JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
– Jeg går med kronisk dårlig samvittighet. Fortida får ingen endret på eller gjort noe med, men det er viktig å lære av den, sier Eddy Lyshaug i Indre Østfold.

– Jeg går med kronisk dårlig samvittighet. Fortida får ingen endret på eller gjort noe med, men det er viktig å lære av den, sier Eddy Lyshaug i Indre Østfold.

Tomm Pentz Pedersen/Dagsavisen

Skolevegring, mobbing og utenforskap

Fra rasshøl til skolens redningsmann: Eddy er bipolar og har ADHD

Eddy Lyshaug (46) har tre diagnoser som har medført en trøblete oppvekst. Nå vil han løfte fram barn og unge som ikke passer i den tradisjonelle skolehverdagen.

Dagsavisen

I slutten av mai arrangeres årets største festivalhelg i Indre Østfold. Eddy Lyshaug er en av tre gründere av Spydeberg rock festival.

I over ti år har han bidratt til at tusenvis fra fjern og nær har inntatt festivalområdet og løftet henda over hodet.

Dagsavisen møter ham på festivalkontoret. Kun to minutter etter avtalt tid står Eddy allerede i kontordøra, klar med mobilen for å sjekke om journalisten fant fram.

– Noen dager kan selv skyggen av et trafikkskilt bekrefte mørket. Andre dager kan en lang kø på Tusenfryd være toppen av lykke. Livet som bipolar med ADHD er en evig berg- og dalbane. Men, jeg lever! smiler han. 

Energinivået for intervjuet er satt fra første sekund.

Førsteklassing med skolevegring

Eddy Lyshaug er oppvokst på Elvestad i Indre Østfold. Stedet med under 200 innbyggere kvalifiserer ikke til å bli regnet som et tettsted, selv om administrasjonssenteret i tidligere Hobøl kommune var sentralt plassert ved tettbebyggelsen.

Med en alenemor, som fikk bistand av Eddys besteforeldre når hun var på jobb, vokste han opp i trygge omgivelser.

– Vi bodde sammen med mine besteforeldre til jeg var åtte år. Jeg gikk aldri i barnehage, men det var barnehage i nabohuset. Der sto jeg og kastet stein over gjerdet. På en måte beskrivelsen av at jeg ønsket å være en del av noe. Men jeg var jo ikke det. Jeg sto på utsiden.

Eddy i barnehagen han aldri fikk gå i og på første skoledag. 

Eddy i barnehagen han aldri fikk gå i og på første skoledag. 

privat

Første skoleår ble trøblete for Eddy. Kan hende det å måtte slippe den trygge tilværelsen hjemme hos besteforeldrene ble for tøff, tenker han.

– Jeg hadde skolevegring i hele førsteklasse. Jeg oppfattet det som en ganske brutal opplevelse da instanser ble koblet på og bokstavelig talt dro meg med på skolen. En av løsningene var at jeg fikk komme på skolesjefens kontor på Elvestad. Klara, kontordama, møtte meg med varme og ivaretakelse. Jeg husker henne som verdens blideste og mest omsorgsfulle dame.

– Sakte, men sikkert begynte ting å falle på plass. Vi snakket mye og positivt om hva jeg klarte. Oppgaver jeg faktisk gjennomførte. Det gjorde mye med meg. Jeg var ikke bare en dissende «geléklump» ved pulten. Det begynte å gå bedre på skolen, men uroen slapp ikke taket. Jeg var ikke trygg. Det var fortsatt vanskelig å sitte rolig.

Skolevegring: Flere elever tør ikke gå på skolen: – Mange foreldre sliter seg ut

Svart belte i mobbing

Store mentale svingninger i en gryende tenåringskropp ble problematisk å håndtere for Eddys mamma.

– Jeg hadde et kraftig temperament, var fysisk stor for alderen og tok styringen hjemme. En kamerat minnet meg nylig på en hendelse da jeg var fjorten år. Midt på stuegulvet hadde jeg stått og skreket til mamma: «Nå går du på rommet ditt». Hun våget ikke å gjøre noe annet. Jeg skammer meg. Det gjør vondt å tenke på alt det vonde mamma måtte gjennomgå på grunn av meg.

– Jeg har aldri vært voldelig mot mamma, men jeg forstår engstelsen.

Eddy Lyshaug og mamma.

Eddy Lyshaug og mamma.

privat

Endringen fra å være skolevegrer til mobber, urokråke og definert som «problembarn» vokste fram.

– Helt klart. Mitt skjold ble å være tøff. Hva kan en åtteåring om dette? Man har jo ikke noe annet forhold til det enn å slenge med leppa og være fysisk. Det ble meg og min rolle i klassen. Alt som skjedde i årene etter har vært preget av mye dritt jeg har gjort, og ikke minst påført folk rundt meg.

– Hva vil du si til alle du har mobbet og trakassert?

– Jeg går med kronisk dårlig samvittighet. Fortida får ingen endret på eller gjort noe med, men det er viktig å lære av den. Det har jeg virkelig gjort. Hver dag prøver jeg å være den beste utgaven av meg selv. Være positiv, blid, raus og skape gode dager for både små og store rundt meg. Det er kanskje min måte å be om forlatelse.

Medelever og folk i nærmiljøet, som tidligere fikk føle mobberen Eddy Lyshaugs brutalitet på kroppen, pakker ikke inn budskapet i dag.

– Når jeg møter folk fra barne- og ungdomsårene som jeg ikke har sett på flere tiår, sier de ofte: «Jøss, så all right du har blitt da». Ærlig sagt det. Men er jo dessverre to streker under at man har vært et rasshøl. Med svart belte i mobbing.

Venneløs til ungdomsskolen

Når Eddy foredrar om sin fortid som mobber, for elever i videregående skole, pakker han heller ikke selv inn historien.

Han starter gjerne med:

– I dag hadde det ikke bare vært nedsatt karakter i orden og oppførsel på mitt vitnemål, men en ekstra merknad om stryk i medmenneskelighet og empati. Hvis Google hadde fantes på 90-tallet og du hadde søkt ordet krenking, hadde navnet Eddy Lyshaug lyst opp med store, røde blinkende bokstaver. Til skrekk og advarsel.

– Med glimt i øyet bruker jeg å legge til: Det blir som hvis dere søker opp Pornhub på skole-pc-ene deres. Det er en del av gutta som gjerne rødmer litt da.

Eddy Lyshaug 15 år gammel. I en periode han selv beskriver å være på det aller verste

Eddy Lyshaug 15 år gammel. I en periode han selv beskriver å være på det aller verste

privat

Eddy forteller om politiet som kom på døra og truet med flytting til barnehjem hvis han ikke skjerpet seg – og skolen som han så på kun som et oppholdssted.

Mobberen fra barneskolen var det ingen som ville være venn med da ungdomsskolen sto for tur, bortsett fra Thomas som ble et nytt bekjentskap. En tenåring med lignende utfordringer, som ble hans bestevenn og etter hvert skulle vise seg å ha de samme diagnosene.

– Vi hang sammen hele tiden. Hadde hverandre, men vi var garantert ingen glede å ha i klasserommet. Det ble lite faglig utbytte. Læreren vår ga oss tidlig ansvaret for skolemelka. Hente inn og fordele. Det at læreren ga oss en oppgave vi trivdes med, viste oss tillit og frihet under eget ansvar, gjorde noe med oss. Jeg tror faktisk ingen noen gang har hatt så god kontroll på melkefordelingen som oss.

Eddy smiler:

– Melkeansvarlige i klassen fikk lov til å forlate timen 20 minutter før det ringte ut. Det kan jo hende at dette var et «sjakktrekk» fra læreren for å slippe å ha Thomas og Eddy i klasserommet lenger enn nødvendig.

Ga faen i skolen

«Jeg skal få stjerner som ikke passer i den berømte firkanten til å skinne», er Eddys motto i arbeidet han har startet med for barn og unge.

«Kreativitetsnøkkelen» er også et ord han er opptatt av.

Selv mener han at det var få som evnet å se hans kreative evner på ungdomsskolen. Hadde det skjedd, kunne hele tilværelsen blitt annerledes.

– Jeg ga regelrett faen i skolen, men kreativiteten blomstret når det gjaldt å finne på dritt. Vi drev mafiavirksomhet, lagde illegal skoleavis og forgifta maten på heimkunnskapen. Jeg var forholdsvis god i norsk, men hatet norsklæreren. I 9. klasse skulle vi skrive stil. I stilen ble det beskrevet i detalj hvordan Saddam Hussein hadde voldtatt henne. Kanskje ikke så rart det som regel ble «læreren gratulerer» (karakteren LG) på de fleste prøver.

Inspirert av Tom Mathisen og Herodes Falsk laget ungdomsskole-kameratene Thomas og Eddy en opptreden de kalte «Plastposen», på skoleballet. Senere fikk de møte sine idoler. 

Inspirert av Tom Mathisen og Herodes Falsk laget ungdomsskole-kameratene Thomas og Eddy en opptreden de kalte «Plastposen», på skoleballet. Senere fikk de møte sine idoler. 

Privat

Thomas og Eddy ble av lærerne sett på som et stort problem. Isolere dem fra klassen ble en løsning.

– Selvfølgelig var vi ikke lett å hanskes med. Da klassen skulle jobbe med et teaterstykke i faget musikk, dans og drama ble vi plassert på datarommet. Det endte med at et av tastaturene besto av kun A-er og resten av tastene på de andre maskinene havnet i en haug borte i et hjørne.

– Neste trekk var å sette oss i et tomt grupperom. Med beskjed om å lage et skuespill som skulle fremføres på skoleballet. Lærerens forventninger til at det ble noe av var mildt sagt ikke høye.

– Dette provoserte oss, så det ville vi motbevise. Vi øvde inn to utgaver. En elendig versjon av noe annet til generalprøven og et fullverdig stykke til showet. Inspirert av Tom Mathisen og Herodes Falsk lagde vi stykket «Plastposen». Noe som var langt fra stuerent på den tiden.

Det ble en suksess. Tilhørerne lo så de nesten ramlet av stolen. Dramalæreren gråt.

– Fantastisk gøy. På en måte fikk læreren som fortjent, mener Eddy.

Han nevner igjen kreativitetsnøkkelen. Se ting på andre måter. Tenke utenfor boksen.

– Jeg er ikke bitter med tanke på min tid bak skolepulten, men tror det er viktig å ta med egne erfaringer i arbeidet. Erfaringsbasert kunnskap er ikke noe man kan lære ved å lese bøker. Den er smertelig opplevd. På godt og vondt.

Bipolar, GAD og ADHD

Først som 41-åring ble Eddy Lyshaug diagnostisert. Uro, konsentrasjonsvansker, impulsivitet, hyperaktivitet, mani og angst ble utredet.

Diagnosene ADHD, bipolar og GAD (generalisert angstlidelse) var konklusjonen.

– Det var en lettelse å få diagnosene. Ikke for at det er en unnskyldning på hvordan jeg har vært, men en forklaring. Brikkene falt på plass. Bipolar med ADHD – noen dager føles det som jeg kunne ha besteget Mount Everest, mens andre er jeg nede og hilser på han med de røde horna i panna.

– Jo. Det er heavy shit!

– Det var en lettelse å få diagnosene, sier Eddy Lyshaug. 

– Det var en lettelse å få diagnosene, sier Eddy Lyshaug. 

Tomm Pentz Pedersen

Eddy nikker etter fem år med behandling.

– Da jeg ble medisinert var det plutselig jævlig all right å være Eddy Lyshaug. Klare å holde fokus. Ha roen.

– Samtidig sa psykologen til meg: «Du skal være veldig stolt. Du har klart alle disse årene uten å selvmedisinere deg».

– Det er riktig. Jeg har aldri tatt dop. Jeg kunne lett vært en del av den store andelen rusmisbrukere som sitter inne bak lås og slå. Det er triste tall.

Musikalsk talent

Ungdomsskoleårene beskriver Eddy som den mest utagerende tiden. Men uten mål om å egentlig være slem mot andre. Mest for å underholde seg selv når han kjedet seg.

Ut av porten på siste skoledag, bestemte han seg for å aldri mer sitte bak en skolepult igjen. Eddy og mammaen ble enige om at han trengte et hvileår. Det varer fortsatt.

Med mamma som korpsmusiker, ville hun ha med Eddy i aspiranttroppen. Musikaliteten hadde hun tidlig observert.

Allerede som 3-åring ble Eddy omtalt i lokalavisa. Under en korpskonsert på Momarken sto han på scenekanten og fulgte intenst med. Dirigenten vinket han opp til seg. Eddy overtok dirigentpinnen, til stor applaus. 

«Jo, det var takt i den pjokken!», skrev avisa.

Eddy Lyshaug er overbevist om at musikaliteten stammer fra hans far. En pappa han vet hvem er, men aldri har møtt.

– Jeg ble nok resultatet av et flyktig møte mellom mamma og pappa. Det ligger garantert noen gener igjen etter ham, som tidligere yrkesmusiker på høyt nivå.

Eddy blir stille:

– Mangelen på en far i livet har nok preget meg.

Skolevegring: Mor ble meldt til barnevernet seks ganger. Petter ble løsningen

Toraderen ble livbøyen

Eddy fant raskt ut at korpsmusikk ikke var en hobby som passet. Tilfeldig oppdaget moren en invitasjon fra bygdeungdomslaget til toraderskurs.

Det ble starten på en årelang musikalsk karriere.

– Jeg følte at jeg ganske lett tok grep om trekkspillet. Deretter ballet det seg på, smiler han.

I 1993 fikk Eddy Lyshaug sitt første NM-gull på torader. 

I 1993 fikk Eddy Lyshaug sitt første NM-gull på torader. 

Privat

Men suksessen kom ikke av seg selv. Eddy forteller om øving før han gikk på skolen, på ettermiddagen og før han la seg. 2–3 timer hver dag mens han gikk på ungdomsskolen.

Resultatene uteble ikke. Etter ungdomsskolen ble han norgesmester første gang. Etter hvert ble det fem NM-gull og to nordiske mesterskapstitler, med toraderen på brystet.

Eddy «Knerten» Lyshaug har samarbeidet med blant annet Benny Andersson, Arne Bendiksen, Jørn Hoel og Gaute Ormåsen. Er norgesmester i gammeldansmusikk med orkesteret Knerten & Co.

– Som musiker har jeg turnert i USA, Tyskland og Skandinavia. Benny (Andersson) er en stor helt. Det kuleste er at jeg har spilt flere konserter sammen med han. I tillegg spiller han en av mine komposisjoner, «Evig rus». Uten tvil har musikken preget store deler av livet mitt. I ungdomsårene var det trekkspillet som ble redningen for å finne ro i en for meg kaotisk hverdag. Jeg fikk utløp på toraderens knapper.

1995: Eddy Lyshaug sammen med Bror Göran «Benny» Andersson - blant annet en av grunnleggerne av ABBA. 

1995: Eddy Lyshaug sammen med Bror Göran «Benny» Andersson - blant annet en av grunnleggerne av ABBA. 

Privat

Trekkspilleren fra Hobøl ble tidlig lagt merke til og ble i årene fra 2000 til 2002 hyret inn som daglig leder for Titanofestivalen.

Med 10.000 besøkende var det et stort ansvar for 23-åringen.

Ryktet til festivalen hadde etter hvert blitt frynsete. En uke med tusenvis av mennesker i campingvogner på et jorde, var som et mekka for fest og blank spiritus.

Noen år før Eddy tok på seg ledertrøya, beskrev VG festivalen som NM i flatfyll.

– He he, det var ikke mye press i skjorta på den festivalen, ler Eddy og legger til:

– Det er mye i livet jeg skammer meg over, men nå trener jeg på å være stolt over ting som har vært bra. Titano er en av dem. Jeg klarte å få kongepokalen til NM i gammeldansmusikk til festivalen.

Norges mest ufaglærte lærer

Eddy Lyshaug setter hvert år en stjernespekket liste med artister på plakaten i Spydeberg.

Den jobben skal han fortsette med, men mesteparten av tiden bruker han nå på å få unge stjerner til å skinne. Barn og ungdom som ikke passer inn i skolehverdagens A4-format.

Tilfeldigheter førte for 15 år siden Eddy inn som vikar og assistent i skolen. Det ble 14 år i klasserommet, og langt fra en tradisjonell læringsstrategi.

Øverst på Eddys egen tavle står formelen «Trygghet + Motivasjon = Utvikling». Suksesshistoriene i klasserommet er mange.

Eddy Lyshaug definerer seg selv som kan hende Norges mest ufaglærte lærer.

– Jeg har selv null sekunder på videregående skole, men har likevel ett år som lærer på videregående utdanning og 14 år i grunnskolen. Jeg tror årsaken til at jeg har lykkes, er min erfaringsbaserte kunnskap fra eget liv, evnen til å skape gode relasjoner, ha sett hva som fungerer – og dessverre altfor mange ganger hva som ikke fungerer i skolen.

– Ubeskjedent har min filosofi med verdiene modig, omsorgsfull, raus, stolt og entusiastisk gjort at klassemiljøet forandret seg totalt. Positivt.

Eddy Lyshaug er en av initiativtakerne til Spydeberg Rock Festival, hvor mange frivillige bidrar. Deltakelsen som frivillig har endret livet for flere. 

Eddy Lyshaug er en av initiativtakerne til Spydeberg Rock Festival, hvor mange frivillige bidrar. Deltakelsen som frivillig har endret livet for flere. 

Tomm Pentz Pedersen

– Du er åpen om mangelen på teoretisk kunnskap og utdannelse. Men kaller deg lærer?

– Ja da, det er et lite vepsebol. Men når det er sagt, jeg heier veldig på utdanning og ønsker at alle skal ha de beste forutsetninger for å få en best mulig utdannelse. Samtidig reagerte jeg på kampanjen «Bare lærere er lærere». Misforstå meg rett, men hvordan mange lærere omtalte sine kollegaer under streiken er skremmende.

– Det er mange ufaglærte som har reagert på dette, men dessverre unnlatt å si noe i frykt for å bli ekskludert og latterliggjort. Jeg tror på et mangfold der man kan utfylle hverandre. Se verdien av de gode menneskelige ressursene man har tilgjengelig, og benytte seg av dem på best mulig måte. Jeg er en god leder og kulturbygger med masse erfaringsbasert kompetanse, som det tydelig er behov for i skolen. Men jeg omtales gjerne som «lærer» med kaninører (altså anførselstegn).

La alle elevene få skinne

Erfaringen fra årene i skolen skal etter hvert publiseres mellom to permer.

Eddy Lyshaug driver nettstedet «Folk av de fleste», som blant annet omfatter både foredrag og en podkast – om mobbing, skolevegring og utenforskap.

En konferanse sammen med Linda Pettersen Myhre, som nå veileder foreldre som har barn med diagnoser, er også på trappene.

Eddy viser gjerne fram utallige meldinger han har fått fra foreldre:

«For første gang, etter snart sju år, er skolen et sted han føler masse mestring, synes er gøy og gleder seg til – hver dag! Vi er evig takknemlig for den unike jobben du gjør.»

I utgangspunktet er det ikke så mye «hokus pokus», mener indreøstfoldingen Eddy Lyshaug.

– Jeg tror alt dreier seg om relasjoner, tillit, åpenhet, motivasjon, føle mestring, bli sett, hørt og forstått. Bygger man en kultur der alle får skinne for sine kvaliteter og ikke minst heie på hverandre, vil det nødvendige grunnlaget være gjort. Jeg skulle også ønske at alle læreres overordnede mål er at det skal være gøy å gå på skolen, at alle skal glede seg til å gå på skolen – hver dag, avslutter han og legger til:

– Fordelen med å ha vært den som folk rista på hodet av, er at jeg nå kan forstå og hjelpe dem som det ristes på hode av i dag!