Iryna flyktet med datteren til Norge da bombene smalt

Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Det er i dag tre år siden Russland startet sitt fullskala angrep på Ukraina. Men det er over ti år siden det første angrepet på landet. Da invaderte og annekterte Russland Krim.

Senere ble det også en konflikt om statusen til de ukrainske regionene Krim og Donbas.

Ble lærerassistent

– Folk har veldig omtanke for mennesker både i Ukraina og oss som har kommet hit, sier Iryna Avramyshyna.

Iryna jobber som lærerassistent i Gran kommune på Hadeland i Innlandet fylke. Blant annet for barn som kommer nettopp fra Ukraina.

Hun flyktet med sin datter, som da var fire år, i april 2022. Iryna kom fra et område som stadig ble bombet. En tante som bodde i Norge sa at hun burde komme hit.

Etter en lang busstur fra Ukraina til Norge, kom hun seg bort fra krigshandlingene vest i Ukraina.

Iryna er veldig bekymret for situasjonen i hjemlandet, spesielt etter de siste dagers hendelser. Ikke bare er det krig. USA er også plutselig blitt en «fiende». Nå vil hun bli i Norge.

– Sammen med min datter føler jeg at jeg har startet på nytt. Jeg har lyst til å bli boende her, sier hun til FriFagbevegelse.

Mye av grunnen til det er alle de hyggelige menneskene som både hjelper og støtter ukrainske flyktninger.

Historiker: Tør ikke tenke på om Ukraina taper: Krigen kan komme til Norge

Veileder andre ukrainere

Få kjenner ukrainske flyktninger i Norge bedre enn Olena Vorontsova.

Allerede i mars 2022 registrerte hun den frivillige organisasjonen «Norsk ukrainsk organisasjon» tidlig etter starten av fullskalakrigen i Ukraina.

Målet var å hjelpe både Ukraina og ukrainere som begynte å komme til Norge som flyktninger.

I tre år har organisasjonen jobbet med innsamling og sending av humanitær hjelp til Ukraina, samt støtte til ukrainske flyktninger i Agder.

De har i tillegg hatt en rekke aktiviteter som psykologisk støttegruppe, sosiale treff, tegnekurs for barn og diverse andre kurs.

Olena Vorontsova hjelper ukrainere i Agder med sin hjelpeorganisasjon.,

Privat

I 2024 hadde organisasjonen 230 medlemmer, men kontakt med hele 1400 ukrainske flyktninger, hvor Olena gir veiledning og deler viktig informasjon om det norske systemet.

Hun flyttet til Norge for ni år siden, etter at hun møtte en norsk statsborger i Ukrainas hovedstad, Kyiv, og noen år senere giftet de seg. For øyeblikket jobber hun som tolk og regnskapsfører.

I arbeid: Tre av ti flyktninger fra Ukraina har kommet i jobb

Tett kontakt med 30

Olena Vorontsova har tett kontakt med rundt 30 ukrainske flyktninger, hvorav halvparten allerede har fått jobb. De resterende er i jobbsøk, praksis, på kurs eller deltar i andre tiltak organisert av Nav, med endelig mål om å finne arbeid.

Hun er stolt av sine landsmenn, som også er svært engasjerte i å komme seg ut i jobb. 

– Så snart flyktningene kommer til Norge, spør folk meg om hvordan de kan finne jobb, sier hun.

Hun syntes det var vanskelig å bo i Norge i begynnelsen, men har tilpasset seg det norske systemet og mener det må være verdens beste land å bo i.

Olena vet egentlig ikke hva hun skal si om de siste uttalelsene til Donald Trump, blant annet om at Ukrainas president er en diktator.

– Da jeg først hørte det, gråt jeg. Men han kan jo ikke tas på alvor. Han er en klovn, sier hun til FriFagbevegelse.

– Alt han sa er tull og stemmer ikke overens med virkeligheten. Han har jeg bestemt meg for ikke å ta på alvor, sier Olena Vorontsova.

Hun er mer bekymret for hvordan det amerikanske folket takler hans uttalelser. 

– Fordi folket bærer ansvaret for sitt valg av president. Og jeg er interessert i hva det amerikanske folket tenker om hans uttalelser.

Savner mannen sin

På Vestlandet bor Olena Petruk sammen med datteren på 12 år. Mannen bor fortsatt i Kyiv – han har ikke lov til å forlate landet.

Savnet av mannen gjør livet hennes til et evig stress. Hun har også en frykt for at mannen kan bli beordret ut i krigen.

Privat

Olena bestemte seg ganske raskt i 2022 for å reise med datteren da bombingen startet for tre år siden. Turen var tøff. Kun med en ryggsekk tok hun og datteren toget, først til Lviv ved den ukrainske grensa mot Polen.

Toget var stappfullt av flyktninger. Med ståplasser og uten mat og drikke på toget.

Den neste togturen tok hun og datteren videre til Polen. Ny reise som tok en evighet – ny trang togkupe med ståplass.

I mellomtiden måtte de stå og vente i fem timer ute i mange kuldegrader.

Det var første gang hun reiste uten sin mann. Han ga henne imidlertid sin fulle støtte til å reise.

Det var en tidligere studiekamerat fra universitetet som gjorde at hun reiste til Norge, hvor han bodde.

Jobber på Ikea

Nå begynner ting å gå seg til i Norge for Olena og datteren, etter nesten tre år.

Hun jobber 70 prosent på Ikea og stortrives med det. Datteren på 12 år har også begynt å trives, har fått mange venner og snakker godt norsk.

– Den første tiden var veldig vanskelig – både første, andre og begynnelsen av det tredje året. Det er psykisk tøft.

– Det er vanskelig å være her uten mannen min. Det er vanskelig for min datter å vokse opp uten faren sin. Vi vet ikke når vi kan møte ham igjen. Vi vet ikke hva framtida bringer. Jeg har tidvis følt meg dårlig her, men er veldig takknemlig for alt. Både økonomisk støtte, og jobb, sier hun.  

Fra Kyiv til Vestland

Yevheniia Pozdnikhorenko kom også til Norge helt i begynnelsen etter Russland angrep 24. februar 2022, bare en måned tid etter 24. februar.

– Vi forsto ikke helt hva som skjedde eller skulle skje, så vi flyttet først til litt vest i Ukraina, forteller Yevheniia til FriFagbevegelse.

– Vi måtte tenke gjennom hva vi skulle gjøre. Foreldrene til en venninne av meg bodde i Norge. Derfor kom vi hit, forteller hun.

Hun kom først til Norge med de to barna – mannen kom litt senere.

Familien trives på Vestlandet, og etter et integreringsprogram, og senere arbeidspraksis fikk hun jobb på Ikea.

Heidi Kvalø Engelund

– Vi kommer fra Kyiv – hovedstaden i Ukraina. Det var blant de første områdene som ble angrepet av de russiske styrkene, sier hun.

– Ofte måtte vi i bomberom. Sønnen min, som var tre år, er fortsatt preget av denne tiden. Han blir ofte redd når det er bråk i nærheten. Mange har mistet både familiemedlemmer og sine jobber, sier Yevheniia.

Framtida er usikker for familien på fire. De har fortsatt kontakt med hjemlandet, men det er vanskelig å tro at krigen skal bli slutt med det første.

– Det er vanskelig å vite hva vi skal gjøre videre. På mange måter føles det bedre å begynne på nytt her i Norge siden vi ikke vet hvor lang tid det vil ta å flytte hjem, sier hun.