Overdosedødsfall: Johan (57) redder liv når innsatte slipper ut av fengsel

Eirik Dahl Viggen (tekst)

edv@lomedia,

Ole Palmstrøm (foto)

ole@lomedia.no

Å slippe ut av fengsel er livsfarlig. Faren for å dø av overdose er størst de første 48 timene etter løslatelse. Johan Lothe kaller det glippsonen.

Øynene under den vikende luggen har sett mye. De ser langt inn i sprekkene som strekker seg under overflaten på denne vellykkede nasjonen.

Johan leder Wayback, en frivillig organisasjon som etter beste evne spenner et sikkerhets­nett under nylig løslatte. Men det skal litt til. 9000 slipper ut av norske fengsler hvert år mens Wayback bare har et titall ansatte. Resten er frivillig arbeid utført av likemenn og -kvinner som selv har sonet.

Johan har selv vært i glippsonen flere ganger. Da han startet soning av en toårig dom i Gjøvik fengsel for oppbevaring av narkotika, følte han seg trygg på at han skulle holde seg nykter. Men han ble isolert og fikk ikke helsetilbud for abstinenser.

Smellen kom nesten med det samme han kom hjem til leiligheten i Fetsund. Se for deg tomme, triste rom. Kjøleskapet er tomt. Men et sted er det gjemt unna stoff.

– Jeg holdt et par timer, så var det gjort. Jeg var ikke glad i meg selv da.

Ensomheten gjorde at han tok kontakt med det gamle miljøet. Det ble ny dom, lengre denne gang, men med en lykkeligere avslutning.

Ole Palmstrøm

Langt fall

Johan vokste opp på 1960- og 70-tallet på Ris, en del av Oslos vestkant, i det han beskriver som en gjennomsnittlig familie.

På Ris ungdomsskole fikk han klasseskillet rett i fleisen, i møte med folk fra Slemdal og Holmenkollen. Presset om å gå i riktige klær og si de riktige tingene satte Johan på sidelinja. Han ville heller herje rundt på en veltrimmet Suzuki 50.

Trafikkontroll ble første møte med politiet. Neste gang tok de ham med hasj og sendte ham på glattcelle. Johan begynte med kokain og amfetamin og fikk venner med samme interesse. I ettertid har halvparten av dem endt i selvmord og overdoser.

– Vestkanten er ikke bare flott. Det som skjer der er bare litt mer skjult. Jeg har vært i så mange begravelser med overdoser og annet. En kompis av meg skjøt seg på verandaen. Datteren hans på ni år kom hjem og fant ham.

– Herregud.

– Det var en sånn sprø begravelse der du hater han fyren du skal begrave, samtidig som du er glad i ham.

Johan finansierte rusmisbruket vekselvis som hjemmehjelp, som ekspeditør i en matbutikk og som narkoselger i Slottsparken.

20-22 år gammel var han hekta på heroin. Det var starten på et liv på stram line mellom fasade og fiasko.

Sjefen som mistet alt

På 1980-tallet installerte Johan tappekraner på nyåpnede Aker Brygge. Han giftet seg og ble far.

Da jappebølgen stilnet, surfet han til Øst-Europa for å sette opp restaurantutstyr for USAs største fastfoodkjeder, og ble daglig leder for 70 ansatte.

Årslønna lå godt over millionen. Men med 200 reisedøgn i året, skrantet ekteskapet. På 2000-tallet ble han skilt og fikk to narkotikadommer.

– Det verste var at mens alt dette pågikk, så hadde jeg to barn.

Under den siste soningen i Kroksrud fengsel og Oslo overgangsbolig, ble Johan med i ei såkalt pappagruppe. Slik skulle barna sikres kontakt med foreldre i fengsel.

Fulgt av sivilkledde betjenter fikk fedrene være sammen med barna en lørdag i måneden, dra på Tøyenbadet, på hyttetur, ta en tur i byen. For Johan var det gylne øyeblikk. Ren motivasjon.

Ole Palmstrøm

Blindsoner

Wayback sender faddere for å hente folk på porten, kjøre dem til Nav, hente nøkler, kjøre til Ikea for å kjøpe startpakke.

– Du skal ikke være alene den tiden der. Det er kjempeviktig å møte et menneske som følger deg. Ta Halden fengsel, som alle sier er så bra. De kjører deg til Halden stasjon og sier hadet. Derfra går toget rett til Oslo S. Hva skjer da?

Svaret gir seg selv på Norges største åpne narkomarked. Urinprøvene som skal tas ute på prøve, skal leveres på Fürst-laboratoriet et steinkast unna. Kanskje ikke så godt planlagt?

– I mange år kunne jeg ikke gå over Jernbanetorget. Jeg måtte ta drosje forbi, det var billigere.

Løslatelsen i 2010 ble en ny start. Johan hadde blitt med i Røde Kors’ Nettverk etter soning, etter hvert Røde Kors’ beredskapsgruppe. I 2013 ble han bedt om å sitte i Wayback-styret, som året etter ansatte ham som daglig leder. Den viktigste kompetansen er som straffedømt.

– Det er et fall, fra å ha en ekstremt godt betalt jobb til å begynne på bunnen. Menneskene jeg traff mens jeg ruset meg og under soning har vært med på å prege den jeg er.

«Ann Karin» gledet seg til julefri fra fengselet, men nå ryker hjemreisen

Hemmelige tjenester

– Hvis det er så vellykket, burde ikke enda mer tilbakeføring skje i regi av frivillige organisasjoner?

– Så gi oss mer penger i potten. Jeg opplever bare at politikerne ønsker å tyne mer ut av de frivillige organisasjonene. Vi skal være et tillegg, tett på innsatte, som et bindeledd. Ikke overta det offentliges ansvar.

Midlene dreneres vekk fra tilbakeføring, over til å dekke opp innhold i soningen, advarer Johan. Flere steder er organisasjoner som Wayback invitert inn til å drive programvirksomhet i fengslene.

– Det er ærefullt, men uten kvalitetskontroll. Vi er ikke evaluert og sikret gjennom Kriminalomsorgen høgskole- og utdanningssenter KRUS. Vi er erfaringseksperter, ikke psykologer.

– Hvorfor er det tilsynelatende så lettvint å kutte i kriminalomsorgen?

– Jeg kaller dette de hemmelige tjenester. Folk vet veldig lite om hva som skjer i kriminalomsorgen. Derfor er det ikke politisk populært å øke budsjettene.

Wayback hadde fram til i år en egen post på statsbudsjettet. Men fra 2020 har de ingen tildeling. Isteden skal de konkurrere om en pott på 30 magre millioner. Pengene ser de trolig ikke noe til før i mai. De ansatte frykter for jobben. Kuttene har likevel verre virkninger. Det verste kom fram i Sivilombudsmannens rapport sist vinter, om isolasjon og sviktende helsetjenester i fengslene. Siden 2008 hadde 45 innsatte i 21 fengsler tatt sitt eget liv.

– Rapporten har gått helt under radaren. Det er Sivilombudsmannens skarpeste reaksjonsform til Stortinget, likevel kjenner jeg ingen utenfor kriminalomsorgen som har hørt om det. Det er ganske spesielt.

Ole Palmstrøm

Ansvaret forplikter

Det er ingen liten prestasjon å være tidligere rusavhengig.

– Det hender en sjelden gang det ramler en tanke ned i huet. Men arbeidet i Wayback gjør at man holder seg unna. Du har så mange å følge opp, da kan du bare ikke ruse deg. Det samme gjaldt jo barna mine også. Hele livet mitt kretser rundt det med å svikte andre.

Om ikke samfunnet og klasseskillet har skylda for rusmisbruk? Glem det, utbryter han, du kommer veldig kort med å skylde på oppveksten,

– Hvordan har du forholdt deg til dårlig samvittighet?

En tenkepause.

– Du må jobbe med å bli glad i deg selv igjen. Og tørre å be om hjelp. De som klarer seg er de som klarer å legge det bak seg og heller setter pris på at de som de er glade i, er med på veien. Skulle jeg gått og tenkt på alt jeg mistet, hadde jeg ruset meg igjen.

I dag har Johan et godt forhold til barna. Sønnen tar økonomiutdanning og datteren er profesjonell danser. Ni år etter endt soning kan Johan fint slenge på seg oilskinjakka og spasere over Jernbanetorget uten å bli distrahert. Han skal noe viktigere.