Hva gjør en sosialarbeider når en klient viser tegn til radikalisering? Det ville forsker Håvard Haugstvedt finne ut av

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Se for deg at du er saksbehandler på Nav og at du sitter i et møte med en klient. På et tidspunkt sier klienten at hen støtter Den nordiske motstandsbevegelsen eller Den islamske stat. Hva gjør du da?

Lytter du og jatter med? Eller stiller du kritiske spørsmål? Skal du tenke mest på hvordan du skal beskytte individet? Eller skal du ta mest hensyn til resten av samfunnet i tilfelle det ligger planlagte handlinger bak ordene?

Ingen enkel sak

Dette synes sosialarbeidere er vanskelig. Det viser fersk forskning på sosialarbeideres arbeid med å forebygge ekstremisme og radikalisering blant menneskene de skal hjelpe. Ifølge forskeren ved Senter for ekstremismeforskning på Universitetet i Oslo (UiO), Håvard Haugstvedt, opplever de seg dratt mellom to roller. På den ene siden vil de støtte den personen de skal hjelpe og ikke kontrollere dem for mye. På den andre vil de ikke risikere at personen gjør en handling som kan skade samfunnet.

– Klarte de ikke å gi god nok hjelp, ville kanskje personen få et dårligere liv, tenkte mange. Samtidig visste de at denne personen potensielt kunne være en fare for samfunnet, sier Haugstvedt, forsker ved Senter for ekstremismeforskning på Universitetet i Oslo (UiO).

Sosialarbeidere må med andre ord klare å skape tillit samtidig som de forsøker å finne ut hvor farlig tenkesettet deres er. Det er ingen enkel sak, ifølge forskeren.

Må tenke mer sikkerhet

Etter 22. juli og i årene som fulgte, ble Haugstvedt mer oppmerksom på radikalisering og hvilket forhold folk har til det. Ettersom han selv har jobbet som sosialarbeider og han visste at temaene radikalisering og ekstremisme har blitt mer aktuelt for mange av dem i arbeidshverdagen, lurte han på hvordan det var å jobbe med det.

I 2018 intervjuet han 17 sosialarbeidere som jobbet i barnevernet, Nav, utekontakten og i ulike prosjekter som hadde fått midler til å jobbe med tematikken. I høst ble Haugstvedt ferdig med doktoravhandlingen «Managing the tension between trust and security: A qualitative study of Norwegian social workers’ experience with preventing radicalisation and violent extremism». Funnene viste at det å jobbe med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme tilfører en større sikkerhetsdimensjon til sosialt arbeid.

– De jeg snakket med må ta en større samfunnssikkerhetsvurdering enn hva de aller fleste helse- og sosialarbeidere gjør til vanlig. I tillegg til at de bekymrer seg for menneskene de skal hjelpe, bekymrer de seg også for at det kan skje en terrorhandling, sier forskeren.

Les også: Radikalisering: Fem tegn fengselsansatte må se etter

På spørsmål om Haugstvedt tror nyutdannede er klar over de vurderingene de må ta med tanke på radikalisering og ekstremisme, svarer han: – Nei, ikke i det hele tatt.

Hanna Skotheim

Kan miste kontakten

Sosialarbeiderne fortalte at det er vanskelig å tenke sikkerhet samtidig som de skal vise at de stoler på dem de skal hjelpe. Det var for eksempel flere som valgte å ikke stille kritiske spørsmål om støtte til den ene eller andre organisasjonen med en gang. Det gjorde de for ikke å miste kontakten med dem de skulle hjelpe.

Sosialarbeiderne var også bevisste på og vurderte ofte om de skulle kontakte politiet eller ikke. Hvis for eksempel en sosialarbeider tok kontakt med politiet etter at en person hadde sagt noe om IS, ville sjansen vært stor for at den personen ikke ville snakke med sosialarbeideren igjen.

– Da ville sosialarbeideren ha mistet sin sjansen til å hjelpe den personen med å få et bedre liv.

I stedet for å kontakte politiet, sa sosialarbeiderne at det var viktig å skape et rom hvor de kunne snakke om klientenes forhold til disse organisasjonene for dermed å forsøke å påvirke dem.

– Men det er også vanskelig. Det er få som er åpen for å endre det de tror på. Selv er jeg for eksempel ikke særlig åpen for det, sier Haugstvedt.

Aktuelt: Velferdsstaten er det viktigste redskapet mot utenforskap, mener Mimmi Kvisvik

Hvem har ansvaret?

I sin avhandling fant også forskeren ut at norske sosialarbeiderne opplever uklare grenseoppganger mellom deres og politiets arbeid. Dette skaper uklarheter og usikkerhet. Selv om vi alle har meldeplikt hvis vi får informasjon om at en alvorlig voldshendelse eller alvorlig kriminalitet med stor sannsynlighet kan skje, kan det være vanskelig å vite når det er tilfelle.

Haugstvedt håper forskningen hans vil gjøre rollefordelingen mellom ansatte i ulike tjenester og klientene eller brukerne tydeligere.

– Politiet har ansvar for å stoppe voldshendelser i samfunnet. Helt klart. Men hvem har ansvaret for å snakke med en person og forsøke å påvirke han eller henne før det eventuelt skjer noe? spør han.

Som for eksempel en person som har fortalt en sosialarbeider at hen vurderer å dra til Syria eller Irak. Hvem har ansvaret for å forsøke å avverge det?

– Det kan virke som skillet mellom hva politiet og sosialarbeidere har ansvaret for, er uklart for brukere eller klienter, sier Haugstvedt.

– Hva kan sosialarbeidere gjøre for å bli bedre i sitt arbeid med å forebygge ekstremisme og radikalisering?

– For å bli bedre generelt, kreves det mengdetrening, altså mer erfaring. Og så må du støttes der du jobber og ikke oppleve at du står alene med oppgaven. Du må også få veiledning og bli stilt konstruktive og kritiske spørsmål slik at du kan reflektere over jobben de gjør.

– Spinnvilt

Kanskje har du noen verdier og måter å tenke på profesjonelt som skiller seg litt ut ifra måten du tenker på privat. Da vil du kunne oppleve å sitte i samtaler som er svært krevende, mener ekstremismeforskeren.  

– Som fagperson skal du høre på det den personen som sitter foran deg sier, stille spørsmål og være nøytral i den grad det går. Det til tross for at den private delen av deg kanskje tenker at det som blir sagt er helt spinnvilt, sier Haugstvedt.