Det er stor forskjell på folk. Det vil ikke Jonas Bals ha noe av

Sissel Hoffeng

Dagsavisen

«Våre kamper» er blitt en solid murstein på over 500 sider inkludert fotnoter og takksigelser. Ideen fikk han etter at en venn sendte melding på Messenger og ba om råd.

Sønnen hadde fått en skoleoppgave som innebar å lese Hitlers «Mein Kamp».

– Hun lurte på om jeg hadde noen tips til noe sønnen kunne lese parallelt for å få litt motgift. Det slo meg at det nesten ikke finnes bøker om antifascisme. Det er jo paradoksalt, for vi pleier å si at den som ikke kjenner historien, står i fare for å gjenta den. Allikevel finnes det om lag en million bøker om fascistene, og en liten håndfull om antifascistene. Og det til tross for at det jo var antifascistene som vant, til slutt. Og det er veldig mye å lære av dem. De norske antifascistene klarte jo for eksempel å knuse fascismen i Norge, før den ble for sterk, sier Bals. Og sånn skal praten gå den neste timen.

Møterommet hos forlaget har sofa, en lenestol, samt et lite kaffebord. Vi spøker om at det ligner et terapirom. Dagen før har jeg sprenglest den nye boka. Det er mye å ta inn, og jeg ber han legge seg på sofaen og snakke fritt.

– I boka skriver du blant annet at fascismen i 30-årene sto sterkere i Norge enn vi liker å tro?

– Forholdene lå ikke veldig godt til rette for en norsk fascisme, sier Bals.

– Vi hadde for eksempel ikke vært igjennom en krig, slik Italia og Tyskland hadde. Men det at Nasjonal Samling aldri fikk mer enn drøye to prosent ved et valg, har skygget for hvor populær og tiltrekkende fascismen var på mange, også i Norge. Fascistisk tankegods hadde sterk støtte langt inn i høyborgerlige kretser, i deler av bondestanden og på universitetet og gymnasene på Oslo vest.

Jonas Bals ble først kjent for det brede lag av befolkningen i 2017 da han satt forholdene i byggebransjen og sosial dumping på dagsorden med boka «Hvem skal bygge landet?». Siden har han også skrevet om streik, og rukket å ha en kort periode som rådgiver for «store-Jonas», altså Gahr Støre.

Bals’ nye bok spenner fra 1865 til 1940, i perioden mellom to borgerkriger: den amerikanske og den spanske.

– Sistnevnte brøt ut da fascistene og nasjonalistene forsøkte seg på et statskupp, og ble stanset av arbeiderklassen. De spanske arbeiderne var de eneste som klarte å stanse et faktisk kupp. Men de fikk ingen våpenhjelp fra Frankrike og Storbritannia, samtidig som fascistene ble støttet av Italia og Tyskland.

Med krig i Europa og et USA i politisk kaos, kunne timingen neppe vært bedre. Men, hvor skal vi egentlig begynne, i all denne ondskapen?

La oss starte på tampen av syttitallet, i et rekkehus i Bærum.

– Ja, jeg er rekkehusunge fra et av byggefeltene på Kolsås, sier Bals.

Moren jobbet i barnehage, faren i barnevernet. Selv oppdaget Jonas Bals tidlig musikken, deretter politikken. Det begynte med heavy metal, men eskalerte etter hvert til punk.

– Da jeg fikk jeg høre Sex Pistols og Kjøtt var det ikke noe vei tilbake, smiler han.

Sammen med noen kamerater startet han punkeband. Som seg hør og bør fikk bandet et fandenivoldsk navn: Amok!.

– Punk … i Bærum?

– Det var jo mange som tenkte sånn «Ok, Bærum, jaha, ja». Men det har jeg aldri tatt så veldig alvorlig. Vi kødda mye med det, ler han.

– Jeg fant faktisk en gammel løpeseddel som ble laga av en venn av meg som døde av en overdose for mange år sia, som også spilte i det bandet. Han hadde laga en sånn plakatløpeseddel, og der sto det «Villa-Blitzerne presenterer: Amok!», selv om ingen av oss bodde i villa …

Som så mange ungdommer har erfart opp gjennom popkulturhistorien, gikk musikken og hårsveisen hånd-i-hånd. Etter hvert barberte han hodet, igjen sto bare en stripe med hår på toppen: en hanekam.

Når det gjelder forholdet mellom musikk og politikk er han usikker på hva som kom først. Men han husker at antirasismen engasjerte dem veldig sterkt. Nynazismen florerte, også der han og vennene gikk på skole.

– Jeg tror jeg var 11 eller 12 år da vi lagde de første antirasistiske løpesedlene. Det var en reaksjon på noen helt motbydelige rasister ute i Bærum, som hang opp rasistiske plakater på skolen og sånt. Vivi Krogh, Bastian Heide og en gjeng med gamle, fæle rasister. Jeg orker ikke gjengi hva som sto på de plakatene fordi det var så grovt.

Etter hvert oppdaget de at det vokste fram et desentralisert nettverk av nazigrupper, og ofte startet det med noen små, rasistiske guttegjenger her og der.

– Det var en sånn gjeng ute på Kolsås, jeg hadde glemt det fram til jeg begynte å rote i noen gamle papirer, og så at de kalte seg selv DBS. Det sto for «Den blødende staner», et populært rasistuttrykk som ble brukt mot de pakistanske elevene på skolen. De begynte vi etter hvert å slåss med, rett og slett. Vi fikk sprengt postkassene våre, blant annet. Og så fikk vi se hvordan dette tok form som et nasjonalt miljø, særlig rundt Arne Myrdal.

Den 31. august 1991 skulle Arne Myrdal i «Folkebevegelsen Mot Innvandring» holde appell i Brumunddal. Høyreekstremister og motstandere, deriblant blitzere fra Oslo, barket sammen i et historisk gateslag. 14 år gamle Jonas Bals ville være med, men fikk ikke lov hjemme.

– Jeg fikk ikke penger til bussen, sier han. Og ser ut som om han fortsatt er litt lei seg for det.

– Det slaget kan man si mye om, det var en traumatisk opplevelse for mange som opplevde det. Men hvis du har hørt NRK-podkasten om slaget i Brumunddal, så gjør det sinnssykt sterkt inntrykk å høre hvordan den vietnamesiske familien Hang hadde det. De måtte flytte barnesengene inn i midten av rommet, så de ikke skulle bli fulle av glasskår hver gang vinduene deres ble knust. Og langs veiene i bygda brant de kors, akkurat som Ku Klux Klan. Da Arne Myrdal kom tilbake to uker seinere for å tale, møtte 4000 mennesker fram – og vendte ham ryggen. Det hadde nok aldri skjedd uten sammenstøtet.

Hvilken tragedie denne ideologien skulle føre til mange år senere, som også gjorde at Jonas Bals valgte å melde seg inn i Arbeiderpartiet, hadde han ingen anelse om da. Men, mer om det senere.

For først skulle Jonas Bals oppdage at det var et sted i Oslo fullt av folk som kjempet mot, og trodde på de samme tingene som han selv: Blitz.

– Hva trakk deg dit?

– Musikk og politikk. Jeg hadde kompiser som hadde det betraktelig mer trøblete hjemme enn meg. Vennen min Tommy rømte ganske tidlig hjemmefra, og i 1990 bodde han i et okkupert hus i Oslo som ble brannbomba, sannsynligvis av nynazister. Så selv om det var mye moro og fandenivoldskhet, ble det også veldig fort et dypt alvor.

Hilde Unosen

Det kunne gå hardt for seg når blitzere og nynazister barket sammen. Vold og trusler var en del av hverdagen og Jonas Bals kan ikke huske at politiet tok det spesielt alvorlig i starten.

– På 90-tallet ble det etablert et bilde av at dette var en slags gjengkrig mellom antifascister og nynazistene, eller «nasjonalistene» som de misvisende ble kalt. Men det var mange som sloss mot nazistene på 90-tallet. Innvandrerungdom på østkanten i Oslo måtte ofte forsvare seg, og i sentrum av byen hadde nynazistene en ambisjon om å opprette et slags herredømme i gata. Om du var homse eller innvandrer lå du ganske tynt an. Vi gikk aldri aleine hjem fra byen.

Blitzhuset ble angrepet flere ganger, først med brannbomber og siden med bomber som lett kunne tatt livet av mange mennesker. Bare flaks gjorde at ingen ble drept.

– Nazistene hadde bomber, pistoler, kniver og økser. Det var ikke sammenlignbart med hva vi hadde å forsvare oss med – og lenge følte vi at vi sto helt aleine. De eneste som forsto oss, var krigsveteranene.

– Vil du si det er ganger det er innafor å bruke vold?

– Jeg hater vold og voldsromantikk. Men en av grunnene til at svaret er mer komplisert enn som så, er at fascismen er en voldsideologi. For noen er det ren taktikk, for å få folk til å holde kjeft. For andre handler det om gleden ved vold, den mestringsfølelsen vold kan gi deg. Det beste forsvaret mot sånt er at mange engasjerer seg, stiller seg i veien, slår ring rundt hverandre – som når ungdommer med muslimsk bakgrunn slo ring om synagogen i Bergstien for åtte år siden, sammen med kommunalminister Jan Tore Sanner. Men om det ikke kommer mange, og om du blir angrepet med vold, så må du kunne forsvare deg – som når 25. juni-terroristen ble lagt i bakken av sivile. Og helt satt på spissen ser vi det samme i Ukraina nå: Folk får ikke noe valg. Sånn er det i en del situasjoner. Samfunnets og politiets oppgave er å sørge for at ingen skal behøve å oppleve det, og at volden ikke skal få etablere seg som en politisk metode.

Jonas Bals er maler. Det vil si, ikke kunstmaler men faglært malermester. Skoletrøtt droppet han ut av videregående i tredjeklasse og tok jobb først på et lager og kom senere i lære hos en malermester.

– Noe av det første jeg gjorde var å skrubbe murveggene inni Ibsentunellen reine for støv. Det var en slags test, tror jeg, etter at malermesteren hadde hatt en kandidat innom som ikke likte å bli svett. Men noen dager seinere var jeg inne i regjeringskvartalet, og slipte og malte gipsvegger. Noe av det jeg falt for, var det der med å bytte arbeidsplass ofte, og å få se ting fra innsida som jeg aldri ville fått sett ellers. Jeg savner både det og kollegaene – og all tida til å høre på radio! Uten at jeg skal kokettere med det, for jeg trives veldig godt sånn jeg har det nå.

Ett par ganger har han snakket med den gamle mesteren sin om å kunne komme tilbake og jobbe litt, men av ulike grunner har det ikke har blitt noe av.

– Jeg er så heldig at jeg får drive med noe av det jeg synes er aller viktigst i LO, kampen for et rettferdig og fritt arbeidsliv. I tillegg har jeg så mange ting jeg har lyst til å skrive, så jeg vet at tida ikke strekker til alt.

Flere av bøkene hans har han skrevet ved siden av jobben. Stått opp grytidlig for å jobbe før resten av familien våkner. Med den siste boka har han hatt permisjon. Og han liker å skrive.

– Det kverner hele tida. Og det er et privilegium å få lov til å gjøre så mye forskjellig.

– Vil du anbefale ungene dine å bli håndverker eller maler?

– Absolutt. Det er jo praktisk også. Mora mi hadde vel et slags håp om at hennes to sønner skulle bli rørlegger og bilmekaniker. Da er man godt sikra.

– Men du er jo historiker også. Hvordan kom det seg til?

– Det er mye tilfeldig som har skjedd opp gjennom tida.

– Men var du interessert i historie på skolen?

– Ja, jeg var det, men jeg hadde dessverre en litt dårlig historielærer. Så det var først da jeg ble aktiv i fagforeninga, dro på fagforeningskurs, og fikk høre mer reindyrka arbeiderhistorie, at jeg fikk tent den gnisten igjen.

Så hadde det seg sånn at han møtte ei jente som skulle begynne å studere, og han ble med henne på kveldsforelesninger på Blindern.

– Jeg innså at dette ikke var noe hokus pokus, liksom. Så jeg meldte meg opp til eksamen, og de gikk veldig bra. Senere flytta vi til Irland og der meldte jeg meg på idéhistorie. Tok grunnfag det ene semesteret, mellomfag det andre. Og da hun flyttet videre til København ble jeg med dit også.

Rett før han var ferdig med masteroppgaven, fikk han beskjed om at bestevennen i Norge lå for døden.

– Hun var inne i den siste terminalfasen med kreft, etter å ha kjempet med sykdommen i mange år. Så jeg slapp alt jeg hadde i hendene, og dro tilbake til Oslo.

Nok en gang slo tilfeldighetene til.

– Roy Pedersen, som da var leder i fagforeninga mi, ringte og sa at nå har det kommet veldig mange baltiske bygningsarbeidere til Oslo, og vi trenger noen som kan gå ut og prøve å organisere dem. Det passet veldig bra, så jeg takket ja.

Samme høst møtte han Maria Walberg, som han skulle komme til å gifte seg med. De møttes på baren Cacadou i Torggata.

– Jeg kom rett fra årsmøte i foreninga, og hun kjente Julia, som jobbet med å organisere de polske arbeidene i Oslo. Da var det ingen vei tilbake, smiler han og legger til at de har holdt sammen siden. Men legger til at bekjentskapet begynte med en politisk krangel.

– Det var en ganske heftig diskusjon om Göteborg i 2001 på EU-toppmøtet der, hvor vi begge hadde vært og hatt litt ulike erfaringer. Men vi fant jo også ut at vi delte de samme grunnleggende verdiene.

Det finnes et gammelt videoklipp av Dead Gerhardsens reunionkonsert på Blitz i 2002 der anarkisten Jonas Bals joiner bandet på scenen og synger om streik. I dag er han medlem av Arbeiderpartiet. Ironisk, ja visst, men ifølge Bals selv var det en modningsprosess som skjedde gjennom fagforeningsarbeid.

– Jeg hadde begynt å kjenne på hvor trinnvis den er, denne veien mot mer frihet for arbeidsfolk, og hvor mye av det som går gjennom reformer og fagforeningsarbeid. Gerhardsen kalte det en «langsom revolusjon». Jeg innså vel at jeg allerede var sosialdemokrat i praksis. Og så kom jo den forferdelige dagen, sier han.

22. juli 2011 satt han hjemme i leiligheten i Oslo med sin nyfødte datter, mens kona og sønnen var ute og handlet. Han trodde først det var et kraftig tordenskrall, men etter hvert ble det klart at det var noe langt verre som utspilte seg.

Da det ble klart at det var en bombe som hadde gått av i regjeringskvartalet la han ut en twittermelding: «Det er to miljøer i Norge som har brukt bomber etter krigen. Det er nynazister, og MC-bander».

Det som skjedde den dagen var dråpen som skulle til: både han og kona meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Det er første gang han har meldt seg inn i et politisk parti.

– Ja, da hadde jeg ikke lenger flere unnskyldninger for å la det være.

Og ikke nok med det. I 2014 begynte Bals å jobbe som rådgiver for Ap-leder Jonas Gahr Støre. Sammen ga det ut boka «I bevegelse». Maria Walberg begynte som finanspolitisk rådgiver i partiets stortingsgruppe. Men så valgte Bals å gå tilbake til fagbevegelsen.

– Mange syns det er rart at du ga opp en lysende politisk karriere for å gå tilbake til jobben i LO?

– Nei, jeg er veldig glad for å kunne jobbe med de tingene som jeg brenner aller mest for i LO, sier han og sikter til viktigheten av klassestolthet, kampen mot sosial dumping.

– Man må jobbe med å gi svar på de problemene som fascistene sier de har svar på. Vinne kampen, ikke bare om hodene, som man gjør med kunnskap, men også om hjertene. Gi folk noe å tro på, noe å forene seg bak.

Hilde Unosen

I den nye boka skriver han om hva splittelser blant folk som sliter har ført til opp gjennom historien, nemlig framvekst av rasisme, fascisme, krig og folkemord.

– Klassebevissthet handler om stoltheten over å være dem som får samfunnet til å funke og hjulene til å gå rundt. Under pandemien innså mange endelig dette, hvor avhengige vi er av hverandre. Det er et sterkt argument for likhet. Ytre høyre sier i stedet at ulikhet både er naturlig og bra, at noen fortjener å herske – og at alle får klare seg selv som best de kan. Tryner du er det din egen feil, vinner du, så rak til deg mest mulig. De mobiliserer på egoisme, frykt og hat, i stedet for solidaritet og håp.

I dag er den nyliberale politikken som føres i mange av Europas sosialdemokratier årsak til mye misnøye blant arbeidsfolk. Rett før dette intervjuet var han i Sverige.

En av dem han møtte hadde nylig intervjuet en bygningsarbeider som bekymret seg for fremtiden. Han stemte Sverigedemokraterna, men var verken rasist eller nazist.

– Han måtte stå under hele intervjuet fordi han hadde så vondt i ryggen. De ryggsmertene hadde han fått av jobben sin, men det han fryktet mest, var at barna hans ikke kom til å ha råd til å komme seg inn på boligmarkedet. Så han sto altså der og var redd for at barna hans ikke kom til å ha råd til å kjøpe boligene som han selv hadde ødelagt kroppen sin på å være med å bygge. Det er en sosial kontrakt som er blitt brutt, sier han. Og nå er han på glid:

– Vi trenger klassestolthet og klassebevissthet, og et prosjekt som handler om at vi skal ta vare på hverandre. Uten det er det ikke så rart at ytre høye vokser. De rendyrkede rasistene og nazistene er kanskje ganske få, men når det er urolig vann og de kan fiske, da kan de få med seg folk som har alt å tape på at de kommer til makta. Og får de først makt, vil de forsøke å holde på den.

Gang på gang på gang har han blitt overrasket over reaksjonene når vi ser høyere ekstrem terror.

– Det er som om Norge har hukommelsestap mellom hver gang. Sånn: «oi, oi, oi, hvordan kunne dette skje??» Men det er altså sånn at noen av massemorderne som har gått rundt og drept i fascismens navn, ikke bare har ett norsk navn, men to skravert inn på våpnene sine. Det er jo bare flaks og sivilt mot som gjorde at det ikke gikk veldig mange liv tapt under Pride i fjor, og ved moskeen i Bærum.

Den nye boka går fram til 9. april 1940. Han jobber med bind 2, som skal komme ut allerede høsten neste år.

– Bøker er fint, men aksjonisten i deg, er han borte?

– Nei. Det er ikke lenge siden jeg var med bergenske fagforeningskamerater på markering mot SIAN. Og da den gjengen med importerte nazister marsjerte opp Karl Johan mot Blitz i fjor høst, var vi mange antirasister som samlet oss til spontan markering – med byrådsleder Raymond Johansen blant talerne. Den flerkulturelle byen Oslo trenger et sånt politisk lederskap, sier han. Og fikk dermed lagt inn en aldri så liten valgappell.

– Men kaster du egg og tomater?

– Nei.

– Those days are over?

– Those days are over.