Han lager ballene til VM i Qatar – månedslønna er mindre enn det en fotball koster

Ivar Andersen

ivar.andersen@arbetet.se

En sky av svarte fluer svermer når Ali Myrtaza vifter med kluten over bananer og mango. Seks dager i uka jobber han på fabrikken. Den sjuende dagen bemanner han familiens fruktbod i utkanten av Sialkot.

– Når jeg har fri, er jeg her og hjelper faren min, sier 23-åringen.

Firemillionersbyen i nordøstre Pakistan er ukjent for de fleste. Men om du eier en fotball, er sjansen stor for at den er produsert i Sialkot.

Har du spilt med en håndsydd ball? Da kommer den nesten helt sikker herfra.

Produserer 500 baller hver dag

20. november vil store deler av verden rette blikket mot golfstaten Qatar. Da starter fotball-VM for herrer med kamp mellom vertsnasjonen og Ecuador.

I Salikot er interessen laber. Her er det cricket som er den store publikumssporten. Det er det som barna spiller på grusbanene og i gata. Men Ali Murtaza kommer til å se på. Han har tross alt produsert matchballen.

– Jeg kommer til å være stolt når jeg ser den på tv, sier han og ler litt sjenert.

Fabrikken er en kald betongsal. Et hundretalls menn sitter på lave stoler og syr. Trer nålene gjennom fem- og sekskantede polyuretanlapper. Drar polyestertråden med store armbevegelser. Trer nålene. Strammer. Bild: Mobeen Ansari

Mobeen Ansari

Fra tidlig på 1970-tallet har tyske Adidas leveret VM-ballene. Årets utgave har fått navnet Al Rihal – reisen – og ble lansert av Argentinas superstjerne Lionel Messi i mars.

Konstruksjonen er sømløs og limes sammen med varme.

Ifølge Adidas har bitenes form blitt inspirert av de arabiske handelsskipenes trekanta seil og den «livfulle grafikken glitrer under en perleskimrende finish».

Bak grafikken finnes Ali Murtazas arbeid. 500 fotballer rekker han å produsere på en dag.

– Jeg har arbeidet ved trykkmaskinen siden jeg begynte på fabrikken for sju år siden. Da var jeg 16 år, sier han.

Arbeidsinnvandring: Norsk arbeidsliv må bli meir som i Qatar, foreslår sjeføkonomen fra Eika Gruppen

«Jeg er trøtt hver kveld»

 I likhet med andre internasjonale sportsfirmaer, legger Adidas ut produksjonen til underleverandører.

Forward Sports, Ali Murtazas arbeidsgiver, står for produksjonen. Ali Murtaza er glad for jobben. Forward Sport tilbyr lovbestemt minstelønn og er «litt bedre» enn de fleste fabrikker i Sialkot.

48-timersuker gir en månedslønn på 28.253 rupier, rundt, 1.400 kroner. Men Ali Murtaza arbeider 72-timers uke og får rundt 2.100 kroner.

– Vi må jobbe overtid fire timer hver dag. Det er et hardt arbeid. Veldig hardt. Jeg er trøtt hver kveld.

I Pakistan er cricket den store sporten, men Arbetet Global ber noen skolebarn teste VM-ballen.

Mobeen Ansari

Å undersøke arbeidsvilkårene bak VM-ballen er vanskelig. Både å besøke fabrikken og få stille spørsmål, krever tillatelse fra Adidas.

– Ellers bryter vi medieavtalen med kjøperen, sier bedriftssjefen i Forward Sports i telefonen.

Adidas gir ikke tillatelse. «Vårt fokus ligger på å produsere høykvalitets fotballer og vi vil sørge for at denne prosessen ikke blir forsinket eller forstyrret», skriver sportskjempens pressetjeneste.

Kritiske spørsmål er ikke populært

Milliarder av mennesker kommer til å se matchballene på banen i Qatar. Ingen får se hvordan de produseres.

Silakot er en økonomisk suksesshistorie. Byen har 2 prosent av Pakistans befolkning, men står for 10 prosent av landets eksport.

Gjennomsnittsinntekten er høyere enn gjennomsnittet i Pakistan og de lokale industrieierne lever godt.

Sialkots handelskammer er byens virkelige maktsentrum og har finansiert en internasjonal flyplass så utenlandske kunder kan reise bekvemt.

Medlemsbedriftene betaler også byens redningstjeneste, flere sykehus, veibygging og satser på veldedighet.

Denne virksomheten snakker handelskammeret gjerne om. Kritiske spørsmål er ikke like populære.

– Bedriftene blir litt nervøse når de hører at det er journalister her. De har dårlige erfaringer med journalister som leter etter feil, forteller en fabrikkeier anonymt.

– Det er ekstra følsomt ettersom VM i Qatar er så kontroversielt. Det har allerede vært så mange skandaler og ingen vil ha dårlig publisitet.

Faktasjekk: Dette vet vi om dødstallene fra forberedelsene til fotball-VM i Qatar

Barnearbeid forekommer fortsatt

Adidas ønsker å bli forbundet med fotballstjernenes heltegjerninger på banen, ikke med døde migrantarbeidere i Qatars byggebransje eller lave lønninger i leverandørkjeden.

Produsentene i Sialkot forstår dette. Her vet man at skandaler koster.

I midten av 1990-tallet dro flere store kjøpere seg ut av Sialkot da det ble avslørt at tusentalls barn sydde fotballer for hånd. Kina tok over mye av produksjonen.

– Barnearbeidet forekommer, men ikke like mye. Vi har tilfeldige kontroller og om vi oppdager det, så reagerer vi, sier Abubakar Imtiaz i Laser Sports, en av få fabrikkeiere som stiller opp til intervju.

Milliarder av mennesker kommer til å se matchballene på banen i Qatar. Ingen får se hvordan de produseres. 

Mobeen Ansari

Laser Sports leverer ikke til VM, men tilhører den eksklusive flokken av produsenter som er sertifisert av fotballens verdensorganisasjon, Fifa. Det åpner opp for de store kontraktene og de store pengene.

Selv er Abubakar Imtiaz fjerde generasjons fotballprodusent. Han har sett Sialkots eksportsektor snuble – og reise seg igjen. Oppskriften på framgangen er manuelt arbeid.

– Kina ville ikke konkurrere om håndsydde baller. De fokuserte heller på mer avansert produksjon enn å legge så mye arbeidskraft på en ball som selges til kunden for tre – frie dollar. Vi i Sialkot utnyttet det til å vokse.

Arbeidskraft: Hele verden mangler arbeidsfolk. Her er tre viktige grunner

Mennesker er billigere enn maskiner.

Flere av verdens største fotballigaer spiller fortsatt med håndsydde baller. I store deler av verden er håndsydd forbrukernes førstevalg.

– I Nord- og Sydamerika foretrekker de håndsydde baller på grunn av kvaliteten og holdbarheten. En kan spille med en håndsydd ball på en ujevn bane eller en gate uten at den går i stykker, men en maskinsydd mister sin form etter 3 000–4 000 spark, forklarer Abubakar Imtiaz.

Håndsydde fotballer er fortsatt førstevalget i store deler av verden. Abubakar Imtiaz, fjerde generasjons fotball fabrikant, sier at de lave lønningene er Sialkot store konkurransefordel.

Mobeen Ansari

Ordet fabrikk fører tankene til automatisering, men fabrikken er en kald betongsal.

Et hundretalls menn sitter på lave stoler og syr. De trer nålene gjennom fem og sekskanta lappene av polyuretan. Drar i polyestertråden med store armbevegelser. Trer nålene. Strammer.

Omtrent 2000 sting trengs. De som har vært lenge i yrket kan fortelle om verkende hender og knær.

Bedriften som eier fabrikken, er en av byens største og produserer alle typer fotballer. Å lime ballene med varme krever investeringer i teknikk og er dyrest. I Sialkot er menneskene billigere enn maskinene.

Menn sitter på rekke og syr fotballer. Hver ball krever omtrent 2000 sting og det tar to timer å produsere

Mobeen Ansari

To timer per ball

I betongsalen sys baller til Umbro og Jaco. Plassjefen som i smug slipper inn Arbetet Global sier at personalet er ansatt på minimumslønn.

Alle har ikke samme flaks. De fleste av Sialkots hundretalls fotballfabrikker betaler akkordlønn.

Affaz Bader gjør grimaser av anstrengelse når han vrir det stive materialet. Fotballer sys fra innsiden. Deretter vrenges de ved at den nesten ferdige ballen tvinges ut gjennom hullet som skal fylles av den siste sekskanten.

– Det siste stinget er vanskeligst. Når du syr fra innsiden, synes ikke sømmene, sier han.

Fotballen er Fifa-godkjent og selges for over 300 kroner. Av det får Affaz Bader 10 kroner eller 200 rupier. Hver ball tar to timer.

– Å sy fotballer er min første og eneste jobb. Jeg begynte da jeg var 15 år, og nå er jeg 37 år, sier han.

Affaz Bader (tv) har sydd fotballer siden han var 15 år. «Spillerne er kjent i hele verden, men de kan ikke spille uten oss», sier han.

Mobeen Ansari

«Vi burde bli anerkjent»

Affaz Bader har en familie å forsørge. Pakistan har blitt rammet av den høyeste inflasjonen på et halvt århundre. Mat og brensel har økt i pris noen økonomiske reserver finnes ikke.

– Dette er den fabrikkjobben som betales best. Det her er den eneste jobben jeg kan finne som jeg kan overleve på.

I løpet av sine over 20 år i yrket har han lært seg en del om fotball. Affaz Bader vet at det er en verdenssport og at det er store penger i bevegelse.

– Det er så stor forskjell på det vi får og det ballene selges for. Vi burde få den anerkjennelsen vi fortjener. Fotballspillerne er kjente i hele verden, men de kan ikke spille uten oss.

Den uformelle fabrikken der Affaz Bader tilbringer ti timer om dagen, mangler navn. Det finnes ytterligere ett trappetrinn.

I landsbyene rundt Sialkot ligger sysentre som ble etablert når industrien skulle fjerne barnearbeidet. Før det ble disse fotballene sydd i private hjem. Nå er sentrene en billig arbeidskraftreserve når produsentene av sportsutstyr skal levere store bestillinger

Fotballen sys fra innsiden. Deretter vrenges de slik at utsiden kommer ut. Dette skjer ved at den nesten ferdige ballen tvinges ut gjennom hullet som skal fylles av den siste sekskanten.

Mobeen Ansari

Tjener 2,70 kroner i timen

Rett utenfor bykjernen syr ti kvinner i et svakt opplyst rom. Noen småbarn leker ved siden av sine mødre, men sjefen som viser rundt, skriker til dem at de skal gjemme seg så det ikke synes på bildet.

– Vi får 110 rupier for hver ball vi syr sier Lubna Munawar.

Det gir henne en timelønn på 2,70 norske kroner.

– Jeg har tre barn, tre døtre, og det er vanskelig å få pengene til å strekke til. Den største utgiften er skolepenger. De koster 12.000 rupier i måneden. For å betale skolen må hun sy fem baller om dagen, 26 dager i måneden. Det finnes ikke noe alternativ. Det er ingen andre inntektskilder i landsbyen.

– Jeg vil ikke at mine barn skal behøve gjøre dette, sier Lubna Munawar.

– Jeg vil at de skal få gode jobber. Jeg vil at de skal bli framgangsrike.

Rett utenfor bykjernen syr ti kvinner i et svakt opplyst rom. Noen småbarn leker ved siden av sine mødre, men sjefen som viser rundt skriker til dem at de skal gjemme seg så det ikke synes på bildet. 

Mobeen Ansari

«De burde betalt oss mer»

Adidas vil ikke oppgi hvor mye selskapet betaler for VM-ballene. Men prisforskjellen mellom fabrikken og butikken er stor. Ifølge interne kilder får Forward Sport omtrent 350 kroner stykket.

I Sverige kjøper Arbetet Global en VM-ball for 1.600 svenske kroner. Det er en drøy hundrelapp mer enn hva Ali Murtaza, tjuetreåringen som trykker ballens mønster har i grunnlønn i måneden.

– Det er ikke rettferdig sier Ali Murtaza når han får vite hva ballen selges for.

– De burde betale oss mer, om den koster så mye.

Fra Sialkot til Farstad

Kveldssola skinner på Kvickentorps ballplass når FOC Farsta fotball trener før årets siste kamp. Den offensive midtbanespilleren Michael Ndow, 13 år, har hatt en sterk sesong.

Et større lag har invitert ham til prøvespill, kanskje et første steg mot målet om å bli proff. Avstanden mellom Sialkot og Stockholms-forstaden er lang, men koblingen finnes. Start og sluttpunktet i fotballens globale verdikjede er forbundet gjennom spillere og fans.

– Det der er VM-ballen, sier Michael Ndow med en gang når han får se den.

Midtbanespilleren Michael Ndow, 13, spiller i FOC Farsta fotboll. Han kjenner igjen VM-ballen når han får se den. 

Jonas Gratzer

En bra ball skal være hard og beholde formen. Adidas og Al Rihla får godkjent karakter.

– Jeg har hatt en tidligere, den er helt OK.

– Hva tror du arbeiderne i fabrikken som produserer ballen, tjener?

– Det er ganske mye baller som kjøpes, bare i Sverige så selges det nok 80.000 baller. Det tar ganske lang tid å lage så mye, så de som jobber i fabrikken bør tjene ganske bra.

Artikkelen er produsert for Arbetet Global, og er oversatt til norsk av Torgny Hasås.