Erling fikk hjerteinfarkt bak rattet i traileren

Alf Ragnar Olsen

alf@lomedia.no

Dagen startet grytidlig på postterminalen like nord for Tromsø sentrum. Yrkessjåfør Erling Olsen la derfra ut på den vanlige ruta si, mellom Tromsø og Lyngseidet.

Det var da han ventet på på 07:20-ferga at Erling først merket at formen ikke var helt topp.

Den erfarne yrkessjåføren forteller at han på fergeleiet pleier å ta en runde for å sjekke at lys og alt annet er i orden. Da han tok sjekken denne dagen føltes liksom armene tunge å løfte.

Etter runden var det 25 minutters venting til neste avgang. Erling la seg i køya for å slappe av.

– Uten grunn begynte jeg å svette noe voldsomt. Så ille at jeg måtte bytte T-skjorte og genser, forteller han.

– Deretter snakket jeg med en kunde hos Lerøy, for å planlegge levering og innhenting av gods. Alt skulle gå greit, tenkte jeg. Men da jeg kom fram viste det seg at de oppgitte målene på godset jeg skulle ta med ikke stemte. Godset var mye større, og ville blokkere levering av annet gods. Det førte til at jeg, for første gang, måtte si fra til en kunde at dette gikk ikke. Da jeg satte meg i bilen tenkte jeg at nå følte jeg meg litt bedre.

Men følelsen av bedring var forbigående.

Turen gikk videre mot Skjervøy. Erling ble uvel på nytt, og ringte for å snakke med en lege. Men kom ikke gjennom på telefonen.

– Da ringte jeg kommunen for å prøve å nå fram hos noen der. Jeg skjønte at noe definitivt ikke var som det skulle. Samtidig trodde jeg ikke det var noe kjempealvorlig.

Stemmen i telefonen sa «Vi har åpent mellom klokken 10:00 og 15:00».

– Jeg kikka på klokka. Den var 09.57. Først tenkte jeg at da fikk jeg kjøre ut med posten først. Men i bakken ned til Skjervøy sentrum skjønte jeg at jeg at noe var alvorlig feil.

– Du skal ingen steder

Erling valgte å kjøre rett til helsesenteret i Skjervøy. Der støtte han først på en stengt dør. Men han kom omsider inn til en lege, som straks tilkalte sykepleier og satte i gang EKG og blodtrykksmåling.

– Det gikk jo noen minutter der inne, så jeg sa til legen at jeg måtte ut en snartur for å hente jakken, mobilen og røykpakken – og samtidig flytte traileren. Den ble parkert «litt på halv åtte» siden det sto en del biler på parkeringsplassen, og jeg var litt stressa, forklarte Erling.

Legen ba Erling ta det helt med ro.

– Du skal ingen steder. Det vil si; du skal til sykehuset. Vi skal få hentet tingene dine, og bilen skal også bli tatt hånd om, sa han.

Kort tid etter ankom ambulansen.

– Legen ga med en gang beskjed om at jeg skulle i trombolyse. Ambulansesjåføren virket uenig. Han mente det kunne komplisere videre behandling. Det var legen helt uenig i. Han sa til sjåføren at nå hadde han ambulansehelikopteret på øret.

– Jeg gjentar: Pasienten skal i trombolyse. Er det uklart for noen? spurte legen.

Nå var det ingen protester.

Legen vendte seg mot Erling igjen. Han spurte om han hadde smerter.

– Nei, men det kjennes ut som jeg har en svær stein på brystet. Det er tungt å puste, svarte han.

Legen opplyste at helikopteret var i lufta på vei og at det ikke ville bli lenge å vente. Så fikk han morfin og legen ble sittende og følge med helt til helikopteret kom.

I operasjonsstua ventet et team på 12–13 personer. De begynte med rive og klippe klærne av yrkessjåføren.

Så forklarte kirurgen hvordan inngrepet skulle skje.

– Vi går inn i hjertet via håndleddet. Skånsomt og effektivt, sa han.

Straks etter var operasjonen i gang. Underveis forklarte kirurgen rolig de ulike stegene i prosedyren, mens Erling fulgte med på skjerm.

Inngrepet gikk helt som planlagt.

I ettertid slo spesialisten fast at Erling hadde flaks. Hjertet hans hadde klart seg uten varige skader.

Kirurgen kikket på Erling og smilte.

– Du fikk trombolyse, ikke sant? Det berget hjertet ditt. Du vil bare få et lite arr, men ingen svekkelse eller skade, sa han.

I ettertid er Erling Olsen veldig takknemlig for at velferdssystemet viste seg fra sin beste side da det gjaldt som mest.

Det gikk bare 42 minutter fra legen på Skjervøy tilkalte ambulansehelikopteret, til han lå ferdigoperert på sykehuset.

Flaks at det skjedde på jobb

Når han har fått hendelsen på avstand, har Erling tenkt på at det var maks flaks at hjertet sviktet mens han var på jobb.

– Hadde dette skjedd hjemme, hadde jeg garantert lagt meg nedpå og ventet på at ubehaget skulle gi seg. Da ville jeg nok ikke vært i live nå, sier han.

Erling Olsen spurte i ettertid legen om hva han trodde hadde forårsaket hjerteinfarktet. Han slo fast at Erling verken var overvektig eller i svært dårlig form, og pekte på det faktum at han røykte som en opplagt årsak.

Så kikka legen på Erling med et fast blikk, og sa; – Nå kan vi slå fast at du har slutta å røyke.

Alf Ragnar Olsen

Fikk se skyggesiden av Nav

Men historien ender ikke der. Den har også en skyggeside. Som møtet med NAV-systemet ble.

For første gang i livet skulle Erling oppleve å bli deprimert. Det skjedde som en direkte konsekvens av behandlingen han fikk hos Nav.

Som yrkessjåfør får man automatisk inndratt førerkortet ved alvorlig sykdom.

– Sånn må det være. Det forstår jeg fullt ut. Samtidig har det jo konsekvenser. For da mister man muligheten til å fortsette i jobb.

– I tillegg blir man jo litt satt ut av hele situasjonen. Jeg følte at jeg liksom var på siden av meg selv. Det var først på «hjerteskolen» at jeg landa litt, og tok skikkelig innover meg hva som hadde skjedd.

Konseptet med «hjerteskolen» kan han ikke få fullrost.

– Det er helt fantastisk. Her får man forklart og forstått hva man har gått gjennom. Det er blant annet vanlig å frykte at det skal gjenta seg, og ha redsel for å dø.

– I forkant var det lett å være skeptisk. Tenke at nå er det slutt med majones på brødskiva, god saus til middagen og alt som er godt. Hva er vitsen med livet om det blir sånn. Og da kan tanker som at «da kan det faen satan være det samme» snike seg inn. Men så ille var det slett ikke. Det fins en gylden middelvei når det gjelder det meste, også de som har opplevd hjertesykdom, smiler Erling.

Men om hjerteskolen bød på en opptur, var møtet med Nav det motsatte.

Saksbehandleren der, ville ha ham tilbake i jobb før Erling hadde fått sertifikatet tilbake. Å finne forståelse for dette, var vanskelig.

Etter de nevnte tre månedene måtte han ta en såkalt arbeids-EKG for å få klasse II-sertifikatet tilbake. Men et brått blodtrykksfall under prøven, gjorde at det svartnet for ham.

– Jeg var på tredemølla to meter fra benken, men det svartnet helt. Det viste seg at årsaken var feilmedisinering. Jeg fikk kranglet meg til ny arbeids-EKG, forteller han.

Omsider kunne han tenke på å komme seg tilbake i jobb.

Takker kollegaene

Han setter veldig stor pris på omtanken kollegene utviste.

– Oddbjørn Rognmo har vært en fantastisk sjef. Han gikk til fots gjennom dyp snø for å komme med blomster på lille julaften. Det var virkelig flott gjort, og det er godt å oppleve at kolleger oppriktig bryr seg.

Erling forteller åpenhjertig om depresjonen han kjente på, da alt var på det svarteste. Nå er imidlertid hverdagen tilbake til normalen og Erling er tilbake i jobb som yrkessjåfør.

Kona Tove sier han er tilbake til seg selv igjen.

– Jeg er så glad det ordna seg til slutt, smiler hun.

Erling nikker.

– Det er utrolig godt å være tilbake i jobb, kjenne at kroppen fungerer som den skal, og nyte hverdagen uten de bekymringene NAV-systemet og helseproblemene jeg oppleve skapte, sier han.

Alf Ragnar Olsen