I jobben som sosionom brenner Anne Miklavic for å hjelpe flyktninger med å få et godt liv i Norge. På fritida kjemper hun for at folk skal få leve gode liv på bygda

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

30 år gammel ble sosionomstudenten Anne Miklavic forelska. Nærheten, roen, kreativiteten, engasjementet og tryggheten vekket noe i henne. I dag er hun 56 og har siden den gangen kjempet for å bevare Mesnali. Den vesle bygda med langstrakte åkre, stadig færre innbyggere og en nedleggingstruet skole.

Som nåværende kommunestyrerepresentant for Senterpartiet i Ringsaker og med en fortid i bygdeutvalget har Miklavic forsøkt å holde liv i plassen hun forelsket seg i. Nå er 60 tomter regulert til boligformål. Da er det ikke attraktivt hvis skolen legges ned.

– Sentralisering er kanskje rimeligere, men det betyr ikke at folk får mer kvalitet i livene sine, sier Miklavic fra stua si med utsikt mot innsjøen Nord-Mesna.

Lenge leve bygdene

Stopp skolenedleggelse, ja til nye brygger ved innsjøen og nytt gangfelt. Dette er kanskje småting i det store bildet, men svært viktige saker for bygdefolket. I løpet av de siste månedene har Facebook-gruppa «Nasjonalt bygdeopprør» vokst seg stor. I gruppa som jobber for at bygdene og grendene i Norge skal leve, har også Miklavic engasjert seg. Uten skoler og barnehager i nærheten, tror hun det vil bli enda vanskeligere å få folk til å flytte til småstedene. Hadde det ikke vært for at venninna inviterte henne på overnatting i Mesnali for 31 år siden, hadde hun aldri flyttet dit selv. I stedet hadde hun nok vendt snuta tilbake til hjembyen Tønsberg etter studiene.

Det er ikke bare det at Miklavic endte opp på bygda som gjorde Sp til hennes parti. Med to foreldre som begge har vokst opp på gård og med en onkel som satt for Sp i det som tidligere het herredsstyre, var ikke partiet ukjent for henne. Det at terskelen for å påvirke på bygda ikke er så stor, gjorde valget enda enklere.

– På bygda har du større muligheter til å påvirke din egen hverdag enn du tror.

Miklavic har hatt mange rolige stunder i hengekøya med utsikt mot innsjøen Nord-Mesna. Hun velger seg titt og ofte en natt under åpen himmel.

Hanna Skotheim

Må gå noen runder med seg selv

Bygdeopprøret har gitt vind i seilene til Sp. Partiet som vil ha nærhet til folka, norsk mat, norske arbeidsplasser og norsk eierskap. Det er derimot ikke mye mangfold å spore i Sp sine ti viktigste grunner til å stemme på dem til stortingsvalget. Da er det jo interessant at Miklavic som har jobbet med flyktninger et halvt liv, har sluttet seg til Vedums parti. Men så mener hun også at partiet bør gå noen runder med seg selv når det gjelder innvandringspolitikken.

– Hvis Senterpartiet skal inn i regjering, må de ta stilling til en del spørsmål som de ikke er vant til å ta stilling til. De må ikke nødvendigvis bidra til økt innvandring, men de må begynne å se på flyktninger som en ressurs, også i landbruket, sier Miklavic og legger til:

– Stengte grenser har gitt noen fordeler til våre som får jobb, men det har også vist hvor sårbart Norge er når det kommer til hvem som skal jobbe i landbruket.

– Hvordan blir Sp riktig parti for en som engasjerer seg så mye for flyktninger?

– Når du jobber på lokalnivå, handler det først og fremst om god samhandling. I noen kommuner samarbeider Ap og Sp og i andre Høyre og Sp. Det dreier seg til syvende og sist om menneskene som drar lasset sammen.

– Hvilket signal mener du det gir at Sp er blitt så stort?

– At vi trenger et skifte. Sentraliseringen som skjer og det at europeiske interesser får lov til å eie alt, er ikke ålreit.

– Det er ikke bare godt å bo på bygda. Det kan være vanskelig å komme innpå folk. Jeg følte meg derimot svært inkludert da jeg kom hit som alenemor med tre barn, sier Miklavic.

Hanna Skotheim

Stiller gjerne opp

I sin jobb som veileder ved læringssenteret på Lillehammer forsøker Miklavic å gi flyktningene ulike verktøy de kan bruke for å klare å leve videre med det vanskelige. For selv om mange av dem er flinke og står på, har de fleste med seg traumer for resten av livet. Dette mener hun mange glemmer.

– Jeg er forundret over samlebåndstenkningen. Det eneste som virker viktig er at flyktningene skal utdanne seg og komme seg ut i arbeidslivet så fort som mulig. Ja, mange av dem er ressurssterke, men det betyr ikke at de ikke har mye bagasje med seg. Vi snakker for lite om deres psykiske helse.

Mellom en intervalløkt og en sykkeltur senere denne junitirsdagen, skal hun møte en flyktning som har fått seg jobb. Han trenger hjelp til å finne ut hvordan han skal få ny arbeidskontrakt siden den midlertidige avtalen har gått ut. Miklavic stiller gjerne opp. Det passer hun på å si til alle de som er ferdig med introduksjonsprogrammet, at de bare må ta kontakt hvis det er noe.

– Det er mye bedre at de tar kontakt med en av oss enn at de føler de kommer til kort på noe.

Venninna til Miklavic kaller henne brutalt ærlig. – Du får høre det hvis Anne mener noe om noe, sier Winnie Kolden som også beskriver Miklavic som omsorgsfull og dyktig til det hun driver med.

Hanna Skotheim

Trygg og frustrert

I likhet med mange flyktninger som kommer til Norge, har også Miklavic følt seg fremmedgjort. Det til tross for at hun er født og oppvokst i Tønsberg.

– Jeg må ofte forsvare min norskhet på grunn av etternavnet mitt, sier hun.

Flere ganger er hun blitt spurt hvor hun kommer fra. Hver gang svarer hun Tønsberg. Da får hun gjerne oppfølgingsspørsmålet: «Ja, men hvor kommer du egentlig fra?» Da har hun ikke noe imot å parkere folk. En gang svarte hun: «Jeg har slektstavle fra Norge fra før Svarteduen. Har du også det?»

Men faren er altså fra Slovenia. Og etter ungdomsskolen dro hun ned dit for å bli kjent med slekta. Etter å ha lest Sigrid Undset hadde det allerede blitt sådd et katolsk frø i Miklavic. I balkanlandet vokste det seg større da hun ble en del av et katolsk ungdomsmiljø.

Selv om troen har vært en del av henne siden da, er det ikke noe hun snakker særlig om. Troen har gjort henne trygg. Men den har også gjort henne frustrert. Selv om takhøyden er en viktig grunn til at hun valgte katolisismen, har hun hatt et stemoderlig forhold til kirken de siste årene.

– Jeg synes det er vondt at kirken ikke har tatt tak i dette med misbruk av barn.

Hun synes også katolikker har et for konservativt syn på abort. Selv er hun for «det frie, men kvalifiserte valget». Og så synes hun det tenkes for A4 rundt familielivet.

– Det blir for snevert å tenke at alle holder sammen.

Anne Miklavic synes det er helt bakvendt at messa i Norge starter klokka 11 på søndager. Det er jo da «alle» nordmenn er ute på tur. Inkludert hun selv. – Det å være ute er så viktig for meg. Det kirken forventer av meg skal ikke hindre meg i å gjøre det som er godt for meg.

Hanna Skotheim

Den store kjærligheten

Selv har hun hatt to forhold som har tatt slutt. Det siste da hun var 40. Dette har blitt et av flere tiår det har skjedd en stor endring i livet hennes. 20 år gammel giftet hun seg og ti år senere ble de skilt. Så flyttet hun fra ny samboer, og da hun var 50 døde han. Egentlig tenker Miklavic lite over alderen sin. Hun er mest opptatt av å leve. Oppleve noe nytt. Likevel gruer hun seg litt til å fylle 60. Hva skjer da?

For Miklavic har det vært viktig å ta seg tid til å sørge over at faren til hennes yngste sønn gikk bort. Da har skogen og fjellet vært der for henne.

– Sorgen kan dukke opp i de mest uventa øyeblikkene, men du blir flinkere til å takle det.

Hun snakker om han som hennes store kjærlighet. Det er også bygda Mesnali. Her med elgen luskende rundt rett utenfor skal hun bli gammel. Forhåpentligvis i en bygd som består. Og i et land hvor Sp får være med å påvirke i lang tid framover.

– Med sentralisering mister du de små unike samfunnene. Vi trenger dem.

Selv om Miklavic kan være uenig i en del innenfor eget livssyn, så holder hun ved katolisismen. Den gir henne en trygghet som vennene hennes misunner.

Hanna Skotheim