Faren til Vilde tiet om overgrepene i 40 år: – Hvorfor hadde han ikke sagt noe før?

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

«Jeg tror svært få i oppveksten reflekterer over hvordan vi blir møtt av foreldrene våre. Hvordan de reagerer når vi møter medgang eller motgang. Hvilken bagasje de har med seg, og på hvilken måte det preger oss. Men sannheten er alt som har skjedd og som skjer med foreldrene våre, også før vi blir født, påvirker våre liv.»

Dette skriver Vilde Bratland Hansen (26) i sin ferske bok «Pappas hemmelighet». Bratland Hansen vokste opp med en far som opplevde overgrep fra han var ni til 16. Det var bare det at hun ikke visste noe om det. Før han fortalte det til familien vinteren 2013.

I boka skriver hun om farens historie, men også om andre menns historier. Hun intervjuer fagfolk og trekker historiske linjer fra hvordan mannsidealet var og er i dag. Dette er en bok hun selv hadde trengt da faren fortalte hva han hadde vært utsatt for. For i arbeidet med boka har hun forstått hvorfor faren ikke sa noe før det hadde gått 40 år.

Reagerer forskjellig

Helt fra hun fikk vite farens hemmelighet, har Bratland Hansen hatt en intellektuell tilnærming til det hele.

– Jeg skammet meg over at jeg var den eneste som ikke gråt og tenkte: «Nå må jeg vise følelsene mine. Nå må jeg gråte. Alle de andre i familien gjør det og pappa forventer sikkert at jeg skal gråte». I stedet satt jeg med mange spørsmål: Hvorfor hadde han ikke sagt noe før? Hvor skjedde dette? Og når?

Bratland Hansen reagerte med å lese seg opp på tematikken og å skrive om det. Hun pratet også med foreldrene om overgrepet, men uten å ty til tårene. Det gjorde derimot søstrene hennes.

• Lest denne? Overgrepsutsatte Emilie forteller sin historie. Hun vil at Nav og andre skal bli flinkere til å se hele mennesket

– Vi reagerer alle ulikt, og det tror jeg det er viktig at hjelpeapparatet forstår. De er pliktige til å ivareta barn, og da må de vite hvor forskjellig barn kan reagere, sier hun.

Da Bratland Hansen var yngre, var hun en ivrig håndballspiller. Den gangen tenkte hun at det var hun selv som ville presse seg til å bli proff. I dag innser hun at mye av grunnen til at hun trente så mye var å få nærhet til faren sin. – Jeg ville gjerne bli sett. Alle barn har behov for det.

Hanna Skotheim

– Han var idolet mitt

Faren ble utsatt for overgrep på 1970-tallet, i en tid da svært få erkjente at seksuelt misbruk kunne skje innenfor husets fire vegger. En annen, utbredt oppfatning var at kun jenter ble utsatt for det. Det var først da han ble tenåring, at han forsto hva som hadde skjedd. På det tidspunktet var han kun opptatt av én ting: Å skjule det for alle. Han ville være mann med stor M og ikke være en belastning, men en bauta for familien, som datteren skriver i boka. I stedet preget hemmeligheten hele familien uten at de var bevisst på det.

– I barndommen tenkte jeg bare at pappa var annerledes enn alle andre, og det plaget meg ikke noe særlig. Derfor kjøpte jeg nok alt han sa helt ukritisk. Han var idolet mitt. Men nå ser jeg at det var en grunn til at han var slik han var, sier Bratland Hansen.

Frem til faren fortalte om overgrepene, trodde datteren at hun kjente faren sin. I boka skriver hun:

«Hans besettelse etter å få til ting forklarte jeg med at han alltid har vært en person som elsker å vinne. Øynene som uten forvarsel kunne bli triste, melankolien, anså jeg som et personlighetstrekk. Det samme gjorde jeg med hans stadige behov for bekreftelser på at han var bra nok. Nå var jeg nødt til å lage en ny fortelling om pappa.»

• Debatt: «Barn og unge er blant de mest sårbare i vårt samfunn. De trenger at vi ser dem nå.»

Lært mye

I 2015 fikk Bratland Hansen lov til å dele farens historie i et debattinnlegg i Aftenposten. Etter at hun hadde skrevet det, slo det henne: «Hvis traumet hadde preget pappaen hennes, hadde det vel også preget henne selv og resten av familien?»

De siste årene har 26-åringen brukt mye tid på å lese forskningslitteratur om overgrep. Hun har blant annet blitt bevisst på at det er mange barn som ikke forstår at de er pårørende, og at hun har vært en av dem. Ikke engang da faren fortalte om overgrepene i 2013, skjønte Bratland Hansen at hun var pårørende. Og det er først de senere årene at hun har funnet ut at Støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) har et eget tilbud for pårørende.

Hun har også lært at hvis du ikke får aksept for negative følelser som barn, kan det resultere i at du synes det er vanskelig med de samme emosjonene hos deg selv. Denne kunnskapen har gjort at Bratland Hansen har forstått pappaens behov for å holde det som var vanskelig, på avstand. Han klarte blant annet aldri å holde rundt datteren sin og si «Bare gråt, jeg passer på deg». I stedet ga han Bratland Hansen praktiske og konkrete løsninger på problemene som dukket opp.

Lenge oppførte Bratland Hansen seg nokså likt faren sin. I dag har hun derimot fått mer kontakt med følelsene sine. Det har også faren, etter at han var åpen om overgrepet.

• Lest denne? Jorunn og Veronica tar imot barn som har opplevd overgrep: – Det er fremtidshåpet vi vil tenne

Frustrert

Bratland Hansen har også funnet ut at det ikke finnes noe typisk overgrepsoffer, noe hun synes har vært vanskelig.

– Jeg har kjent på en frustrasjon over at det ikke finnes noen fasit på hvordan man reagerer på overgrep. Det ville vært så mye enklere å oppdage hvis det hadde vært sånn. Men da jeg innså at utsatte reagerer ulikt på det de har opplevd, forsto jeg hvor viktig det var å hente inn stemmene til andre menn som også hadde opplevd overgrep. At mennene jeg intervjuet i boken alle fortalte ulike historier, gjorde det viktig for meg at boken ikke skulle fungere som en fasit på hvordan et overgrep preger deg.

– Du mener samfunnet må få mer kunnskap om overgrep. Men hvordan skal for eksempel en lærer som skal ha ansvar for en hel klasse kunne fange opp signaler om at et barn har opplevd eller opplever overgrep?

– Jeg har blitt veldig bevisst på at man for eksempel ikke kan tenke at et barn har blitt utsatt for overgrep bare fordi han eller hun sitter stille i et hjørne uten å si noe. Å oppleve overgrep kan ta utrolig mange former. Det finnes ingen enkel oppskrift på det. Derfor er det så viktig med tilliten mellom barn og lærer, men den tilliten tar det tid å bygge. Skal du ha tid til det, trenger skolene flere ressurser.

Vanskelig å få hjelp

– Forestillingen om at menn ikke bør vise følelser har regjert lenge, og gjør det til en viss grad enda ettersom vi hører flere historier om menn som har tiet om å ha vært utsatt for overgrep. Hvordan kan vi jobbe for å bedre denne oppfatningen?

– Vi som samfunn må tenke at en mann som viser følelser er modig, og vi må bli flinkere til å ta imot menn når de viser at de er sårbare. Vi har kommet langt med å renskrive hva det vil si å være kvinne, men vi har ikke kommet like langt med å ta et oppgjør med de gamle mannsidealene. Menn har også tårekanaler, sier Bratland Hansen.

Hun håper det blir mer oppmerksomhet rundt det at også gutter blir utsatt for overgrep. At det skjer mot mennesker, og ikke kjønn.

– Vi kan bli mer bevisste på at overgrep skjer og bli flinkere til å håndtere det i etterkant. Men hva kan vi gjøre for å forhindre at overgrep forekommer i det hele tatt?

– Vi må jobbe med forebygging tidlig i skolen. Lærere og barnehagelærere må få mer kunnskap om seksuelle overgrep, og vi må lære oss at dette kan skje hvor som helst. Alle må tørre og se etter det, stille spørsmål og barn må lære om egne grenser.

Slik situasjonen er i dag, må du i stor grad selv ta initiativ hvis du behøver hjelp til å håndtere overgrep. I tillegg er ventelistene lange.

– Rett etter at pappa sto fram med sin historie, måtte han gjennom en lang søknadsprosess for å komme inn på et senter. Da han sendte inn skjemaet, glemte han å krysse av et sted. Dermed fikk han beskjed om at han måtte sende inn hele skjemaet på nytt, forteller Bratland Hansen.

– For en mann som har hatt så mye skam knyttet til egen opplevelse, men som til slutt klarer å ta steget og si at han trenger hjelp, kan det å møte slik motstand i systemet oppleves som et nytt overgrep. Det tok mange år før pappa forsøkte å oppsøke hjelp igjen, legger hun til.

– Hele prosessen med boka har gjort meg bevisst på hvordan jeg vil opptre som mor. Etter at folk har lest boka håper jeg de tenker over hva de ønsker å ta med seg fra egen oppvekst og hva de vil forandre på når de selv får barn, sier 26-åringen.

Hanna Skotheim

Må bearbeide følelsene sine

I løpet av tenårene utviklet Bratland Hansen spiseforstyrrelser akkurat som faren. Først begynte hun å overspise for å kompensere for tomrommet som vokste seg større. Da hun etter tre måneder hadde lagt på seg seks kilo, utviklet hun anoreksi.

– Jeg tror jeg ville ha bearbeidet alt bedre og kanskje unngått å bli syk hvis jeg hadde hatt gode strategier på å dele det som er vanskelig.

Det var da faren fortalte om overgrepene, at Bratland Hansen fikk motivasjon til å ta tak.

– Jeg så hvor lenge pappa har båret på ting uten å bearbeide det på noen måte. Det ville ikke jeg med mitt liv. I dag er jeg blitt veldig bevisst på å ta følelsene mine på alvor.

– Har du vært bitter på faren din som ikke klarte å takle det på en bedre måte?

– Jeg har reflektert mye over at jeg har blitt fratatt muligheten til å være bitter. Det er fordi jeg har lest meg så mye opp på overgrep og alltid hatt en forklaring på det ene og andre. Derfor klarer jeg ikke, rent intellektuelt, å være bitter. Men samtidig har du barnet i meg som kan være bitter for at jeg har blitt fratatt den følelsen på et vis.

– Foreldrene til faren din tok ikke tak i situasjonen, og de kjente mannen som forgrep seg på din far. Har du vært bitter overfor dem?

– Igjen så forstår den intellektuelle delen av meg at de ikke tok tak i det fordi overgrep ikke var på agendaen da. Samtidig forstår jeg hvor vondt det må ha vært for pappa.

Bratland Hansen hadde derimot hatt større forventninger til farmoren og farfaren om det hadde skjedd med sønnen i dag.

– Vi vet mer i dag. Samtidig er det da trist at det fortsatt er mange som holder overgrep skjult.

• Da marerittene herjet barnevernspedagog Karianne, hjalp det å stå opp og skrive. Nå har notatene blitt roman

Ny kunnskap om overgrep

Etter at boka kom ut, har Bratland Hansen fått mange tilbakemeldinger. Flere har fortalt at de har begynt å tenke over det vanskelige forholdet de har til en far eller mor. Nylig var det også en mor som fortalte at hun hadde blitt utsatt for det samme, og nå skulle hun få hjelp til å fortelle sønnen om hvorfor hun reagerte som hun gjorde i ulike situasjoner.

– Jeg håper folk sitter igjen med nye refleksjoner og ny kunnskap etter å ha lest boka.

I forbindelse med utgivelsen av boka, skal Bratland Hansen reise rundt og holde foredrag for blant annet SMISO og Redd Barna. Noen av foredragene skal også faren være med på.