Norske helter kjempet i Spanias borgerkrig mot regjeringens vilje: «De er historie. De er legende»

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Dette var en krig uten helter. De var helter alle sammen.»

Sitatet stammer fra forfatteren og nobelprisvinneren i litteratur Ernest Hemingway. Han var ikke bare krigskorrespondent under den spanske borgerkrigen, men har også skrevet romanen «Klokkene ringer for deg» – som handler om denne brutale krigen store deler av verdenssamfunnet forsøkte å overse.

Den spanske borgerkrigen varte fra 18. juli 1936 til 1. april 1939 og var prologen til den andre verdenskrigen.

En treningsarena for både Hitler og Mussolini, den ble modellen til ett av Pablo Picassos mest kjente malerier: Guernica, den baskiske hellige byen som Hitlers nazister bombet så det bare var røyk igjen av den.  

Ap-regjeringen satt stille i båten

Noen av heltene var norske. Om lag 300 nordmenn dro frivillig ned for å kjempe på republikkens side mot de fascistiske kuppmarkene med general Franco i spissen.

De dro til fronten til tross for at den norske regjeringen, den første ordentlige arbeiderstyrte regjeringen i Norge hvor Johan Nygaardsvold var statsminister, hadde undertegnet en ikke-intervensjonspakt og etter hvert forbød nordmenn å dra til fronten.

Nordahl Grieg, kommunisten og dikteren, ironiserte over dette norske standpunktet. Sovjetunionen, derimot, Nordahl Griegs politiske paradis hvor han hadde bodd et par år, støttet republikken med våpen som det eneste landet i verden.

Flest kommunister

En som trosset forbudet var Harry Hansen, en av de få nordmenn som kom hjem igjen med livet i behold.

Han sa i 1975, 26 år etter at krigen var over: «Jeg tilhørte arbeiderbevegelsen fra jeg var ganske ung. For oss den gang var Francos opprør et angrep på hele vår bevegelse. Det var årsaken til at vi reiste».

De frivillige kom fra hele landet – fra Lofoten som prestesønnen Gunnar Skjeseth, den første som reiste og en av de første som døde, og fra Bergen som Randulf Dalland, som også kom hjem i live. Seinere havnet Dalland på Stortinget.

En annen spaniafarer var Asbjørn Sunde fra Horten. Han er kanskje bedre kjent som lederen av «Osvald-gruppa», en norsk motstandsgruppe under den andre verdenskrigen. De lot seg rett og slett ikke kue.

Og det må sies: Det var flere kommunister enn sosialdemokrater blant de frivillige. Skjønt, både Haakon Lie og Einar Gerhardsen var innom Spania og hilste på, uten at noen av dem ble sett med gevær i hånda.

Eliten blant den norske arbeiderklassen

Den spanske borgerkrigen hadde Franco neppe vunnet uten Hitler og Mussolinis hjelp. At den var forspillet til den andre verdenskrigen, er det lite som tyder på at den norske regjeringen helt forsto.

To andre nordmenn forsto imidlertid faren. Den ene var Anton Sunde, faren til brødrene Asbjørn og Oddvar som begge deltok. Under kampene sa Anton:

«De norske gutter som er kommet det spanske folk til hjelp i nødens stund, må vel sies å tilhøre eliten i den norske arbeiderklasse. For dem er ikke kampen for demokratiet, sosialismen og arbeiderklassens frigjørelse fra det kapitalistiske åk en frase. Nei, for dem er det en realitet som de setter livet inn for. De viser internasjonal solidaritet».

Poeten og dramatikeren Federico Garcia Lorca forsvant sporløst under borgerkrigen. Men en statue i Madrid har han i hvert fall fått.

Jan-Erik Østlie

Den andre var sjølsagt Nordahl Grieg som var minst like tydelig: «Det er nordmenn med i frihetsbataljonens rekker. Det er landsmenn av oss som setter alt inn, for å stanse den totalitære krigs blodige generalprøve på spansk jord».  

Lie og Gerhardsen

Men rett skal være rett. Da Haakon Lie tidlig i januar 1937 kom hjem fra Spania, hadde han fått et forsterket og brennende engasjement for Spanias sak.

Han gikk med full kraft, og den krafta var som kjent som et bål av vilje, inn i solidaritetsarbeidet. Lie var på den tida sekretær i AOF (Arbeidernes opplysningsforbund) og hadde muligheter til å skape oppmerksomhet og spre kunnskap om borgerkrigen.

Spaniahjelpen, hvor Lie var sentral, ble viktig for dannelsen av Norsk Folkehjelp.

Om spanjolene av og til behandler sine levende uten særlig respekt, forandrer det seg når de er døde.

Jan-Erik Østlie

Når det gjelder Gerhardsen, så skriver forfatterne Moen og Sæther:

«Oppholdet i Spania knyttet Einar Gerhardsen enda sterkere til Spania og republikkens sak. Det ble mer enn vanskelig å forsvare nonintervensjonspolitikken etter selv å ha opplevd bombingen på nært hold, og senere gikk han langt i å støtte de norske frivillige».

Likevel var det sånn at noen sto på god avstand hjemme og fordømte det hele i sterke og troverdige ordelag, mens andre kjempet i fronten og aldri kom hjem i live. AUF var for øvrig mye tydeligere enn sitt moderparti. Og mistet noen av sine medlemmer.

Einar og Nordahl

Einar Gerhardsen var ifølge Sigrun Slapgard en av de mest kritiske til ikke-innblandingslinja i Arbeiderpartiet. Han holdt til og med flere appeller for den norske Spania-komiteen.

For Gerhardsen var det ingen tvil – Spania måtte hjelpes mot Franco. Folket kunne ikke være nøytralt, og slett ikke arbeiderbevegelsen, mente han. Dette gjorde imidlertid lite inntrykk på regjeringen Nygaardsvold.

I sine memoarer «Unge år» forteller Gerhardsen at han møtte både Gerda Grepp og Nordahl Grieg i Madrid under borgerkrigen.

Om dette møtet skrev han som seinere skulle bli hele Norges landsfader: «De likte spenningen, og de kjente seg knyttet til de spanske frihetskjempere. Nordahl Grieg var den som opplevde mest, eller kanskje han så mer enn andre. Han hadde alltid så mye å fortelle».

Den fenomenale Lise Lindbæk

Gevær i hånda hadde heller ikke de to modige journalistene Lise Lindbæk og Gerda Grepp, førstnevnte korrespondent for Dagbladet, Gerda – som var datter av Kyrre og Rachel – var utsendt fra Arbeiderbladet.

Jose Azkarraga viste den norske delegasjon i «Arven etter Franco» rundt i Valencia. I bakgrunnen ser vi rådhuset der den internasjonale forfatterkongressen i 1937 ble holdt - kongressen som blant annet Nordahl Grieg deltok på.

Jan-Erik Østlie

Lindbæk kom til Spania i desember 1936. Hele året deretter jobbet hun i den 11. internasjonale brigade der hun skrev historien om bataljon Thãlmann. Under sitt opphold traff hun både Skjeseth og Sunde.

Få – om noen nordmenn – har mer enn Lindbæk dokumentert hvilken grusom krig dette var og hvilken forsømmelse det var at ingen regjeringer fra den vestlige verden var villige til å støtte den lovlig valgte og demokratiske spanske regjeringen.

«Her har vi en arbeiderregjering, og da er vel solidariteten i tilstrekkelig gode hender», skrev Nordahl Grieg ironisk. Det var nok en grunn til at han aldri forlot sin kommunistiske overbevisning og aldri ble sosialdemokrat.

«Vi skal ikkje gløyme dykk»

21. september 1938 sendte den nye spanske statsministeren, Juan Negrín, hjem de internasjonale brigadistene i håp om å få land som Frankrike, Storbritannia og Norden til å gripe inn på republikkens side.

Ved en tilstelning i Barcelona hvor blant annet også Lise Lindbæk var til stede holdt Dolores Ibarruri, La Pasionaria, en flammende takketale. Hun sa blant annet (i nynorsk oversettelse):

«De forlét alt – heim, fedreland, lykke – fedrar, mødrer, brør, søstrer og barn. De kom til oss og sa ’Vi er her, og saka dykkar er vår sak’ (...) De kan vere stolte. De er historie. De er legende. De er det heroiske eksempelet på at demokratiet er solidarisk, og at det er universielt. Vi skal ikkje gløyme dykk!»

«Dø gjør mennesket i ensomhet»

Grieg fortsatte sin hån over dem som forsøkte å nekte norske venstresosialister og idealister å reise til Spania for å slå den fascistiske faren tilbake.

Grieg skrev på sitt bitende vis:

«Vi vet at stor­parten av det norske folk gløder for det republikanske Spania. Vi står solidarisk med spanjerne i deres kamp mot fascismen, heter det, deres seier er vår seier. Men dessverre viser det seg at det er folk iblant oss som bryter ut av denne mektige solidaritetsaksjon, og reiser ned til Spania og tar del i kampen der. Slike frivillige ettersøkes nå av det norske politi».

Aku Estbarantz og Ainhona Zufreiategui har sørget for at Nordahl Griegs «Spansk sommer» også finnes i spansk språkdrakt.

Jan-Erik Østlie

Disse frivillige ble regnet som forbrytere! Nordahl Grieg trodde nesten ikke sine egne øyne og ører. Men når han hevet sitt blikk bort fra det blødende Spania, så han også noen få lyspunkter. Han skrev:

«Allikevel er det mennesker her hjemme som mener at denne hjelpen tross alt ikke er nok. Særlig innenfor arbeiderbevegelsen har det vært samlet inn penger, syv hundre tusen kroner, til hospital og barnehjem i Spania. Det er penger gitt i brennende samfølelse, og for dette beløpet har vi kunnet sende ned dyktige folk og nødvendige levnetsmidler fra vårt land».

Her var han ikke ironisk. Heller ikke når han skrev:

«Jeg vil ikke råde noen til å reise til Spania. Dø gjør mennesket i ensomhet, uten råd. Men det var bare et par trekk i bildet av disse frivillige jeg har villet rette litt på. Det som vi skal føle overfor dem, er ydmykhet. I skyttergravene og hospitalene har jeg hørt på de politiske samtalene som denne vesle ensomme flokken av skandinaver har ført, og ingen steder har jeg truffet en edlere og høyere vilje til rettferdighet».  

Forfatterkongressen

Hva brakte Nordahl Grieg til Spania? Jo, han deltok på en internasjonal forfatterkongress i Valencia.

Dette var den tredje konferansen i sitt slag, den første foregikk i Paris i 1935, den andre i Madrid 1936 og den tredje i Valencias rådhus.

Valenciakonferansen ble åpnet av den nyvalgte spanske statsministeren Juan Negrín, og det var første gang det ble arrangert en forfatterkongress i et land i krig for å vise solidaritet.

To hundre forfattere fra 24 land deltok. Og det var litt av et beite som kom. John Dos Passos og Ernest Hemingway fra USA, Martin Andersen Nexø fra Danmark – kanskje Nordens største arbeiderforfatter, Frankrikes André Malraux, de to engelske forfatterne Arthur Koestler og Georg Orwell var der og et latinamerikansk trekløver bestående av Pablo Neruda, Octavio Paz og Cesar Vallejo.

Spanske Rafael Alberti var også med, mens nasjonens store lyriker og dramatiker Federico García Lorca satt fengslet og forsvant i august 1936. Siden har ingen sett ham.

Fra Norge kom sjølsagt Nordahl Grieg. Som ikke bare var på forfatterkongressen, men også besøkte den internasjonale brigaden ved fronten. Det glemte Nordahl aldri. Blant annet kom han tilbake ved en senere anledning. Som Johan Borgen skrev:

Nordahl Grieg: fotografert under krigen, 1940.

Arbark

«Spania forandret ham. Han kom hjem fra Spania som et alvorlig skuffet menneske; begeistret for det republikanske Spanias heltemodige kamp mot intervensjonistene, men usigelig skuffet over stormaktenes holdning og den franske folkefronts passivitet, og mer enn det: Favoriseringen av den fascistiske falanks».

«… som om de bar et barn, varsomt på armen»

Det er liten tvil om at inntrykket fra den spanske borgerkrigen preget Nordahl Grieg resten av hans altfor korte liv. Han ga aldri slipp på sine idealer. Og krig var noe av det verste han visste.

Det førte til slutt til at han satte seg i et fly i London med kurs for Berlin i begynnelsen av desember 1943. Flyet ble skutt ned.

Nordahl Grieg var i store deler av sitt liv – akkurat som den kommunistiske bevegelsen han tilhørte til sin dødsdag – kringsatt av fiender. Likevel gikk han inn i sin tid. For under en blodig storm, viet han seg alltid til strid.

Løftet hans var, fra bror til bror, at alle skulle være gode mot menneskenes jord – at de skulle ta vare på skjønnheten, varmen, som om de bar et barn, varsomt på armen.

Nordahl Grieg 1935.

Arbark