JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Hans-Christian Gabrielsen leverte forordet til boka om AUF og Utøya to dager før han døde

En av de aller siste tekstene Hans-Christian Gabrielsen skrev før han plutselig sovnet inn tirsdag 9. mars, handler om 10-årsmarkeringen av terrorhendelsen på Utøya. Det ble sterk lesing for AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem.
Hans-Christian Gabrielsen leverte manuset bare to dager før han sovnet inn.

Hans-Christian Gabrielsen leverte manuset bare to dager før han sovnet inn.

Martin Guttormsen Slørdal

helge@lomedia.no

Som en del av 10-årsprosjektet etter 22. juli har AUF laget ei bok som har fått navnet «Aldri tie, aldri glemme – en bok fra AUF ti år etter terroren».

Hans-Christian Gabrielsen ble spurt om – og sa ja til – å skrive forordet til boka, som lanseres rett over påske. Gabrielsen leverte manuset bare to dager før han sovnet inn.

Hele teksten kan du lese nederst i saken!

Manuset er en typisk Gabrielsen-tekst: Han beskrev sin egen opplevelse, trekker de historiske linjene fra Einar Gerhardsens tid, og konkluderer med lærdommen vi må ta med oss videre.

Et naturlig valg

For AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem var LO-lederen et naturlig valg til å skrive forordet.

– Angrepet på Utøya var et angrep på hele arbeiderbevegelsen. Flere av dem som var på sommerleiren var ikke bare medlemmer av LO, men også på jobb for LO. At nettopp han skulle skrive forordet var et sterkt ønske fra oss, sier Astrid Willa Eide Hoem til FriFagbevegelse.

– Det var ingen Utøya-sommer uten besøk av Hans-Christian. Han hadde et genuint engasjement både for historien og for øya. Han var en du forbandt med Utøya. Han har også vært veldig sentral i arbeidet med 10-årsmarkeringen til sommeren, sier AUF-lederen.

– Det er spesielt sterkt å lese teksten når han gikk bort så kort tid etter at han hadde skrevet den, legger hun til.

Podkast: Hør LO-lederen snakke ut om tida etter sjokket: – Jeg tvilte aldri på å ta over

(Saken fortsetter under bildet)

AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem synes det var naturlig å be Hans-Christian Gabrielsen skrive forordet i boka om Utøya og 10-årsmarkeringen.

AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem synes det var naturlig å be Hans-Christian Gabrielsen skrive forordet i boka om Utøya og 10-årsmarkeringen.

Helge Rønning Birkelund

Boka, som lanseres tirsdag 6. april, beskriver ulike stemmer i tiden etter den mørke sommerdagen, den bunnløse sorgen hos de personlig berørte og den lange kampen for å gjenoppbygge AUF og Utøya.

Samtidig forsøker AUF å belyse de dype historiske røttene til ytre høyre og det mangelfulle oppgjøret med ideologien bak terrorangrepet 22. juli.

Boka blir lansert via en livesending på AUFs Facebook-side. Til lanseringen kommer flere av dem som har skrevet i boka for å snakke om livet etter terroren, høyreekstremismens røtter og den politiske debatten etter 22. juli. Bidragsytere til boka er blant annet Ap-leder Jonas Gahr Støre og tre tidligere AUF-ledere, Eskil Pedersen, Mani Hussaini og Ina Rangønes Libak i tillegg til dagens leder, Astrid Willa Eide Hoem.

– Berøringsangsten i vår egen organisasjon er borte. Det gjør oss i stand til å snakke trygt om 22. juli nå. Vi kan diskutere konsekvensene av terroren og hva som skal være veien videre, skriver Hoem sammen med Sindre Lysø og Gaute Børstad Skjerve. De var alle 16 år og på Utøya for første gang under terroraksjonen. Nå er de identisk med ledelsen i dagens AUF.

Sendingen blir ledet av Anne Grosvold.

Uansett hvordan sendingen vil foregå, kommer en stol til å stå tom.

Her er Hans-Christian Gabrielsens forord til boka:

Jeg hørte buldringen gjennom det åpne vinduet, der jeg satt hjemme på Slemmestad. Det var en varm og lummer dag, og jeg husker jeg tenkte at nå var det jaggu begynt å tordne. Så satte jeg meg i bilen for å kjøre til Hokksund for å besøke mutter'n, som var der på rehabilitering. På veien oppover hørte jeg de kaotiske nyhetene om at det hadde vært en eksplosjon i regjeringskvartalet, mens den fryktelige situasjonen på Utøya først ble tydelig utover ettermiddag, kvelden, natta og morgenen etter. 22. juli har blitt en slik dag, der de minste hendelser og tanker har brent seg fast i ettertid.

Angrepet på Utøya og regjeringskvartalet var et angrep på norsk arbeiderbevegelse. Og det var et angrep på Norge. 77 mennesker – de flest av dem unge – ble drept på grunn av de verdiene og ideene som har formet det norske samfunnet gjennom generasjoner. Uendelig mange flere ble skadet, fysisk eller psykisk, eller mistet mennesker som for dem var umistelige, i det groveste tilfellet av politisk vold i nyere norsk historie.

Ungdommene på Utøya ble drept fordi de ved sin eksistens og sitt engasjement bar bud om at disse verdiene skal forme det norske samfunnet også i det 21. århundret. Målet for angrepet var å svekke arbeiderbevegelsen ved å angripe vårt sterkeste ledd: ungdommen. Det beste vi kan gjøre for å hedre ofrene, er å være oss våre verdier bevisst. Å snakke om dem. Å styrke dem. Å sette dem ut i livet.

* Det handler om likeverd. At alle mennesker, hver og en av oss, har lik verdi.

* Det handler om solidaritet. At vi ved å stå sammen kan forbedre våre liv.

* Det handler om ansvar. At vanlige mennesker kan ta ansvar for egen framtid.

For arbeiderbevegelsen ble det tidlig klart at kampen for likeverd ikke kunne vinnes uten organisering. Om menneskeverdet skulle fordeles likt, måtte også makten deles likt. Skulle vanlige arbeidsfolk få gjennomslag, måtte vi stå sammen. Sakte, men sikkert erobret arbeiderbevegelsen makten gjennom det parlamentariske demokratiet, og valgte ansvarlig reform av det norske samfunnet som sin vei.

Einar Gerhardsen ble en gang spurt hva han mente var arbeiderbevegelsens viktigste bidrag til det norske samfunnet. Han svarte: «At arbeidsfolk ikke lenger må stå med lua i hånda på sjefens kontor.» Gjennom organisering, skolering og mobilisering sørget arbeiderbevegelsen for å gi vanlige nordmenn ny verdighet. Det er en tradisjon AUF har fulgt, med sommerleirene på Utøya som det beste eksempelet. Unge mennesker samlet seg her i fellesskap for en bedre fremtid.

I en situasjon der intolerante krefter gjerne er de som roper høyest, er det verdt å huske på at arbeiderbevegelsens verdier er fellesskapsverdier i Norge. Våre verdier styrkes også over tid, så lenge vi evner å inkludere alle i det solidariske fellesskapet.

Det finnes dem som er uenig med oss. Det finnes dem som mener at enkeltmenneskers verdi kan – og skal – rangeres. Det finnes dem som mener at noen er mer verdt, mens andre er verdt mindre.

Dette begrenser seg ikke til gjerningsmannen fra 22. juli, eller gjerningsmennene som har stått bak andre høyreekstreme dåder i nyere norsk historie: Bombeangrep på 1. mai-tog og radikale bokhandlere på 1970-tallet, drapene på Benjamin Hermansen og Johanne Ihle Hansen, angrepene på moskeer i Oslo og Bærum.

Disse holdningene lever videre i vårt samfunn, og vi har alle et ansvar for å ta et oppgjør med dem. I bunn og grunn handler det om kampen mot vold, ekstremisme og hat. Og for demokrati og åpenhet i samfunnet.

Jeg kommer aldri til å glemme den tragiske fredagsettermiddagen for ti år siden. Det var den mørkeste dagen for Norge siden 2. verdenskrig. Den angrep kjernen av det samfunnet vi har bygd sammen. Jeg kommer heller aldri til å glemme fellesskapet, og de verdiene, som utgjør det Norge vi må ta vare på. Jeg tror og håper også at jeg ikke er alene. Det skylder vi de 77 som ble drept i regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011.

6. april kommer boka «Aldri tie, aldri glemme».

6. april kommer boka «Aldri tie, aldri glemme».

Helge Rønning Birkelund

Warning
Annonse
Annonse