Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Martin Guttormsen Slørdal (foto)

Dyrtiden har truffet idretten for fulle mugger.

Sponsorer svikter, flere idrettsforbund går kraftig i minus, og folk har i større grad enn før ikke råd til å sende barna sine på idrettsaktiviteter.

Nylig kom det fram at Norges Ishockeyforbund går mot ni millioner kroner i minus og har sparket generalsekretæren.

Norges Skiforbund har budsjettert med seks millioner kroner i minus for 2023 og kan bomme kraftig.

Norges Fotballforbund har meldt om minus 40 millioner kroner.

Siden 2019 har idretten mistet nærmere 200.000 medlemmer. Størst frafall er det i ungdomsidretten.

Mange slutter fordi det blir for proft og seriøst. Og for dyrt.

Høye strømpriser, rente som går opp, dyrere mat og familieøkonomi under press gir en reell bekymring for rekrutteringen til idretten.

Når prisene går opp i samfunnet, blir det ikke bare dyrere å leve for folk flest. Det blir også dyrere for idretten.

Idrettsbevegelsen merker dette tydelig i sin kontakt med både klubber og kretser.

En av fem barn i lavinntektsfamilier har ikke vært på en eneste idrettsaktivitet, viser en fersk Ung-undersøkelse.

Hos vanlige familier er dette tallet bare tre til fire prosent.

Kommunikasjonssjef i Norges Fotballforbund, Gro Tvedt Andersen, uttalte nylig til FriFagbevegelse at folk har en større barriere for å delta i frivillig arbeid.

Har en sammenheng

Stipendiat ved Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett ved Norges idrettshøgskole, Lars Erik Espedalen, hevder at økonomi helt klart er en årsak til at idretten rekrutterer færre.

Samtidig mener han at begrunnelsen for å slutte med idrett fordi det blir for dyrt, ikke er noe som plutselig dukker opp når du har lite penger.

– Det er noe som blir gradvis viktigere, jo mindre ressurser du har i hjemmet. Det henger sammen med hva foreldrene og barna opplever at de får igjen for pengene, sier han til nettstedet nih.no.

Økte priser: Familier har fått 160.000 kroner i økte utgifter på tre år. Se regnestykket

Alle skal med

Silje Sandmæl er ikke bare økonom, men også kjent fra programmene «Luksusfellen» og «I lomma på Silje» der hun hjelper folk til å få kontroll på inntekter og utgifter.

Samtidig er hun håndballtrener i klubben Jardar i Bærum kommune.

Hun mener alle – absolutt alle – må ha en mulighet til å være med på en idrettsaktivitet.

Hun tror ikke bare privatpersoner, men også mange klubber trenger hjelp med økonomien.

– Man ser utallige eksempler på klubber som går med underskudd. Med litt hjelp tror jeg de kan få kontroll og komme på plussiden, sier Silje Sandmæl til FriFagbevegelse.

Dette er de dyreste idrettene for barn: Enkelte foreldre bruker en kvart million i året (tall fra 2021)

Krevende tider

Sandmæl deltok i en paneldebatt under Norsk Idrettspolitisk Arena (NIPA) på Ørland i Trøndelag.

Bakgrunn for debatten var hvor hardt rammet idretten ble under pandemien og dyrtiden som har fulgt.

Ikke bare familier har det krevende, også kostnadene ved å drive idrett har økt i tråd med prisøkningen generelt.

Silje Sandmæl ser at dørene stenges for mange, fordi prislappen blir for høy.

– I klubben min har vi åpnet døren på vidt gap. Det handler blant annet om å kommunisere hva man kan forvente. Den verste følelsen vi mennesker har, er usikkerhet, sier hun til FriFagbevegelse.

Hun tror mange ikke vet hva som kreves dersom de melder barna inn i et idrettslag. Om det er dyre turneringer – eller om det er dyrt utstyr og så videre.

– Det er veldig tydelig kommunisert at hos oss kan man trene gratis. Vi har støtteordninger. Ingen ting skal koste, fordi barna selv også jobber for å få inn penger, sier Silje Sandmæl.

Selv om klubben ligger i Bærum, er det ikke bare ressurssterke foreldre som har barna der. Også mange innvandrerbarn er med på håndballaget hun leder.

– Dugnad er en barriere for mange foreldre. De er redd for mye dugnad. Og kjøring. Men foreldrene skal involveres minst mulig, og kjøring foregår med samkjøring, sier hun.

Ikke for alle

Sandmæl synes ikke idretten er for alle i dag.

– Da jeg var ung, kostet det ingen ting å drive med idrett. Nå er inngangsbilletten ofte stor. Dermed er det mange som blir ekskludert, mener hun.

Hun synes det er hårreisende at man i enkelte klubber og idretter må betale tusenvis av kroner for å drive med idrett.

– Om ikke alle nå snakker om å kutte alle fritidsaktiviteter, er det mange som kutter ned til en aktivitet, sier hun.

Hun er veldig klar på at det er mulig å søke om hjelp. Kommuner har for eksempel en fritidskasse, hvor man kan søke om penger. Det er ikke godt nok kjent.

Gratis anlegg er også noe idretten er opptatt av, for å kunne gjøre det billigere for barn å drive med idrettsaktiviteter.

Idrett og fagbevegelse samtidig

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har tatt til orde for å få til et trepartssamarbeid for å løse idrettens dyrtidsproblemer.

Hun mener utfordringen i dag er at forskjellene mellom fattige og rike har fått lov til å øke.

– Det gjenspeiles også i idretten. De som ikke har råd til å være med ekskluderes, sier hun til FriFagbevegelse.

Hun minner om at idrettsbevegelsen kom samtidig med fagbevegelsen. At de egentlig er to barn av samme bevegelse.

– Både fagbevegelsen og idrettsbevegelsen kom til nettopp for at alle skulle være med. Vi har mye til felles. Vi må gi alle muligheten til å være med på idretten, sier Følsvik.

Hun mener tanken til Silje Sandmæl om «Luksusfellen» for idretten er god.

– Vi må passe på at vi ikke legger breddeidretten på et nivå som gjør det så dyrt at bare noen få kan være med. Det er en god innfallsvinkel til denne debatten, sier Peggy Hessen Følsvik.

FORSKJELLENE ØKER: LO-leder Peggy Hessen Følsvik mener økte forskjeller mellom folk gjenspeiler seg i idretten.

Martin Guttormsen Slørdal