EF-striden i 1972: – Familier og venner ble splittet

Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Fri Fagbevegelses forside i begynnelsen av mai 1972 viser to kjente personer i en opphetet diskusjon. Bildet viser Thorbjørn Berntsen og Thorvald Stoltenberg. Det kan se ut som om begge snakker samtidig, og at ingen av dem lytter.

To innlegg

De to kjente Arbeiderparti-politikerne er fotografert under det utvidede landsstyremøtet i Papirindustriarbeiderforbundet i slutten av april. I 1972 var Berntsen stortingsrepresentant, og hadde nettopp holdt et innlegg mot norsk medlemskap i EF. Thorvald Stoltenberg var statssekretær i Utenriksdepartementet. Han hadde forklart hvorfor Norge burde bli medlem av EF.

Berntsen begrunnet hvorfor han var mot norsk medlemskap med blant annet at: «I dag og i overskuelig tid framover er EF i langt sterkere grad enn i Norge behersket av krefter som vi betrakter som arbeiderbevegelsens motstandere».

Stoltenberg vant

Stoltenbergs begrunnelse for å si ja var blant annet at: «Spørsmålet dreier seg ikke om en ensidig avståelse av sjølråderetten, men å vinne igjen internasjonalt den styringen som allerede har gått tapt nasjonalt».

Det var Stoltenberg som vant forsamlingen. Ved avstemningen stemte 56 representanter for norsk medlemskap i EF, 31 stemte mot. Dermed var Papirindustriarbeiderforbundet et av LOs 20 ja-forbund. Bare fem sa nei til EF-medlemskap, men ett av dem var til gjengjeld LOS største forbund, Norsk jern- og metallarbeiderforbundet.

Selv om de kanskje snakket mer enn de lyttet, var diskusjonen mellom Stoltenberg og Berntsen et eksempel på den mer siviliserte delen av EF-kampen.

Hågensen i Molde

Da medlemskapsdebatten begynte var det vanlig å bruke den engelske forkortelsen EEC, og den var mest brukt av nei-sida.

Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid lanserte parolen Nei til salg av Norge.

Torgny Hasås

Fellesmarkedet var en annen betegnelse som var mye brukt. Den offisielle norske forkortelsen var EF. Det het det fram til Maastricht-traktatens ble ratifisert i 1993. Da skiftet EF navn til EU.  

I Molde hadde Yngve Hågensen, som seinere ble LO-leder, jobben som LOs distriktssekretær.

«Yngre mennesker som bare har opplevd EU-kampen i 1994 kan knapt forestille seg de sterke følelsene og den bitterheten som skilte sidene i 1972. Familier og venner ble splittet, og jo nærmere folkeavstemningen vi kom, desto hardere ble språkbruken. Ren løgn og helt åpenbar desinformasjon ble brukt kynisk – og jeg innrømmer: På begge sider», skrev Hågensen i sin selvbiografi fra 2004.

Nei-folket i 1.mai-toget i Oslo i 1972

Ja-folket i 1.mai-toget i Oslo i 1972

Ja-folket i 1.mai-toget i Oslo i 1972

Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bib

Positiv i 1961

LO hadde vært positiv til norsk medlemskap i Fellesmarkedet siden 1961. 1961 var første gang spørsmålet kom på dagsorden. Da var det Storbritannia som søkte om medlemskap, og Norge ville bli med i dette selskapet. Men da den franske presidenten, Charles de Gaulle, sa nei til britene, ble det heller ikke noe av en norsk søknad. I 1961 besto Fellesmarkedet, som var datidens navn på EU, kun av seks land. Italia, Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg.

I desember 1969 sa Frankrike ja til britisk medlemskap. Da søkte Storbritannia, Irland, Danmark og Norge om medlemskap. EF hadde fortsatt bare seks medlemmer. Våre nordiske naboer Sverige og Finland avventet. Lenge var det diskusjon om en felles nordisk tollunion, Nordøk. Det endte med at Sverige og Finland fant ut at deres nøytralitet var viktigere enn å slutte seg til EF.

Folkebevegelsen

Motstanderne av norsk medlemskap i Fellesmarkedet organiserte seg raskt etter at det ble klart at regjeringa arbeidet for at Norge skulle bli medlem. I august 1970 ble Folkebevegelsen stiftet. Det ble en koalisjon av bønder, fiskere, og venstresida i og utenfor fagbevegelsen. Leder ble Hans Borgen, bonde og senterpartipolitiker. Nestleder var Ragnar Kalheim. Han var fellestillitsmann for de ansatte i Aker-konsernet og medlem av Arbeiderpartiet.

Kort tid etter ble «Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid» en alternativ motstandsorganisasjon til venstre for Folkebevegelsen. Folkebevegelsen levde opp til navnet sitt, og da de av sluttet sitt arbeid, hadde de 130.000 medlemmer.

Europa-spørsmålet

Europabevegelsen var tilhengernes alternativ, men det var ingen kampanjeorganisasjon. Tilhengerne stolte på at de store organisasjonene og regjeringa skulle sikre et flertall for norsk medlemskap i EF. De ventet på at forhandlingsresultatet skulle være klart.

Hågensen skriver at nesten uansett hvilket møte han var i og hva som egentlig var tema, var ikke Europa-spørsmålet langt unna.

«Jeg vil gå så langt som å si at den lå som en verkebyll i hele bevegelsen, uten at jeg laster verken ja- eller nei-sida for det. (…) Det var politisk unntakstilstand i kongeriket», observerte Hågensen.

Regjeringskrise

EF-spørsmålet utløste regjeringskrise, og den borgerlige Borten-regjeringa måtte gå av i mars 1971. Da ble det Arbeiderpartiets mindretallsregjering som fullførte medlemskapsforhandlingene.

19. januar 1972 var forhandlingsresultatet klart. Alle var ikke fornøyde. Fiskeriminister Knut Hoem gikk av fordi han syntes forhandlingsresultatet var for dårlig. Hoem mente at norsk fiskerinæring ville tape på at det ble innført frihandel med fisk.

Bare Transport var imot

Mens bondeorganisasjoner og fiskeorganisasjonen mobiliserte på nei-sida, fant ikke LO noen grunn til å vende tommelen ned. En uke etter at det ble enighet i Brussel om betingelsene for norsk medlemskap i EF, fattet LOs sekretariat et vedtak der det blant annet het:

«Landsorganisasjonens sekretariat vil uttrykke sin anerkjennelse til regjeringen for den måte norske interesser er ivaretatt på under de langvarige og vanskelige forhandlinger i Brussel». Bare formannen i Norsk Transportarbeiderforbund, Henry Nicolaysen, stemte imot.

Samtidig som statsminister Trygve Bratteli reiste til Brussel for å signere forhandlingsresultatet, samlet nei-siden i fagbevegelsen seg til faglig landskonferanse. 350 faglige tillitsvalgte og 100 representanter for ungdomspartiene møttes.

De sparte ikke på kruttet: «Norsk fagbevegelse er gått inn i en av de farligste og meget avgjørende konflikter i sin historie. Kampen mot norsk medlemskap må vinnes. Hvis ikke vil Romatraktaten bli bestemmende for utviklingen framover».

Startskudd for ja

Forhandlingsresultatet ble startskuddet for ja-kampanjen. I mars ble «Ja til EF» stiftet. Formann var den kjente Ap-politikeren Reidar Carlsen. Ja til EF-kampanjen fikk store bevilgninger fra næringslivet.

LO vedtok at en ekstraordinær kongress skulle slå fast LOs holdning i dette spørsmålet. Men LO-formann Tor Aspengren var tydelig: «Norsk medlemskap i Fellesmarkedet byr på store, en kan godt tale om avgjørende fordeler for norsk industri og for den øvrige lønnstakervirksomhet som er Landsorganisasjonens basis», sa han i et intervju med Arbeiderbladet etter at sekretariatet hadde fattet sitt første vedtak.

Fra LOs ekstraordinære kongress som behandlet EF-spørsmålet i 1972

Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bib

Ekstraordinær kongress

LOs vedtekter slår fast at hvis det skal innkalles til en ekstraordinær kongress, så er det delegatene fra siste kongress som møtes. Det var derfor delegatene som var valgt i 1969 som møtte opp i Folkets Hus i Oslo 2. juni 1972. EF-motstanderne knurret og mente at det var udemokratisk. I 1969 var ikke EF-spørsmålet på dagsorden i det hele tatt, og de var valgt på andre premisser.

Innvendingen ble avvist. Slik er vedtektene.

Da den ekstraordinære kongressen ble satt, innledet Aspengren for medlemskap, Nicolaysen mot. Aspengren refererte til EFs grunnlov Romatraktaten: «Det må være klart at det formål som er angitt i Romatraktaten ikke kan nås gjennom kreftens frie spill». Han mente at Romatraktaten nesten var sosialdemokratisk: «Vi kunne nesten ha skrevet noe liknende».

Ingen palassrevolusjon

Nicolaysen var ikke enig i denne analysen: «Min mening er at motkreftene mot vår bevegelses målsetting er sterkere i EF enn i de forhold vi kan regne med å arbeide i hos oss eller noe annet sted i Europa, hvor vi i større grad selv bestemmer de metodene vi ønsker å bruke. Frykten for arbeidsplassene, enten vi blir med i EF eller ikke, er en kunstig skapt frykt».

Ved avstemningen var det 230 ja-stemmer, mot 81 nei-stemmer.

Klokka halv fem dagen etter hevet Tor Aspengren kongressen med følgende ord: «Mange hadde nok før kongressen håpet på en palassrevolusjon. Det er vi blitt spart for. Det har vært en fin kongress – en historisk kongress. Og hermed erklærer jeg den 3. ekstraordinære LO-kongress for avsluttet».

En av LOs 60 korttidssekretærer, Erling M. Fossen fra Høyanger, prøver å overbevise Samuel Hjetland og Arne Øyhaug om at de må stemme ja ved folkeavstemningen. Faksimile fra Fri Fagbevegelse.

Faksimile Fri Fagbevegelse

Korttidssekretærer

Da Aspengren slo hammeren i talerstolen var det også starten på LOs informasjonskampanje. I løpet av sommeren ble det ansatt 60 korttidssekretærer. På kontoret til Yngve Hågensen dukket det opp fem slike sekretærer.

«Alle sto på gjennom bedriftsbesøk, arrangementer og møter. Selv deltok jeg på flere møter den gangen enn i noen annen periode av mitt liv», skriver Hågensen. Han føyer til at han gikk til flere av dem med stor ulyst: «Den rene demagogi er ikke min form».

Nei-folket reagerte på ansettelsene av alle korttidssekretærer. Spesielt fra fagforeninger i jern- og metall kom det protester til LO sentralt. Ifølge Fri Fagbevegelse kom det til sammen 42 protester mot vedtaket. LO svarte på protestene med å vise til at ansettelsene bare var å følge opp kongressens vedtak.

By mot land

EF-kampen i 1972 er fortsatt kanskje det sterkeste utslaget av en flere hundre år gammel konfliktlinje i Norge: By mot land, sentrum mot periferi, folket mot makta.

Nei-sida hadde bare 40 av 150 stortingsrepresentanter med seg. Næringsorganisasjonene som var mot norsk medlemskap i EF, var bønder og fiskere. 1968 var det ikoniske året for det internasjonale ungdomsopprøret. I Norge ble EF-kampen forlengelsen av 68-opprøret, og ungdommen samlet seg på nei-sida. Av de politiske ungdomsorganisasjonene var det bare Unge Høyre som støttet norsk EF-medlemskap.

Ja til EF hadde pengene og makta. Høyre-formann Kåre Willoch og LO-formann Tor Aspengren skulder ved skulder.

Torgny Hasås

Ja-sida hadde pengene og makta. Da kampanje-organisasjonen «Ja til EF» fikk opp dampen, sto LO-formann Tor Aspengren skulder ved skulder med Høyre-formann Kåre Willoch. Regjeringa brukte via Utenriksdepartementet millioner av kroner i en omstridt informasjonskampanje. Alle de store avisene med unntak av Dagbladet, var en del av ja-sidas propaganda-apparat.

De groveste løgnene

Skjellsordene haglet. 16. august, en drøy måned før folkeavstemningen, kunne Arbeiderbladets lesere lese en sak med tittelen: «Ronald Bye: De 10 groveste løgnene fra EF-motstanderne». Ronald Bye var partisekretær og hadde holdt foredrag på Årnes.

«Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid» hadde som hovedparole fram mot folkeavstemninga: «Nei til salg av Norge».

Dette var den tiende løgnen på Byes liste: «Motstanderne sier at norsk EF-medlemskap er «salg av Norge». Dette er mer enn en løgn. Det er en simpel insinuasjon brukt av folk som for lengst har ekskludert sannhet og redelighet som rettesnor i denne debatten. Det brukes av dem som har gjort frykten, hatet og nedvurdering som sitt våpen, sa Bye».

Tonen i debatten før folkeavstemningen var særdeles tøff. Her fra Arbeiderbladet 16. august 1972

Torgny Hasås

Danset i gatene

Folkeavstemningen ble avholdt over to dager, og avsluttet mandag 25. september. Da opptellingen startet var det ja-flertall, men langsomt ble det klart at nei-siden hadde vunnet. 46,5 prosent stemte ja, 53,5 stemte nei.

De som fulgte NRKs valgsendinger, kunne se at statsminister Trygve Bratteli så enda mer sørgelig ut enn han pleide.

De som var på nei-folkets valgvaker, strømmet ut i gatene da seieren var klar, og danset og skålte til sola sto opp.

Hågensens skjegg

I Molde var Yngve Hågensen på valgvake hos sekretær i Arbeiderpartiet, Edvin Hugo Pedersen.

«Da resultatet var klart en times tid etter midnatt, var jeg særdeles skuffet, men jeg gråt ikke, slik mange visstnok skal ha gjort den natta. Jeg bestemte meg for å gjemme meg på min egen måte. Jeg anla skjegg og sverget på ikke å ta det før Norge var blitt medlem av EF».

Han har fortsatt skjegg.

71 prosent nei

Selv om Hågensen og hans korttidssekretærer sto på det de kunne for et ja-standpunkt, var det til liten nytte. I Møre og Romsdal ble andelen nei-stemmer 71 prosent.

Hågensen er fra Halden, hans karriere som tillitsvalgt startet på Saugbruksforeningen i Halden. To år etter folkeavstemningen kom romanen «25. september-plassen» ut. Dag Solstads hovedpersoner jobbet også på Saugbruksforeningen og bodde i Halden.

Solstad lar hovedpersonene møtes på en av Haldens plasser:

25. september-plassen

Romanen handler om en arbeiderfamilie i Halden fra 1945 til folkeavstemningen i 1972.

Torgny Hasås

«Noen dager etter folkeavstemninga gikk den 34-årige bygningsarbeideren Harry Ahlsen tvers over den plassen som heter Wiels plass og inn i Halden Sparebak for å betale ei regning. Da han kom ut igjen, fikk har øye på Axel Nyland, som sto på den andre sida, ved Bybrua og slappa av. Han ropte til ham, og da Axel kom bort til ham, sa han: Denne plassen heter Wiels plass. Hva har denne Wiel gjort som er så stort at folket skal ære ham med å kalle opp åpne plasser etter ham? Ingenting. Wiel-familien har utsugd folket i alle år. Den har levd på stor fot på arbeidsfolks slit i Halden. En gang skal vi fjerne navnet hans fra folkets eiendom. Hør her Axel, når Norge en gang blir fritt, da skal vi døpe om plassen her. Hva sier du om å kalle den 25. september-plassen? Axel syntes det var et godt forslag, og før de skiltes, blei de to enige om at fra nå av skulle ihvertfall de to kalle den plassen som før het Wiels plass, for 25. september plassen.»

Ifølge Kartverket er det ingen adresser, hverken gater eller plasser i Norge som har fått navn etter datoen for folkeavstemningen i 1972. 

Les også: Sara plukket bær i Norge: Hevder hun mistet bonusen da samboeren ble syk