oss i vår tid. Det som vil definere oss, er hvordan vi håndterer situasjonen.

På sykehusene har man prøvd så godt som mulig å forberede seg. Det er ryddet i operasjoner og klargjort sengeplasser, og så mange som mulig er spart de siste ukene for å unngå at helsepersonell smittes. Selv har Aursand Wardemann og kona prøvd å sjonglere vaktene slik at en alltid kan være hjemme med barna, men denne uka måtte de be om hjelp. Dattera i skolealder har hjemmeskole, mens sønnen går i barnehagen. Det ble for tøft å klare seg alene.

– Det er rørende hvordan skolen og barnehagen har vært på tilbudssiden og stilt opp, sier han.

Han har vært frustrert over rapportene i mediene om at folk lever som om ingenting har skjedd samtidig som han selv og alle kollegene er i full beredskap, forteller han. Han trodde alle var i den samme bobla som han selv, der alt handlet om å forberede seg, og ble paff da han skjønte at andre ikke tok situasjonen like alvorlig. Men han har innfunnet seg med situasjonen. Så lenge de aller fleste gjør som vi blir fortalt, fungerer strategien til myndighetene, tror Aursand Wardemann.

– Jeg tror det er viktig å være litt raus. Det blir tatt store avgjørelser som ingen helt skuer konsekvensene av nå. Dette er en helt ny situasjon.

Uansett hva som kommer nå: Det kommer også en framtid. Det han har sett de siste ukene på jobb, har gitt Halfdan Aursand Wardemann en ny tro på helsevesenet. Det er som om systemet har utviklet et kollektivt «bullshit-filter», sier han.

– Vi prioriterer hardere, og har skrelt vekk en del byråkrati. Jeg håper vi kan ta med oss det videre. Når ting settes på spissen, gjør vi ting mer pragmatisk. Vi har mer fokus på pasientene, og vi gjør jobben bedre.

Uteseksjonen: – Det er mye frykt i miljøene vi arbeider i. Korona kommer på toppen av det

Klokka 00.00

Jan Arne Laberget kom ikke lenger enn til Oppdal, 12 mil sør for Trondheim. Nå må han hvile til klokka ni neste morgen. Han har en køye i bilen, i førerhuset, som han sover i.

Eller: Slik kunne det gjerne ha vært, men slik er det ikke. Ikke lenger nå. Laberget sitter hjemme på Fosenhalvøya i Trøndelag. Han er permittert fra og med denne uka. Man lukker ikke ned landet uten at det merkes på aktiviteten i næringslivet, så Laberget er en av over 200.000 som nå må søke NAV om hjelp.

Han er tillitsvalgt, og egentlig den siste som skulle permitteres. Men han syntes det var for ille at noen av de unge sjåførene, de med barn og kortere fartstid i bransjen, skulle miste levebrødet.

Selv har Laberget kjørt lastebil siden 1982. Han kan alle rutene, og er, sier han selv, derfor klar som en slags bakvakt om noen av de andre skulle bli syke.

Mouloud (41) er ikke lege, men likevel en av de viktigste i kampen mot korona på sykehuset

Klokka 02.00

Halfdan Wardemann ligger i senga si, med telefonen ved puta. Av og til velger han å bli værende på sykehuset fordi han vet at noen operasjoner har vært så krevende at det er sannsynlig at pasienter må opereres på nytt. Ikke i dag.

Han vet at telefonen kan ringe når som helst og at han må skynde seg tilbake til sykehuset. Klokka 07.30 er han uansett tilbake på sykehuset, for morgenmøtet og overlevering til dagens vakt.

Da har vognfører Terje Brattbakk vært på jobb i flere timer. Oslo våkner til en ny dag, og Brattbakk er klar til å frakte folk på jobb. De samfunnsnyttige. De menneskene vi behøver at er på jobb - De menneskene du har møtt i denne reportasjen, og mange, mange andre.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
27.03.2020
22:00
30.03.2020 09:24