Åsmund Lang

De tre har stått skulder ved skulder i hele 2004 og gitt endringskåte statsråder viktig grunnopplæring.

Å ”modernisere” Staten uten å spille på lag med de mektige hovedsammenslutningene LO Stat, YS Stat og UHO Stat, er langt fra plankekjøring. Det har stastråder som Victor D. Norman og Morten A. Meyer smertelig fått erfare.

Med vel 96.000 av Statens 120.000 ansatte i ryggen har Morten Øye (LO Stat), Tore Eugen Kvalheim (YS Stat) og Arne Johannessen (UHO Stat) stått skulder ved skulder i skjebneåret 2004 da Regjeringen ville endre både lønnssystemet, tjenestemennenes rettigheter og de tradisjonelle samarbeidsformene med de ansattes organisasjoner.

RÅKJØR

Det var ikke bare kampen mot en ytre fiende som spleiset de tre hovedorganisasjonene ekstra tett sammen i 2004, bedyrer de tre mektige tillitsvalgte samstemt. Men det var også en viktig grunn, innrømmer de.

– Vi har samarbeidet om tariffoppgjørene i en årrekke, men råkjøret fra Staten gjorde nok at vi gikk et viktig skritt videre i å formalisere samarbeidet i fjor. Særlig det at vi kunne fremme et felles krav på et felles ark med alle de tre logoene på under justeringsoppgjøret, var et skritt videre, forklarer Kvalheim.

SEIER VIA SAMHOLD

Alle de tre er krystallklare på at den største seieren for dem alle, var at de klarte å stå sammen hele veien gjennom tøffe runder mot Staten. De mener de vant viktige slag både i de generelle tarifforhandlingene, hos Riksmeklingsmannen og i Statens lønnsutvalg. I tillegg har de sammen heist fanen mot Morten Meyers planer om endringer i tjenestemannsloven, hvor det endelige slaget vil stå i løpet av 2005.

– Det viktigste i 2004 var at vi greide å stoppe Statens ensidige forsøk på å endre lønnssystemet. De forsøkte å utmanøvrere oss ved å ta saken inn for Statens lønnsutvalg, men med grundig jobbing og et sterkt samhold i alle de tre hovedsammenslutningene, slo vi dette ettertrykkelig tilbake, sier Morten Øye.

– Dette bør ha lært Meyer og andre statsråder at de ikke kan gjøre radikale endringer i Staten på egenhånd. De er nødt til å ha arbeidstakernes tillitsvalgte med på opplegget. Ellers lykkes de ikke, slår han fast.

De to andre nikker samtykkende, og alle er helt klare på at de ikke hadde oppnådd så mye om de ikke hadde stått løpet sammen.

SPLITT OG HERSK

– En ting er de forslagene Staten kom med. Noe annet er prosedyrene de la opp til. Mye av den konfrontasjonen de fikk med oss kunne de ha spart seg gjennom bedre prosedyrer og mer vilje til dialog og samarbeid. Dette håper vi de har tatt lærdom av, sier Arne Johannessen.

– Statens opplegg var helt tydelig basert på ”splitt og hersk”, fortsetter Kvalheim. – Når vi sto så samlet og kjørte et så tett løp som vi gjorde, greide vi å stoppe Statens råkjør, men hadde bare én av oss sprukket og gått ut av samarbeidet, kunne vi tapt mye på mange fronter, legger han til.

GOD KJEMI

De tre lederne framstår som veldig enige og samkjørte. Den løse fleipen og dialogen viser med all tydelighet at de trives godt i hverandres selskap. De vil likevel ikke ta hele æren for at samarbeidet mellom de tre hovedsammenslutningene har vært sjeldent godt i 2004.

– Det er klart at det gjør det lettere at vi tre har god kjemi, men vi er samtidig avhengig av å ha et godt samspill på alle nivåer i de tre hovedsammenslutningene, sier Øye. – Under tarifforhandlingene var det flere utvalg i sving for å beregne og utrede konsekvenser av ulike forslag. Også her var det god kjemi og godt samarbeid, forteller han.

– Gjensidig åpenhet og redelighet er en forutsetning. Vi tre tør ta nær sagt alle problemer opp til åpen diskusjon og finner alltid en løsning, sier Arne Johannessen. Skulle noen føle seg dolket i ryggen ville samarbeidet være over umiddelbart. Jeg synes vi har greid det bra, legger han til.

LO STAT MINDRE DOMINERENDE

– Både saksbehandlerapparatet og politisk ledelse i alle organisasjonene må samarbeide. Det har vært en god utvikling de siste årene også mellom hovedorganisasjonene LO, YS og UHO, samt i en rekke forbund som allerede samarbeider godt innefor sine fagfelt og sektorer, sier Kvalheim, og peker blant annet på NTL og 2FO, samt Forsvaret og fengselssektoren som gode eksempler.

Han tror noe av grunnlaget for det stadig tettere samarbeidet i statssektoren også henger sammen med at LO Stat ikke lenger har en altfor dominerende posisjon i forhold til de andre.

AKADEMIKERNE FALT FRA

Den fjerde hovdesammenslutningen innenfor statssektoren, Akademikerne Stat, falt i 2004 utenfor det gode selskap i tariffoppgjøret, noe alle de tre beklager.

– Vi skulle gjerne hatt Akademikerne med hele veien også. De var med på det felles kravet vi framsatte i justeringsforhandlingene, men de forsvant ut i den aller siste svingen, forteller Arne Johannessen. – Slik vi tolket det ble forhandlingslederen her sviktet av sitt eget forhandlingsutvalg, noe som ble et nederlag for oss alle. I stedet for å stå sammen med oss, gikk Akademikerne nærmest i allianse med arbeidsgiverne, legger han til.

– Ja, tidligere har vi også hatt Akademikerne med på en annen måte. Vi må forsøke å få dem med igjen i 2005. Da skal vi jo blant annet slåss mot endringene i tjenestemannsloven, og her står heldigvis alle hovedsammenslutningene samlet, sier Kvalheim.

TRENE TIL OMKAMP

De tre er enige om at 2005 også blir et krevende år med mellomtariffoppgjør og kampen mot endringene i tjenestemannsloven. I tillegg står det et stortingsvalg for døren til høsten.

– Det blir umåtelig viktig at vi kan bygge videre på den samarbeidsplattformen vi nå har grunnlagt. Ikke bare for å få et best mulig resultat i sakene som skal opp i 2005, men for å møte Meyer med økt styrke i 2006. Vi må ikke glemme at han har varslet omkamp i alle sakene vi vant i fjor, sier Øye.

Ingen av de tre ser truende skyer i horisonten som kan få det gode samarbeidet til å sprekke i 2005.

– Hvor tett samarbeidet blir for eksempel i mellomoppgjøret avhenger også litt av rammene vi får til fordeling, forteller Kvalheim. Først må vi gå en runde internt med egne forbund og forhandlingsutvalg for å utforme krav og hjertesaker. Deretter må vi møtes og se hva vi kan forhandle om sammen og hvor naturlig det blir å samarbeide om eventuelle felles krav, legger han til.

Både Kvalheim og Johannessen er likevel enige med Øye i at man i 2005 kanskje bør legge vekt på å samarbeide nettopp for samholdets skyld, og for å stå best mulig rustet til de politiske utfordringene som kan møte dem med fornyet styrke i 2006.

SAMMENSLUTNING?

På spørsmål om det gode samarbeidet snart bør resultere i en endelig sammenslutning mellom hovedorganisasjonene, blir svarene for første gang ikke hundre prosent samstemte.

– Vi tenker ikke slik. YS er tuftet på å være partipolitisk uavhengig, og så lenge LO har bindinger til Arbeiderpartiet, er dette ikke aktuell politikk. For oss er det viktigere å videreutvikle det samarbeidet vi nå har gående, sier Kvalheim.

Johannesen er enig: – UHO er en relativt ung hovedorganisasjon, og vi prioriterer å bygge en sterk og slagkraftig organisasjon framfor å tenke på sammenslutninger, sier han.

Øye derimot mener arbeidstakerne taper på at fire hovedorganisasjoner slåss både om medlemmer og til tider på hver sin front i tariffoppgjør og i viktige saker i arbeidslivet.

– Vi føler at avstanden er liten, særlig til YS, og hadde gjerne sett at vi på sikt kunne få til en sammenslutning mellom de to hovedorganisasjonene. Dessuten er LO i ferd med å avvikle de formelle bindingene til Arbeiderpartiet nettopp for å åpne døra for bredere sammenslutninger blant arbeidstakerorganisasjonene, bedyrer han.

– LO har startet en kampanje for å få til et regjeringsski fte etter valget til høsten. Hvordan ser YS og UHO på dette?

– Vi vil samarbeide med den til enhver tid sittende regjering såfremt den er fagforeningsvennlig, begynner Kvalheim diplomatisk, før han blir skarpere i ordvalget:

– Dagens regjering må endre politikk, ellers vil vi være bedre tjent med en annen regjering, slår han fast.

– Dersom man ser på dette med rene fagforeningsøyne er svaret enkelt. Da bør vi skifte regjering, bekrefter Johannessen. – Men medlemmene har også andre verdispørsmål som er viktige. For eksempel er kriminalitetsbekjempelse viktig for våre medlemmer i politiet, og her har Regjeringen med FrPs støtte bevilget mer penger enn noen tidligere regjering. UHO vil derfor ikke gå ut og anbefale medlemmene å kaste Regjeringen, sier han.

– Også vi i YS kan ta ulike briller på. Tar vi for eksempel skattebrillene på, ser vi en langt bedre skatteprofil i dag enn når mer sosialistiske partier styrer, bekrefter Kvalheim

– Men en ting håper jeg vi likevel være enige om, skyter Øye inn. – Nemlig at medlemmene også tar situasjonen i arbeidslivet med i vurderingen før de avgir stemme. Arbeidslivet er en viktig del av valget, men det ser ut som folk tror at på jobben vil foreningene uansett ordne opp. Slik er det jo ikke, sier han.

Når Øye også legger til at han som LO Stat-leder ikke direkte vil oppfordre folk til å stemme Arbeiderpartiet, kan de to andre slutte seg helhjertet til appellen.

Nylig inngikk Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (LO) og Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY) et formelt samarbeid.