Odd Harald Røst, FriFagbevegelse.no

– Tjenesteloven av 1958 er viktig fordi den inneholder regler om hvilke organisasjoner som har forhandlingsrett. Denne begrensede retten medvirker til at særinteresser ikke får dominere. Her skal det tas helhetlige samfunnsmessige hensyn, sier Morten Øye, leder i LO Stat.

Selv om den største hovedsammenslutningen ikke planlegger markering av jubileet, mener Morten Øye at den gir grunn til å påpeke hvor viktig loven er.

– LO Stat er fornøyd med dagens lov. Den har vært gjennom flere endringer siden 1958 for å tilpasse seg de nye hverdager. LO Stat har ingen forslag til endringer på nåværende tidspunkt, påpeker Morten Øye.

– Hva er spesielt viktig med Lov om offentlige tjenestetvister, som er det offisielle navnet?

– Den mest sentrale bestemmelsen er at den gir lovfestet forhandlingsrett til organisasjoner med en viss representativitet. Lovens krav for å bli hovedsammenslutning er at den har minst 20 000 medlemmer pluss 4 tjenestemannsorganisasjoner og en yrkesorganisasjon – eller 40 000 medlemmer og tre tjenestemannsorganisasjoner. LO Stat er den eneste hovedsammenslutningen som oppfyller det siste kravet.

Streikerett

Et annet sentralt punkt er at tjenestetvister er at den gir statsansatte streikerett. Dette er ingen selvfølge i andre land. Der er statsansatte unntatt fra retten til å streike for bedre vilkår.

Alle grupper i vårt land har i prinsippet denne retten, inklusive militært personell og ansatte i fengslene, men vi er veldig varsomme med å ta ut grupper, som gir staten som arbeidsgiver god nok grunn til å gripe til lønnsnemnd. Derfor ligger det mye tenkning og mange overveielser til grunn for valget av hvilke grupper som LO Stat vil ta ut hvis det blir konflikt.

– Kan du nevne en vesensforskjell mellom tjenestetvistloven, som gjelder statsansatte, og arbeidstvistloven i kommunal sektor?

– Hvis LO Stat godkjenner forslag til ny tariffavtale, er øvrige forbund i denne hovedsammenslutningen bundet av vedtaket. Norsk Tjenestemannslag eller Jernbaneforbundet kan derfor ikke gå til streik. Hvis derimot en hovedsammenslutning i kommunal sektor gir sin tilslutning til forslaget, kan et forbund likevel gå til streik, svarer Morten Øye i LO Stat.

Lang ferd

Statens tjenestemenn fikk lovfestet forhandlingsordning i 1933, men det var først i 1958 at man innførte et system med tariffavtaler og fredsplikt i tariffperioden.

Tjenestetvistloven gir forhandlingsrett til de organisasjoner som fyller minstekrav til størrelse og representativitet. I klartekst betyr det LO Stat, YS Stat, Akademikerne og Unio. Sistnevnte fikk status som hovedsammenslutning så sent som i 2001. Også NITO og Norges Farmaceutiske Forening inngår hovedtariffavtale med staten.

Tjenestetvistloven skiller mellom hovedtariffavtale, som regulerer generelle lønns- og arbeidsvilkår, og særavtale, som regulerer de samme vilkårene, men som hovedtariffavtalen ikke omfatter. Disse avtalene gjelder for perioden 1. mai til og med 30. april to år senere og har en oppsigelsestid på tre måneder. Med andre ord har avtalene i statlig sektor utløp en måned etter avtalene i privat område og forhandler dermed etter LO-NHO-oppgjøret.

Seiglivet lov

Selv om loven av 1933 led av både skjulte og åpenbare mangler, viste den seg meget seiglivet. Dette kom fram under en lønnskonflikt ved folkeskolen i Oslo i 1954 og blant tjenestemennene ved programavdelingen i NRK åre etter. I begge tilfeller var forhandlingene resultatløse, men de ansatte streiket seg til bedre vilkår enn det som var fastsatt gjennom forhandlinger mellom staten og hovedsammenslutningene. LO mente at det var nødvendig å endre loven for å unngå at mindre grupper kunne streike seg til bedre betingelser.

Om holdningen i LO til offentlig sektor var annerledes enn til privat, hører en annen historie til, men dette sitatet fra daværende fra LO-formann Konrad Nordahls dagbok i 1953, gir et inntrykk:

”Appetitten er god. De begriper ikke hvor bra de har det i forhold til det private arbeidsliv”, skrev Nordahl i dagboka. Mange i privat sektor mente at offentlig ansatte hadde bedre sosiale goder og større trygghet i arbeidsforhold. Selv om statens brød var både tørt og tynt, kanskje også snaut tilmålt, var det i hvert fall sikkert. Ansatte i staten var ikke bare sikret arbeid fram til pensjonsalder. De fikk også pensjon. Derimot hadde andre ansatte i staten enn tjenestemennene langt dårligere vilkår.

Tilnærmet privat sektor

I regi av Samarbeidskomiteen mellom Arbeiderpartiet og LO, ble det laget en utredning, som konkluderte med at forhandlingene i staten måtte legges opp til dem som var i privat sektor og at forhandlingsretten måtte konsentreres til de store organisasjonene. Resultatet skulle også være bindene. Tidsbestemte avtaler skulle avløse daværende regulativer uten tidsfastsetting og en frivillig lønnsnemnd skulle tre inn når partene ikke oppnådde enighet. Et tredje punkt ble foreslått inntatt i ny lov, nemlig at Stortinget ikke skulle kunne forandre avtalen, bare godkjenne eller forkaste den.

En regjeringsoppnevnt komité la fram sin innstilling noe senere. Den foreslo et forhandlingssystem tilnærmet lik den som var i privat sektor. Etter Stortingets behandling, medførte tjenestetvistloven av 1958 at de uorganiserte ikke fikk streikerett og at forhandlingsretten ble strammet inn.

Konrad Nordahl skrev i sin dagbok etter vedtaket i Stortinget at ”den ble vedtatt slik vi ville ha den”. Senere er loven endret flere ganger, i 1969, 1972, 1976, 2001 og 2002, men prinsippene fra 1958 er beholdt.