At disse normene eksisterer er hovedfunnet i Karianne Skovholt sin doktoravhandling. Hun har sett på e-postkommunikasjon i arbeidslivet, nærmere bestemt ved å studere e-poster i en intern arbeidsgruppe i et telekomselskap.

– Jeg fant at vi har utviklet spesifikke normer for hvordan vi skriver og samhandler på e-post. Det er for eksempel normer for når vi behøver å svare på en e-post og for når vi sender kopi av e-posten til andre, sier Skovholt til NTB.

Noe på hjertet

I materialet Skovholt gikk igjennom, var det tydelig at direkte anmodninger og spørsmål i e-post krever et svar, eller i det minste en midlertidig respons.

– Hvis vi ikke svarer, kommer det gjerne en purring. Er e-posten derimot sendt som ren informasjon, og særlig hvis den er sendt til mange, behøver vi ikke å svare.

Dette gjelder også om en masseutsendelse inneholder spørsmål.

– Det kan sammenlignes med en som stiller spørsmål i et klasserom eller fra en talerstol. Det er ikke påkrevd at alle svarer, men har man noe på hjertet, er det ok å rekke opp hånden, sier Skovholt, som til daglig er ansatt i Språkrådet.

Gapestokk og seierspall

Skovholt finner det særlig interessant hvordan vi har normer for bruk av kopier:

– Vi plasserer primære mottakere i til-feltet og sekundære mottakere i kopifeltet. De som står oppført i kopifeltet blir på en måte overførere til dialogen i e-posten. Vi vil nok hevde at vi inkluderer flere mottakere i kopifeltet for å informere dem, men påskuddet om at dette er informasjon dekker ofte en underliggende agenda, mener Skovholt.

Grovt sett mener hun at vi bruker kopifeltet for å gjøre e-posten til en gapestokk eller en seierspall.

– Når det for eksempel er snakk om en konflikt kan vi sende kopier til flere for å synliggjøre våre synspunkt for flere eller å synliggjøre andres urimelighet. Kopiene går da ofte til dem vi opplever som våre allierte.

Andre ganger sender vi kopier for å vise oss fram.

– Vi sender kanskje synspunkt og ideer til mange for å vise at det kom fra oss først og for å få gjennomslag hos flere.

Useriøst

Da e-posten for alvor ble tatt i bruk på 1990-tallet var formen mye mer skriftlig og formell enn den er i dag.

– Flere studier understøtter at vi nå har en mer dialogpreget stil når vi sender e-post. Det er for eksempel vanlig å sende korte e-poster, uten hilsen og signatur. Vi bruker også tegn for å uttrykke det vi i en vanlig samtale ville vist med trykk og tonefall. Vi bruker for eksempel utropstegn eller tre prikker på slutten av setninger. I arbeidssammenheng har jeg for øvrig ikke sett mye av det, det oppfattes nesten som litt useriøst. Det som blir mest brukt der er nok smilefjeset.

Tidligere forskning har konkludert med at e-post er et medium, heller én egen sjanger.

– E-post er et hybrid som muliggjør mange sjangre, gjerne delt inn i tre hovedsjangre. Det kan være en oppslagstavle, der vi informerer. Det kan være et postbud, som når vi sender vedlegg. Dessuten kan e-post fungere som samtale, med innspill og respons, sier Skovholt. (ANB-NTB)