Slik ble Norge en vannkraftnasjon

Alexander Berg jr.

nettverk@lomedia.no

– Jeg satt og holdt den døende helt til førstehjelpen kom. Fanget mitt var fullt av blod. Det var tøft.

Egil Inge Solhaug begynte å jobbe som hjelpemontør i 1957, da var han 18 år. Ikke mange årene etter opplevde han sin første av to dødsulykker. Den neste, da han nettopp hadde startet som oppsynsmann, var om mulig enda tøffere. Da var det en nær venn som døde.

– Den opplevelsen har sittet i meg i mange år etterpå.

De menneskelige oppofrelsene var mange da de store vannkraftutbyggingene etter krigen startet opp, og kraftverkene hadde ikke blitt bygget uten alle dem som var villige til å utsette seg for tøffe arbeidsforhold og elendige arbeidskontrakter.

De viktige konsesjonslovene

Men utbyggingene hadde heller ikke blitt noe av uten den politiske kraften som ble utvist, og som kan spores helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet.

Da hadde Staten begynt å sikre seg vannfallsrettigheter. Ifølge 3-bindsverket «Statens kraft» hadde en komite i Polyteknisk Forening fått i oppdrag på slutten av 1800-tallet å utrede et statlig oppkjøp av vannfall til industrien.

ANLEGGSARBEID: Anleggsarbeider ved Røssåga i Nordland.

NVE

Og selv om de mente at kraften kunne bidra til «et stort og kraftig økonomisk opsving for vort folk», var de likevel negative til statlige oppkjøp.

Begrunnelsen syntes å være at en elektrisitetsutbygging kun ville være til ensidig nytte for byene, og det mente komiteen at staten ikke skulle være med å finansiere. Derimot mente de at kommunene og private bedrifter skulle sørge for finansieringen og utbyggingen. Og de grep oppfordringen på en slik måte at Norge på slutten av 1800-tallet var et av de fremste elektrisitetslandene i Europa.

Men politiske krefter ønsket en enda sterkere, statlig involvering i vannfallsrettighetene, og i tidsperioden 1906 til 1917 ble det besluttet flere konsesjonslover, først og fremst drevet frem av Venstre og partiets statsminister Gunnar Knudsen.

Disse lovene ga etter hvert staten og det offentlige betydelige rettigheter med hensyn på vannkraftressursene.

«Med konsesjonsloven av 1917 var det etablert et klart hierarki i hvem som ideelt sett skulle bygge ut norsk vannkraft. Først kom det offentlige, så private, norskeide selskaper og så, hvis ingen andre hadde anledning, skulle utenlandskeide selskaper få slippe til», skriver postdoktor Andreas Dugstad Sanders ved NTNU i Riksarkiv-notatet «Konsesjonslovene - de politiske konsekvensene av den andre industrielle revolusjon i Norge».

VISJONÆREN: Industriminister Lars Evensen preget utformingen av industri- og vannkraftpolitikken i de tidlige etterkrigsårene.

Stortingsarkivet/Scanpix

En industriminister tar grep

«Vannkraften er en av vårt lands største naturrikdommer og det er en av våre viktigste oppgaver å få denne utbygget og fordelt til alle landets borgere så langt det er teknisk og økonomisk gjennomførbart.»

Stortingsmelding nr. 38 i 1952 var tydelig på hvor vår viktigste rikdom lå, og elektrisitet ble da også etter krigen ansett som et grunnleggende velferdsgode. I tillegg skulle den bidra til en stor industrisatsning.

Sentralt i de politiske beslutningene som omgjorde stortingsmeldingen til handling, sto en industriminister fra Arbeiderpartiet.

Lars Evensen var partiets industriminister fra 1947 til 1953, og i de årene rakk han å sette et tydelig preg på regjeringens industri- og vannkraftpolitikk

Det første grepet han tok var å håndplukke NTH-rektor Fredrik Vogt som generaldirektør i NVE (Den gang Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen). Vogt var en av de fremste, internasjonale ekspertene på vannkraft. Og NTH (nåværende NTNU) som utdannelsesinstitusjon ble en særdeles viktig leverandør av fagpersoner både til kraftanleggene og sentralt i NVE.

Så mens Evensen og Arbeiderparti-regjeringen meislet ut industri- og vannkraftpolitikken som blant annet skulle gi kraft til Elkems aluminiumsverk i Mosjøen og Hydro Sunndal metallverk, sørget NVE for at vannkraftpolitikken ble omvandlet til kraftanlegg.

Trekanten NTH, NVE og Industridepartementet ble derfor et kraftsentrum, bokstavelig talt, for samfunns- og velstandsutviklingen på 50- og 60-tallet. I alt ble det bygget ni kraftverk i denne tidsperioden.

Men selv ikke en handlekraftig minister og ditto fagfolk kunne hindre at den store satsningen kom med menneskelige kostnader. Som det offentlige i starten fraskrev seg ansvaret for.

DØDSULYKKER: Egil Inge Solhaug begynte som hjelpemontør i 1957, da var han 18 år. Ikke mange årene etter opplevde han sin første av to dødsulykker.

Privat

Sikkerhet – et personlig ansvar

I dagens arbeidsliv er HMS (Helse, miljø og sikkerhet) en arbeidsgiverforpliktelse. Det var det ikke på begynnelsen av 50-tallet. Da var sikkerhet et ansvar som hvilte på den enkelte anleggsarbeideren.

– I starten var det lite snakk om vern, og det var ingen som prakket på oss hjelmer, forteller Solhaug.

– Men med årene ble det bedre og bedre, først ble det påbudt med hjelm deretter med øreklokker.

Ulykker ble i stor grad forklart med menneskelig svikt hos den forulykkede eller hos arbeidskolleger. Det ble til og med forventet at man skulle lytte til fjellet og forstå når det var fare på ferde. Og oppfattet man ulyden fra fjellet, ville man ha mulighet til å komme seg unna.

26 år gamle Leif Johnsen fra Tjøtta lyttet ikke godt nok. Det påsto i det minste arbeidskollegaene hans, og 5. april 1952 havnet han under en stor steinblokk som raste etter at han og en arbeidskamerat skulle rense tunelltaket.

Men Johnsen ble ikke bare klemt flat av en stor stein, også erstatningen hans etterlatte fikk var sammenklemt. For i og med at han ikke var fast ansatt, hadde han ikke krav på erstatning.

Hans etterlatte ble likevel innvilget én månedslønn i erstatning, som var standardsummen den gang for midlertidig ansatte. Fast ansatte fikk noe mer.

– De etterlatte fikk lite i erstatning. Jeg vet at det var flere som ikke fikk dekket begravelsen, og at det ble samlet inn penger blant kollegaer til den avdøde for å dekke begravelsen, forteller Anne Lene Lie og refererer til samtalene hun har hatt med etterlatte og anleggsarbeidere i forbindelse med arbeidet med boken sin, «De som bygde vår velstand – En fortelling om menneskene som skapte Røssåga-anleggene».

I perioden 1950 til 1963 døde 42 personer i arbeid på Statens kraftanlegg. Men ikke før på slutten av 50-tallet begynte Staten å erkjenne at de hadde et større ansvar for ulykkene, og erstatningsbeløpene ble hevet deretter.

RISIKOARBEID: Å være anleggsarbeider var hardt og risikofylt arbeid, og det var flere dødsulykker. Så var heller ikke HMS et prioritert område det første tiåret etter krigen, for som man ser på bildet var det svært få som brukte hjelm. Her er det kabeltrekking som foregår.

Privat

«Vi kan dikke dem på deres brøst»

Når anleggsarbeiderne tumlet inn på brakkene etter en lang dag i dårlig belyste og skitne tunneler, forventet de mat. Men uansett hvor viktig maten var for anleggsarbeidernes velferd, så befant de som lagde maten seg helt nederst på rangstigen.

«Anleggskokkene utførte et arbeid under forhold som var helt utenkelige og nærmest å anse som slavekontrakt – også etter datidens forhold», skriver Anne Lene Lie.

– I dag kan jeg ikke forstå hvordan vi holdt ut, fortalte en av kokkene Lie intervjuet.

Men holdt ut gjorde de fleste av dem, fordi det ofte var det eneste arbeidet som var tilgjengelig for kvinner.

Kokkene hadde i starten ingen tariffavtaler, og fikk sin lønn betalt fra anleggsarbeidernes egne lommer.

I 1956 hadde de en månedslønn på 256 kroner, som i dagens pengeverdi tilsvarer en årslønn på 54.000 kroner.

STEMODERLIG BEHANDLING: I begynnelsen av de store kraftutbyggingene på 50-tallet hadde kokkene en lav status, selv om jobben deres kanskje var den viktigste på anleggene.

Statkraft

Arbeidsdagene deres var gjerne 15 til 17 timer. Til sammenligning hadde anleggsarbeiderne en årslønn i dagens pengeverdi på 185.000, og de hadde tariffestet åtte timers arbeidsdag og fri hver søndag.

Det ble til og med skrevet skjemteviser om kvinnene: «Vi har to kokker – dem e vi gla i. De e vår alles og felles trøst. De e så mjuk å så og god å ta i. Og vi kan dikke dem på deres brøst.»

– Det er en fryktelig stygg affære. De ble utsatt for det verst tenkelige. Jeg trodde det ikke før jeg intervjuet flere av anleggsarbeidene, forteller Lie, som legger til at det var veldig vanskelig å få kokkene i tale.

– Jeg fikk tak i et par av anleggskokkene, og en av dem brøt samtalen.

I sin hovedfagsoppgave fra 1993, «Nå sku’ det bli storanlegg i Korgen!» om Røssågautbyggingen, skriver Bodil Grini at kokkene ble sett ned på: «Kaltes sluskkokka til å begynne med». Og det bekreftes av en av de mannlige kildene: «Kokkan fikk lenge stemoderlig behandling».

Syv år etter oppstarten av Røssåga-anleggene, i 1962, hadde arbeidsforholdene for kokkene normalisert seg.

I HJEMMETS LUNE: Mens anleggsarbeiderne bodde i brakker, var det mange av funksjonærene som fikk tildelt leiligheter. Her fra et interiør i Korgen på slutten av 50-tallet.

Privat

– Vi syntes det var helt ok, og vi hadde ordnede arbeids- og lønnsforhold, selv om vi selvfølgelig ikke hadde den samme lønnen som anleggsarbeiderne og ingeniørene, forteller Kari Inger Thoresen, som begynte som kokk da hun var 17.

Det var først og fremst Arbeidsmandsforbundet som kjempet kampen for både kokkenes og anleggsarbeidernes rettigheter.

Sakte men sikkert fikk de gjennomslag for kravene sine, og i 1956 ble de blant annet enige med NVE om at anlegget skulle betale halvparten av lønnen til brakkepersonalet (tidligere hadde det vært anleggsarbeidernes fulle ansvar).

«Her var staten for øvrig atskillig tidligere ute enn de private entreprenørene, selv om det varte helt til 1974 før staten fullt ut tok ansvaret for brakkebetjeningen», skriver Dag Ove Skjold i Statens kraft.

Faslefoss kraftverk i Oppland.

NVE