Lotta Elstad

Da har du forestilt deg det svenske systemet – etter at Fredrik Reinfeldt tok over makten. I 2005 gikk han til valg på å «redusere utenforskapet». Lenge var det uklart hvem dette utenforskapet egentlig var, men omsider kom det fram at det gjaldt alle som av ymse grunner – arbeidsløshet, sykdom, uførhet, førtidspensjonering – sto utenfor arbeidsmarkedet, og innenfor systemet av opparbeidede rettigheter.

For å redusere utenforskapet måtte han derfor gå løs på disse rettighetene. En av dem var retten til dagpenger. Til orientering: Det svenske arbeidsløshetssystemet er annerledes enn det norske. Der betaler man en forsikringsavgift til en arbeidsløshetskasse (a-kasse) – en frivillig ordning administrert av fagforeningene.

Reinfeldt var en mann av sine ord. Han sørget for at utbetalingene ble lavere, at muligheten til å få penger ble dårligere, og for at avgiften til a-kassen ble differensiert etter arbeidsløshetsrisikoen i den respektive bransjen. Regjeringen ga følgende begrunnelse: «Høy risiko for arbeidsløshet bør (…) synliggjøres gjennom høy egenfinansiering.»

I praksis har det blitt et system med regressiv skatt. Retten til dagpenger er dyrere for lavtlønnsgrupper – ettersom arbeidsløshetsnivået i disse yrkene stort sett er høyere. Nylig meldte den svenske fagforeningen Byggnads: Den økte arbeidsløsheten blant bygningsarbeiderne gjør at vi må heve avgiften for a-kassen. Eller IF Metall: Fra 2013 økes arbeidsløshetsavgiften fordi «antall varsler i industrien blir dobbelt så stort i år sammenliknet med i fjor».

Her er noen eksempler på de differensierte avgiftene for 2013:

– Akademikere betaler 90 svenske kroner i måneden.

– Bygningsarbeidere: 235 kroner.

– Ansatte i finansbransjen: 85 kroner.

– Hotell- og restaurantansatte: 390 kroner.

Det er som vanlig dyrt å være fattig.

Når myndigheter systematisk sørger for at lavtlønte må betale mer for rettigheter enn høytlønte, får dette utslitte uttrykket en ny dimensjon. Reinfeldt synes å ha gjort dette til en sport. Han ga skattelette til rikeste, men fjernet skatteletten på fagforeningskontingenten. (Svenske arbeidsgivere derimot fikk beholde skattefradraget for medlemsavgiften til arbeidsgiverforening. I mellomtiden økte organisasjonsgraden fra 83 til 87 prosent blant arbeidsgiverne, mens den gikk ned fra 77 til 67 prosent blant svenske arbeidere mellom 2006 og 2009).

Og a-kassene har opplevd medlemsras: På kort tid meldte en halv million svensker seg ut. Arbeidsløshetskassen for hotell- og restaurantarbeidere mistet for eksempel 30 prosent av medlemmene sine på to år. I sum: Vernet mot arbeidsløshet er redusert, sosialhjelpsutbetalingene har økt – samtidig med andelen arbeidsløse under fattigdomsgrensen. Se til Sverige for inspirasjon, sier norske høyrepolitikere. Ofte lurer jeg på om de ser det jeg ser: At det tar flere tiår å bygge opp et folkhem – og bare en regjeringsperiode å rive det ned.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 4/2013)