JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
– Vi kan ikke skjule historien, men vi må diskutere den og lære av den, sier avdelingsleder Katja Regevik ved Tingvatn fornminnepark

– Vi kan ikke skjule historien, men vi må diskutere den og lære av den, sier avdelingsleder Katja Regevik ved Tingvatn fornminnepark

Kathrine Geard

Kansellering

Katja forsvarer hakekorset: – Det er vår plikt å ta opp ubehagelige temaer

 – Vi kan ikke tillate at nazistenes tjuveri av felles kulturminner forsøpler vår oppfatning av eldgamle tegn og symboler, sier museumsleder Katja Regevik.

kathrine.geard@fagbladet.no

Kunst, kultur og akademia blir for tida stadig gransket og målt etter tidsåndens standarder for hva som er moralsk akseptabelt. Anklager om kolonialisme, rasisme, diskriminering og stigmatisering er sentrale stikkord når statuer og malerier fjernes eller vekker opphetet debatt, pensum kreves endret, filmer blir nektet vist eller ord byttes ut i bøker.

Også kulturhistoriske museer opplever at materiale de stiller ut kan være kontroversielt og støtende, og derfor utfordrende å formidle. Det gjelder blant annet gamle fornminner.

– Vi som museum har et samfunnsoppdrag og må tørre ta de vanskelige diskusjonene. Det kan være krevende mange ganger. Vi kan ikke fjerne gjenstander eller misbrukte symboler, men vi trenger å opplyse om og diskutere dem, sier Katja Regevik.

TINGPLASS: Tingvatn har tre steinringer og andre fornminner som stammer  fra jernalderen og folkevandringstida.

TINGPLASS: Tingvatn har tre steinringer og andre fornminner som stammer fra jernalderen og folkevandringstida.

Kathrine Geard

Steinringer

Hun er avdelingsleder ved Tingvatn fornminnepark som er en del av Vest-Agder-museet. Tingvatn et svært gammelt tingsted for de indre bygdene vest i Agder.

På den flate moen utenfor museumsbygget stikker én rektangulær og tre runde steinsettinger opp av snøen. Her er det også et titalls gravhauger.

Fornminnene stammer trolig fra jernalderen og folkevandringstida, altså de første århundrene av vår tidsregning. Deler av feltet kan være enda eldre.

– Vikinggrava som er inni den ene steinringen, antar vi er sekundærbruk av den. Altså at steinringen kom først, forklarer Regevik.

Området ble lenge brukt til militære formål. Først da forsvaret la ned sitt anlegg, ble det fra 2011 etablert et museum ved tingplassen.

Her kan man lære om tidsepoken og historisk håndverk gjennom ulike utstillinger, kurs og arrangementer. Det mest populære arrangementet er Vikingtinget i mai. 

VAKKERT: En kopi av Snartemosverdet finnes på Tingvatn. Under krigen forsøkte den tyske okkupasjonsmakta å få tak i sverdet, men det var gjemt bort.

VAKKERT: En kopi av Snartemosverdet finnes på Tingvatn. Under krigen forsøkte den tyske okkupasjonsmakta å få tak i sverdet, men det var gjemt bort.

Kathrine Geard

Sensitivitet

På Snartemosletta rett sør for Tingvatn ble det funnet en rekke mannsgraver rike på gods på ulike tidspunkter.

Den siste graven ble oppdaget i 1933, og inneholdt blant mye annet et gulldekorert praktsverd og rester av mønstrede tekstiler fra folkevandringstida.

Snartemosverdet har fått masse publisitet og ble fort kjent langt ut over landets grenser. De vevde tekstilbåndene derimot, lå lenge stuet vekk i en skuff. Det skyldes at svastikaen eller hakekorset er et gjennomgående symbol i mønsteret.

Dette og andre norrøne symboler ble som kjent brukt i propaganda for Nazi-Tyskland og av hjemlige nazister i NS. Og blir fortsatt misbrukt av nazister den dag i dag.

– Etter krigen snakket ingen om disse tekstilene. Man kan si de ble totalt kansellert, sier Regevik.

Hakekorsets betydning var redusert til nazistenes krig og grusomheter. Men for museet er det maktpåliggende at vi ikke tillater at nazistenes tjuveri av felles kulturminner forsøpler vår oppfatning av eldgamle tegn og symboler for alltid.

– Dette vekker alltid store diskusjoner og er materiale som må håndteres med varsomhet og respekt. Nettopp derfor er det viktig å vise fram disse tekstilene og sette dem i kontekst. Vi har brukt de siste ti åra på å løfte dem fram og forske på dem.

Anerkjennelse

Det handler også om anerkjennelsen av de mennesker som levde da tekstilene ble vevd. På 500-tallet visste de ingenting om nazismen, understreker hun.

– Vi må lage utstillingene for å forstå hvordan vi håndterer dette, og hvordan vi kan lære om fortida. Vårt oppdrag er å fortelle en større historie om gjenstander og bruk av symboler gjennom tidene. Det er vår plikt og vårt ansvar å ta opp ubehagelige temaer. Symboler er en del av vår felles kulturarv. Nazi-Tyskland misbrukte svastikaen en kort periode og vi kan ikke gi nazismen eierskap til den, sier Regevik, og legger til:

– En gjenstand eller et symbol må eie sin egen historie. Vi kan ikke i etterkant tilegne dem egenskaper som de ikke hadde. De tilhører sin tid.

TEKSTILFUNN: Hakekorset er et symbol som har vært i bruk i flere tusen år i mange land

TEKSTILFUNN: Hakekorset er et symbol som har vært i bruk i flere tusen år i mange land

Kathrine Geard

Men tilbakeføring til opprinnelsen blir ikke lettere når nynazister fortsatt misbruker hakekorset. På 9. april for fem år siden ble det heist et nazibanner ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand.

Et bygg som under krigen var Gestapos hovedkvarter og brukt som torturkammer. De tre mennene som sto bak ugjerningen, ble frifunnet fordi retten mente hakekors-banneret med påskriften «Vi er tilbake» ikke var en straffbar hatefull ytring.

Kan gjenvinnes

Regevik synes dommen er uforståelig, men mener de ikke kan la nynazister forkludre historien museet forteller.

– Vi kan ikke definere vår fortelling via dem som misbruker hakekorset i dag. Vi som et museum kan ikke gi dem den publisiteten.

– Men er det mulig, etter andre verdenskrig, å endre assosiasjonene vi får av hakekorset?

– Det mener jeg. Dette er et symbol som har vært i bruk i lange tider på tekstiler, bruksgjenstander, smykker og så videre. Det er dessuten fremdeles i bruk mange steder. Estland, Latvia og mange andre land har svastikaen i sin symbolikk den dag i dag. Det er også et hellig tegn for lykke, hell og styrke i mange religioner og kulturer rundt om i verden.

I det lange perspektivet er hakekorset sett på som noe hatefullt i veldig kort tid, påpeker Regevik.

– Skal vi da slette flere tusen års bruk fordi det hadde en negativ betydning i et visst geografisk område i et visst antall år?

Også i norsk kontekst brukte folk hakekorset som et lykke-symbol helt fram til krigen. I Setesdal for eksempel ble hakekorset brodert inn i dåpsluer.

Kan ikke feies under teppet

Museumslederen tror mange frykter at det å vise fram tekstilene med hakekors fremmer betydningen symbolet fikk under nazismen.

­– Det som er viktig å forstå, er at et hakekors i seg selv ikke har noe med nazisme å gjøre. Det tyske naziflagget er et spesifikt hakekors på en hvit og rød bakgrunn, sier Regevik.

 Hun mener krevende temaer og misbrukte symboler verken bør eller kan feies under teppet.

– Vi kan ikke skjule historien, men vi må diskutere den og lære av den, sier hun.

– Men selv om vi ikke fjerner fortida, kan vi bruke et så ødelagt symbol nå?

– Men det er ikke ødelagt. Dette er selvfølgelig noe som må behandles med all mulig respekt for alle som har vært eller er berørt av misbruk. Vi skal anerkjenne de horrible handlingene som skjedde. Men det er vi mennesker som gir makt til et symbol, og som kan definere hvilke tanker og verdier vi gir det, sier Regevik og trekker fram korset som eksempel.

– Det mange kristne bærer rundt halsen i dag er jo egentlig et romersk torturredskap.

Fordi mennesker begynte å bruke det på en ny måte, endret fortolkningen seg og for mange i dag betyr korset beskyttelse og kjærlighet. Andre igjen ser det som et uttrykk for kirkens makt og undertrykking.

FÅFENGT: – Vi kan ikke kansellere en bokstav som noen forsøker å misbruke, sier Katja Regevik

FÅFENGT: – Vi kan ikke kansellere en bokstav som noen forsøker å misbruke, sier Katja Regevik

Kathrine Geard

Symbolet Z

Regevik framhever at symboler fungerer i samfunnet som verktøy for identifikasjon.

– Symbolene virker på en måte forsterkende. Når vi ser for eksempel Fagforbundets logo, så tenker vi at dette er vårt forbund. Eller vårt land når vi ser det norske flagget.

Men samtidig kan alt brukes negativt og som maktmiddel. Den som vil vondt, klarer alltid det.

– Derfor må vi være bevisst hvilket innhold vi tillegger et symbol. Vi har alle makt til å påvirke hva vi ser når vi står overfor en gjenstand eller et symbol, mener Regevik.

Et aktuelt eksempel er bokstaven Z, som Russland bruker som samlende symbol i angrepet på Ukraina.

– Skal vi gå i fella og påføre bokstaven Z samme skade som vi gjorde med hakekorset?

Regevik mener det er fåfengt å stryke ord eller bokstaver, fordi alt kan gjøres stygt om man vil.

– Vi kan ikke kansellere en bokstav som noen forsøker å misbruke. Vi kan ikke fjerne alle ord som inneholder bokstaven z, eller slette den fra alfabetet, bare fordi Russland bruker den i sin propaganda.

Etisk bevissthet

Hun forteller om en mann som reagerte sterkt på avisbilder av et nybygg der dørene var konstruert på tradisjonelt vis, med en avstiver på skrå mellom to liggende bord. Altså en Z-form. I kommentarfeltet skrev han at det var forkastelig at folk nå fikk den hvitmalte Z-en midt i fleisen. 

– Men vi kan altså ikke kansellere alle våre låvedører.

 Selv om publikums potensielle sensitivitet får mye oppmerksomhet om dagen, opplever ikke Regevik at det er blitt vanskeligere for museumsarbeidere å manøvrere.

– Vi har alltid vært opptatt av etikk, og jeg har tillit til museumsverdenen i Norge gjør de riktige faglige valgene. Men det krever kanskje en ekstra runde i dag fordi det er flere hensyn å ta.

Religionens rolle

Et særlig følsomt tema i Agder er religion. Her har religion en stor plass i hverdagen til mange mennesker. Kontroversielle aspekter må formidles med varsomhet og tema belyses fra flere sider.

– Som et offentlig museum er vi helt avhengige av å kunne nå ut til folk, og være tydelige på at vår hensikt ikke er å rette en pekefinger, men å spre kunnskap.

Derfor forsøker museet alltid å løfte saker allsidig, påpeker Regevik.

– Men noe vil likevel bli valgt bort, da vi ikke kan ha fokus på alt. Det samme gjelder øvrig samfunn, noe blir ubevisst kansellert, mens annet blir tiet i hjel mer eller mindre bevisst.

PIKKSTEIN: På Tingvatn kan Katja Regevik vise fram en ekte pikkstein eller fallosstein fra jernalderen. De tolkes som  fruktbarhetssymboler.

PIKKSTEIN: På Tingvatn kan Katja Regevik vise fram en ekte pikkstein eller fallosstein fra jernalderen. De tolkes som fruktbarhetssymboler.

Kathrine Geard

Hedninger

For mange i lokalmiljøet var det provoserende nok at det ble etablert et museum som kaster lys over fornminnene. Sånne «hedenske vikinger» ville ikke folk ha – det ukjente skremte.

– Jeg har holdt mye på med brobygging og å spre kunnskap mellom grupperinger. Det er viktig å forstå at menneske gjennom tidene har hatt ulike interesser. Tross alt er interessekonflikter en del av samfunnet.

Museet er et sted for felles kulturarv, hvor de forteller om historien uten å ha den besluttende makta om hva som er rett og galt.

– Vi skal forsøke å formidle og forstå menneskets handlinger gjennom tidene. Museet er et sted for å lære og forvalte tida og menneskene før oss. En dag vil noen fortelle historier om oss og om våre valg. Men hvilke fortellinger det blir og hvordan våre handlinger blir tolket, vil tida vise.

God dialog

Hun synes de har oppnådd gode resultater ved å vise gjensidig respekt og gå i dialog.

– Det opplever jeg er noe av det viktigste vi kan gjøre. Vi er jo på en gammel tingplass. Et sted der demokratiet og stemmeretten i Norge hadde sin spede start. Så vi må ta den vanskelige dialogen. Sånn kan vi oppnå en forståelse for hvordan samfunnet utvikler seg. Og at vi ikke kan endre historien bare fordi vi vil, men heller må prøve å forstå menneskenes aktiviteter gjennom tidene.

Vi må kjenne vår egen fortelling, understreker Katja Regevik.

– Det er kun slik vi kan bevare historien, lære av den og hindre at kulturarven misbrukes med onde hensikter. Det er slik vi kan hindre at historien gjentar seg.

Dette er Vest-Agder-museet

Vest-Agder-museet ble opprettet i 2006 ved sammenslåing av kulturhistoriske museer i fylket. Det består av 11 kulturhistoriske museer: Flekkefjord, Lista, Sjølingstad Uldvarefabrik, Mandal, Setesdalsbanen, Gimle Gård, Kristiansand museum, Odderøya museumshavn, Kristiansand kanonmuseum, Tingvatn fornminnepark og D/S Hestmanden.

Krigen er et minefelt

– Vi har jobbet mye med sensitive tema på museet, sier formidlingsleder ved Vest-Agder-museet Gunhild H. Aaby.

Hun trekker fram fattigdom og kroppsidealer som eksempel. Religion er også følsomt, særlig på Sørlandet. Ett tema som alltid er kontroversielt og krever etiske overveielser er krig, og i norsk sammenheng andre verdenskrig.

– Når vi berører krigen, og det gjør vi ofte, beveger vi oss inn i et minefelt.

Det gjelder alt fra ren militær historie, som krever pinlig nøyaktighet når det gjelder tekniske fakta til når nykommere som forsøker å røske opp i gamle oppfatninger. Aaby peker på at fortellingene om krigen har hatt en tendens til å handle om helter og skurker, riktig og galt.

– Nye stemmer med andre perspektiver skaper fort debatt, sier hun og trekker fram rabalderet rundt kildebruk og konklusjoner i Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten», som et eksempel.

Gunhild Aaby er formidlingsleder Ved Vest-Agder-museet

Gunhild Aaby er formidlingsleder Ved Vest-Agder-museet

Familiehemmeligheter

Et aktuelt tilfelle fra museet er vandreutstillingen «Det snakker vi ikke om! Familiehemmeligheter etter krigen» som sist ble vist på Lista museum fra 16. februar til 26. mars i år. Utstillingen handler om hvordan andre verdenskrig fremdeles er med på å forme folks oppfatning av sin familiehistorie og identitet gjennom 21 personlige beretninger.

Det er historier om kvinner som ble kjæreste med tyske soldater, om barn og barnebarn av de samme, om familier til NS-sympatisører eller om motstandsfolk som satt i tysk fangenskap og ikke fikk anerkjennelse etterpå. Beretninger der skam, ensomhet og ikke minst hemmelighold går igjen.

– Det handler om tunge og traumatiske ting som skjedde under krigen som fikk konsekvenser og har preget familiene i etterkant. Premisset var at det betydde noe personlig og at de tok kontakt med oss.

Museet fikk nemlig tilgang til materialet ved å gå ut og annonsere etter informanter som hadde personlige historier de ville dele. Temaet fordret betydelig etisk refleksjon og et gjennomtenkt forhold til hvordan fortellingene skulle formidles.

– De som hadde de vanskeligste historiene, var anonyme for ikke å utlevere familien sin. Mange følte på en lettelse ved endelig å kunne fortelle sin historie åpenhjertig.

 «Det snakker vi ikke om» er et delprosjekt i det pågående internasjonale samarbeidsprosjektet «Identity on the Line» (2019-2023), som ledes av Vest-Agder-museet. Det handler om identitet og langtidskonsekvenser av sju ulike migrasjonsprosesser i Europa i løpet av de siste 100 årene. I prosjektperioden jobber museet tett sammen med seks museer og ett universitet i Norge, Sverige, Danmark, Polen, Litauen, Slovenia og Kroatia.

Prisbelønt prosjekt

Prosjektet utforsker fellestrekk ved migrasjon og handler om identitet, grunnleggende menneskerettigheter og diskriminering – såkalt vanskelig historie. Krigen i Ukraina og flyktningstrømmen den utløste, gjorde prosjektet mer aktuelt enn noensinne. Men også høysensitivt. Da det på et prosjektmøte ble snakket om nyanser og det å brygge bruer reagerte en partner med sinne.

– Det er helt uaktuelt å bygge bruer nå! var det klare budskapet. Krigen og frykten var for tett på.

Samtidig har prosjektet høstet anerkjennelse. I fjor høst ble «Identity On The Line» tildelt European Museum Academy Award, som deles ut av European Museum Academy (EMA). I begrunnelsen sto det blant annet: «Det er beundringsverdig at et mellomstort museum som Vest-Agder-museet har ledet et så komplekst internasjonalt prosjekt, som samler seks andre små/mellomstore institusjoner spredt over hele Europa.»