En gang sosialdemokrat, alltid sosialdemokrat?

Jo Moen Bredeveien, Dagsavisen

Det var ikke bare sønnene som fikk sjokk. Som lurte på hva det var mannen holdt på med nå. Et helt liv i arbeiderbevegelsens tjeneste, og så dette?

Litt i bakgrunnen, noen meter bak Jan Bøhler, the man of the hour, kunne man tydelig se en voksen herre mot den grønne bakgrunnen. Han sto litt venstre for den nye sjefen Trygve Slagsvold Vedum, i en svart boblejakke. Av og til smilende og rak i ryggen, av og til litt lut i holdningen og uttrykksløs.

På et av byråets bilder fra seansen ser han nesten molefonken ut, som om alvoret i det han holdt på med var i ferd med å synke inn.

Angret han allerede?

Nei, Tor-Erik Røberg-Larsen angret ikke under pressekonferansen der han og Jan Bøhler fortalte det norske folk at nå var en epoke over, at nå ble Arbeiderpartiet byttet ut med Senterpartiet.

Han angrer ikke nå heller, fem måneder senere.

Tor-Erik Røberg-Larsen er 70 år gammel. Han har vært en del av arbeiderbevegelsen i hele sitt liv. Han jobbet i Arbeiderbladet, senere Dagsavisen, i hele sitt yrkesliv. Han har vært medlem i partiet like lenge, og kommer fra en familie som takket Gerhardsen hver søndag, som han sier det.

Men nok fikk være nok. En høstdag i 2020 kunne han meddele at han sluttet. Han byttet ut Internasjonalen med Einar Skjæraasen, Gerhardsen med Per Borten, Støre med Vedum. Fra nå av er Røberg senterpartist.

Hvordan kunne det skje? Og hvordan skal det gå?

Røberg har funnet seg godt til rette i sitt nye parti, og har sansen for Senterpartiets kaffekoppstrategi.

Jo Moen Bredeveien

Et helt liv som sosialdemokrat

«Jeg har tross alt vært her i avisen siden den russiske revolusjonen i 1917».

Det pleide Tor-Erik Røberg-Larsen iblant å hevde overfor nyankomne sommervikarer i Dagsavisen. Alltid med «et alvorlig, svært så overbevisende pokerfjes», ifølge en sak som ble skrevet i forbindelse med at han gikk av med pensjon for snart fem år siden.

Det stemte bare nesten. Det var i 1970 Røberg-Larsen, eller bare «Røberg» som de som kjenner ham, dukket opp i redaksjonslokalene til Arbeiderbladet for første gang. Siden ble han værende.

Det var slik den gangen at avisas ansatte måtte være medlemmer av partiet. Altså Arbeiderpartiet. Det plaget ham ikke: Røberg var en trofast soldat i arbeiderbevegelsens hær. Det var sånn han var oppdratt, det var slik man levde.

Les også: Jan Bøhler har blitt kalt både sviker og egoist. Det gidder han ikke å gruble på

Det er lenge siden 1970. Røberg-Larsen hadde vært medlem i Arbeiderpartiet i 50 år, riktignok med noen opphold, da han plutselig meldte seg ut av partiet i oktober i fjor. I full offentlighet, riktignok noen skritt bak den mer profilerte Jan Bøhler.

Reaksjonene var voldsomme. Først og fremst mot Bøhler:

«Han er den største svikeren jeg har opplevd i mitt lange liv i politikken», sa et Ap-medlem.

«For en jævla selvopptatt sviker», sa et annet.

«Noen oppfatter det å drive partipolitikk som en individuell øvelse, som en slags egotripp for seg selv mer enn å tjene parti og land til folkets beste», sa et tredje.

Røberg slapp unna de verste karakteristikkene. Men det kom noen reaksjoner i lokalmiljøet. Og ledelsen i partiet syntes dette var langt fra ideelt – Røberg hadde, som Bøhler, lenge vært en viktig skikkelse i Groruddalen, en partiets mann på grasrota. Skulle dette bre om seg i dalen?

– Det er noen som bare sier bææææ til meg når jeg møter dem.

Røberg ler. Han sitter på kafeen på Grorud senter og oppsummerer det som har skjedd det på det snaue halvåret som har gått siden han skiftet side.

Noen rister på hodet og lurer på hva som har gått av Røberg nå. Men det finnes også dem som gir ham tommelen. I to av 16 leiligheter i blokka hans skal det nå stemmes Senterpartiet, forteller Røberg.

– Og så er det noen som sier at jeg endelig har blitt en fornuftig mann.

Han har dette «alvorlige, svært så overbevisende pokerfjeset» på seg en liten stund, før han sprekker og ler.

– Det synes jeg er å ta i litt, da.

Tor Kise Karlsen (til høyre) og Røberg takket for seg i Dagsavisen i 2016. Her er «gutta på sporten» avbildet midt i hjertet av det norske sosialdemokratiet.

Arne Ove Bergo

Røberg er kjent for en blanding og humor, folkelighet og stort alvor. Som en kollega i Arbeiderbladet beskriver ham: «Det var en rar kontrast mellom den joviale, folkelige fyren på kontoret og den «hardkokte» undersøkende journalisten som spurte og grov mer enn de aller fleste andre».

«Et av de morsomste, mest tøysete menneskene jeg har møtt. Stand up-klasse. Men i kombinasjon med stor ansvarsfølelse», sier en annen.

Det var ingen av de tidligere kollegene som så denne overgangen til Senterpartiet komme. «Fra mitt første møte med ham (i 1978), opplevde jeg ham som sosialdemokratiets mest intense beskytter», sier en annen kollega, som husker at redaksjonsklubbens fane måtte stå inne på Røbergs kontor til enhver tid, «slik at det var full kontroll og den kunne pusses foran hver 1. mai».

Og det var selvsagt Røberg som bar fanen i toget på selve dagen, og som holdt intense appeller, både internt og eksternt.

Og nå står denne mannen i Senterpartiet?

Fikk du med deg denne? Tida vi lever i nå minner om 1930-årene, mener Per Olaf Lundteigen. Men det er også på 30-tallet han ser løsningene

Ap svikter vanlige folk

– Jeg hører av og til, eller faktisk ganske ofte, folk som forteller hvorfor de vender seg vekk fra Arbeiderpartiet. Og alle sammen sier det samme: Det er ikke det som har skjedd. De har ikke vendt seg vekk fra partiet. Det er partiet som har vendt seg bort fra dem.

Det er sånn Røberg føler det også. Han er den samme. Ap er ikke det.

– Jeg er fed up, lei. Fellesskapssakene er borte, synes jeg. Solidariteten. Mye av ståstedet mitt er borte fra Arbeiderpartiet. De svikter vanlige folk, sier han.

Røberg har vært opptatt av å ikke si stygge ting om sine venner i partiet. Kanskje derfor skynder han seg å legge til:

– Det er ikke snakk om svik, altså. Men svikt. De svikter vanlig folk.

Han forteller om lokale saker som fengselstomta på Bretvedt og «skjørteflyingen på MDG». At Arbeiderpartiet vil legge ned Ullevål sykehus. Neglisjering av lokale utfordringer i Groruddalen. Om et parti som har sluttet å lytte til grasrota, som han sier det.

Det er fraflyttinga i Nord-Norge. At Ap har knyttet seg til Høyre i «alt Høyre har gjort oppe i nord». ACER, som «hele fagbevegelsen er imot». Og fagbevegelsen utgjør store deler av grasrota i partiet, sier Røberg.

– At de ikke lytter, er jævlig, sier han.

– De har forlatt folket. De lytter for lite til grasrota.

Det var valget i 2019 som ble det store skismaet for Røberg. Han deltok i valgkampen, selv om han ifølge andre lenge funderte på å stille en egen variant av en bygdeliste for Groruddalen. Etter den valgkampen mistet han den siste piffen. Han har en dårlig magefølelse for samarbeidet med MDG. Det handler ikke om at han vil kjøre bil overalt, men om «all symbolpolitikken».

– Hadde jeg ikke byttet parti nå, ville jeg ha sluttet å engasjere meg, sier Røberg.

Han kjører ikke dieselbil. Men Røberg sliter med å takle Arbeiderpartiets «skjørteflying» på MDG.

Jo Moen Bredeveien

Hele tiden mens vi sitter og snakker, kommer det folk forbi som vil ha et ord med ham. Det er hun som har jobbet på senteret i 50 år, og som kan fortelle at hun kjenner byråd Robert Steen.

– Men nå skal du stemme Senterparti!, sier Røberg til henne.

– Skal jeg?

– Jeg er der nå, vet du.

– Ja, det er ikke så greit å vite hvem man skal stemme på, sier damen.

Fotballen forklarer verden

Det var ikke så greit for Røberg heller. Egentlig hadde han ikke tenkt å bytte parti, men så ble han liksom Jan Bøhlers fortrolige i hans prosess, og da begynte det å sås et frø også i Røberg.

Det begynte da Bøhler gikk ut i offentligheten og sa at han ikke ville stå på lista til Arbeiderpartiet ved valget til høsten, forteller Røberg. Etter at Bøhler ble vraket, vil det hete fra andre stemmer.

Det skjedde i fjor sommer. Fram til overgangen var klar i oktober hadde Røberg og Bøhler kontakt omtrent hver eneste dag.

– Jeg vet ikke om han hadde så veldig mange andre å spille ball med, sier Røberg.

Røberg og Jan Bøhler ble bekjente da Rune Gerhardsen var byrådsleder på midten av 1990-tallet og Bøhler var hans høyre hånd. De siste årene har det blitt mer og mer kontakt. Røberg og Bøhler har drevet Groruddalstinget sammen siden 2018. Tinget ble skapt som et forum for å gi innbyggerne i dalen en sterkere stemme. Det arbeidet knyttet dem sammen.

– Og så ser vi kampene til Grorud sammen. Det er egentlig der vi har snakket mest om parti og fremtiden, sier Røberg.

De to har stått bak pølsebua på Grorud og pratet sammen etter kampene.

– Folk må ha lurt på hvorfor, sier Røberg.

Nå vet de. Røberg og Bøhler har konspirert. Den evige sosialdemokraten og den populære Groruddals-politikeren planla et grep som skulle sjokkere hele landet.

Det kan være notorisk vanskelig å få tak i Jan Bøhler, det vet alle som har prøvd. Han svarer ikke på telefon på første forsøk. Vennene hans opplever det samme – men de skynder seg å legge til at det slett ikke er fordi Bøhler ikke er en lagspiller, slik tidligere partivenner i Arbeiderpartiet hevdet da Bøhler byttet parti.

Også hans nye venner i Senterpartiet har lært at Bøhler ikke nødvendigvis tar telefonen med en gang, men legger straks til varme ord om at Bøhler er så samarbeidsvillig som bare det. Det er mailer og sms-er og samtaler hver dag, heter det derfra.

Nei, Bøhler svarer ikke fordi han er ute blant folk og snakker med dem, eller fordi han henger i et tre oppe i dalen, som Røberg sier det. Det er slik den meget treningsopptatte Bøhler holder seg i form om dagen.

For å hjelpe journalisten med å få Jan Bøhler i tale, sender Røberg derfor en insisterende melding.

– Jeg sa til ham at jeg melder meg ut av Senterpartiet om han ikke ringer deg, sier Røberg.

Dagen etter kan Jan Bøhler fortelle at Røberg var viktig for ham under overgangen i sommer og høst. Bøhler beskriver Røberg som «en nøkkelperson i Groruddalen». Når Røberg tar ordet og hever stemmen, er det mange som lytter.

– Og så er han et unikum på talerstolen. Glansnummeret på møtene er alltid når Røberg holder innlegg.

– Han er en gammeldags folketaler. Røberg er herlig, sier Bøhler.

Han beskriver Røberg som «et viktig kompass», en «røst fra folkedypet» som kombinerer det folkelige med det underfundige. Og slik ble han en viktig samtalepartner etter at nominasjonen til Bøhler kom i spill. Det ble mange fotballkamper i fjor sommer og høst fordi sesongen ble utsatt på grunn av korona og kampene måtte spilles tett utover resten av sesongen.

– Tor-Erik var der alltid i groruddalscapsen sin, og vi pratet under og etter kampene. Og når han tar den tonen som han har … Jeg liker Røberg veldig godt. Han er en lun, koselig type.

Det var ikke gitt at det skulle bli Senterpartiet. SV var utelukket for Bøhler. Men kunne Pensjonistpartiet være noe? Det var noen samtaler med det partiet, forteller Røberg.

– Men jeg ville bytte navn på dem, da. Generasjonspartiet, kanskje?

Røberg er alvorlig igjen, før ansiktet sprekker opp.

– Hvem av dere var det som nevnte Senterpartiet første gang?

– Jeg tror det var Jan, sier Røberg.

– Han var jo rundt og hang litt med Trygve i klatrestativ her i dalen. Jeg tenkte ikke så mye over det, men så begynte Jan å nevne Senterpartiet under samtalene våre.

Så ballet det på seg. Det var ingen som visste det, annet enn den innerste kretsen av gode venner. Både Jan Bøhler og Tor-Erik Røberg-Larsen holdt kjeft. Til og med ovenfor sine aller nærmeste holdt Røberg kjeft.

Mye lest: Som barn opplevde Thorbjørn Berntsen å bli avvist i butikken da han skulle kjøpe melk og brød

I de beste familier

Bjørn Jarle Røberg-Larsen er fylkessekretær i Arbeiderpartiet i Innlandet. Han ringte sin far 30. september fordi han visste at faren hadde god kontakt med Jan Bøhler, og nå var det tydelig at Bøhler pønsket på noe.

Bjørn Jarle spurte sin far om han visste hva som var på gang, og fikk en reaksjon som tydet på at ja, det visste han.

«Hæ? Hvordan vet du det?», svarte far sin sønn over telefonen.

– Og da skjønte jeg jo at noe skulle skje, og at fatter'n visste. Han sa ingenting, men reaksjonen fortalte alt, sier Bjørn Jarle Røberg-Larsen.

Sønnen mistenkte at det kunne være snakk om Senterpartiet, men han visste ikke sikkert. Kanskje var det snakk om å starte en egen Groruddalsliste? Han visste heller ikke hvor tett på faren var.

Ikke før dagen etter. Da kunne både Bjørn Jarle og broren Anders, som er BU-leder i Grorud for Arbeiderpartiet, se faren sin i direktesending på tv akkurat i det han offentliggjorde at han ikke lenger var medlem av Arbeiderpartiet.

– Jeg visste ingenting, forteller Anders.

Han hadde truffet på Bøhler og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum sammen i Groruddalen noen ganger, og visste at faren hadde tett kontakt med Bøhler. Han ante at noe kunne være i gjære. Han ble likevel «litt sjokkert» da han så faren på pressekonferansen.

Ingen av sønnene liker det «fatter'n» har gjort.

– Jeg er uenig med ham, men man bestemmer jo ikke over foreldrene sine, sier Bjørn Jarle.

– Det er noen som har spurt meg om jeg ikke har kontroll over fatter'n. Spøkefullt, selvsagt, sier han.

Anders husker hvordan han ble båret på skuldrene til faren i 1. mai-toget som barn, da faren holdt fanen til Arbeiderbladet. Han snakker om en far som har stått støtt i Arbeiderpartiet hele livet.

– Fatter'n alltid vært en del av grunnfjellet i partiet. Det er litt skremmende at man har partifolk som føler at de ikke når gjennom i eget parti, sier han.

– Jeg tar det med fatning at fatter'n nå har byttet parti. Men jeg liker det ikke, sier han.

Men det var heller ikke verre enn at han har sørget for å utruste faren med det han trenger for å drive valgkamp for sitt nye parti.

– Jeg tenkte: Han trenger jo en valgkamppakke for å gjøre det best mulig for Sp. Så da kjøpte jeg inn litt effekter fra Senterpartiets nettbutikk, og tok en tur innom Felleskjøpet for å kjøpe caps, sokker og boksershorts til ham, sier Anders Røberg-Larsen.

En gang sosialdemokrat, fortsatt sosialdemokrat

Under pressekonferansen da katta var ute av sekken, sa Jan Bøhler at han fortsatt er sosialdemokrat. Han mener at han derfor finner seg naturlig til rette i Senterpartiet, som ifølge Bøhler vil bygge samfunnet på «plikt og rett», ansvar for samfunnet og som «ser og kjemper for småkårsfolk».

Heller ikke Røberg nøler når han blir spurt om han fortsatt er sosialdemokrat.

– Ja, er det korte og raske svaret.

Han forteller at det ikke bare er retorikk at Senterpartiet har en nærhet til folket. Kaffekoppstrategien til Trygve Slagsvold Vedum er ikke en gimmick – Senterpartiet er opptatt av å snakke med og for vanlige folk.

Han mener det nye hjemmet egentlig minner mye om det Ap han kjente i så mange år. Røberg finner mye av solidariteten og fellesskapstanken i Senterpartiet.

Da han begynte i Arbeiderbladet lå avisas redaksjonslokaler på Youngstorget, i Folketeaterbygningen. Røberg pleide å møte Einar Gerhardsen på toalettet – hver dag, slik han husker det nå.

Han hadde lange samtaler med Gerhardsen, som var interessert i hvor foreldrene til Røberg kom fra og hva de gjorde i livet. Gerhardsen var opptatt av folk, av byen og av bevegelsen, forteller Røberg. Røberg lærte solidaritet og fellesskap av landsfaderen, som han omtaler som «en fantastisk type».

Kolleger forteller at Røberg sørget for at bysten av Martin Tranmæl, Arbeiderbladets legendariske redaktør og en av de største i arbeiderbevegelsens historie, sto ved hans pult i redaksjonen, og at bysten ble med uansett hvor avisa flyttet rundt i byen [Arbeiderbladet, senere Dagsavisen, flyttet hyppig i en lengre periode, journ.anm.].

Selv minnes Røberg at han holdt 1. mai-taler på grava til Tranmæl, som leder av redaksjonsklubben i avisa.

– Jeg lurer fælt på hva Tranmæl ville ha tenkt om dette, sier han i dag.

For det var et vanskelig valg å forlate Arbeiderpartiet. Røberg måtte gå mange runder med seg selv etter at det ble klart for ham at Jan Bøhler faktisk kom til å bytte parti.

– Men så var det fotballkamp igjen da, og så ble det: Nå gjør vi det!

Han kan savne Arbeiderpartiet. Men da snakker han om det partiet han en gang kjente.

– Det partiet sto for så jævlig mye godt.

Før han legger til:

– Men nå får jeg dekket det savnet, selv om det er en på annen måte.

Ulv og geit og andre folk

Det kommer stadig folk forbi bordet der Røberg sitter og drikker sin kaffe og snakker om sitt nye politiske hjem. Han kan etterhvert telle fire som har sagt at de skal stemme på Senterpartiet, de fleste godt voksne damer.

Røberg kunne telle intet mindre enn fire tilfeldige forbipasserende som lovte å stemme Senterpartiet under en kaffepause på Grorud senter.

Jo Moen Bredeveien

Det kommer en annen overløper bort til bordet også. For eksempel Rune Madsen, mangeårig Ap-medlem og journalist i VG, nå sjef for festivalen Granittrock i Groruddalen og medlem i Senterpartiet siden 1. oktober 2020.

Madsen skjønner ikke at det skal være så vanskelig å forstå at Røberg har byttet parti. Også Madsen kaller seg fortsatt sosialdemokrat. «Selvsagt». Og nå er han igjen i et parti som kjemper for sosialdemokratiske verdier, sier han.

– Ap består stor sett av masterstudenter nå, sier Rune Madsen.

– Senterpartiet er virkelighetsnære. De kjemper for småkårsfolk.

Den evige sosialdemokraten Røberg krever å bli trodd på at han hører hjemme i Senterpartiet. Det er de store linjene, hvor partiet vil. De ser folk over hele landet, også i Groruddalen. Det er de konkrete sakene og måten å drive politikk på, sier han. Og så har mottakelsen vært god. Organisasjonen i Oslo er mindre enn han er vant til, men han snakker varmt om engasjerte medlemmer som representerer hele samfunnet. All slags folk.

– Jeg får mye av det jeg fikk i Ap i Sp i dag. De er sosialdemokrater, sier han.

– Og så har jeg sans for dette med nær folk. Jan vil jo fortsette på samme måte nå som før. Han har to furutrær og to grantrær som han driver og henger i oppi dalen her, og så prater han med folk.

Røberg er helt alvorlig igjen. Eller ikke. Det er ikke så lett å vite.

– Jan har verva velgere blant gjengen på Ellingsrud. De har sagt de skal stemme Sp.

Han ler.

Men han er ikke enig i alt Senterpartiet står for. Han vil ikke drepe ulven, og er til og med medlem i støttegruppa for ulv i Østmarka. I sine mest utspekulerte øyeblikk vurderer han å adoptere en ulv, sier han. Røberg er også EØS-tilhenger – i alle fall enn så lenge.

– Jeg støtter en utredning, sier han.

Røberg har ikke lest seg opp på landbrukspolitikk. På direkte spørsmål innrømmer han glatt at han ikke vet hva prisutjevningsordningen for melk [som garanterer alle melkebønder en lik pris uavhengig av hvor de bor og hva melka brukes til, journ.anm.] går ut på. Han har ennå ikke lært seg å lese avisa Nationen til frokosten.

– Jeg var inne på nationen.no nettopp. Der så jeg at Sau og geit vil kaste lederen, forteller han.

– Jeg måtte lese videre for å finne ut hvem denne sauen og geita var som tydeligvis ikke var fornøyd med sjefen sin.

Men så er det heller ikke landbrukspolitikk Røberg – eller Jan Bøhler – skal drive med i Senterpartiet.

– Når det kommer slike spørsmål, gir jeg bare folk nummeret til Trygve og ber dem ta dem med ham.

Røberg skal drive valgkamp for Senterpartiet i Oslo i høst, kanskje i standen ved siden av der sønnen Anders driver kampanje for Arbeiderpartiet. Røberg skal snakke om Oslo-saker, om Ullevål sykehus og vanlige folks liv i Groruddalen. Han tror det kommer til å gå veldig bra for Senterpartiet, og går for to mandater.

– Jan er en velgermagnet her i Grorud. Han kjenner alle. Gærninger og vanlige folk. Han er ute i dalen om kvelden, uansett hvor du går så vil du finne Jan Bøhler som henger i ei grein.

Og Arbeiderpartiet? Det blir nok verre, tror Røberg. Hans gamle venner vil slite. Arbeiderpartiet står på feil side i Ullevål sykehus-saken klarer ikke å fange opp hva grasrota er opptatt av. Og så mangler partiet den store saken som folk føler angår dem og deres liv, sier han.

– Jeg hører stadig folk si at de savner den saken som skal få meg til å tenne. Det er rart de ikke klarer å få til en sånn sak, sier han.

Han tenker litt, og legger til:

– De kunne jo ta tak i prisutjevningsordningen for melk?