Katharina Dale Håkonsen

katharina@lomedia.no

– Jeg blir jævlig forbannet når vi ikke er kommet lenger i 2019, sier Camilla Huggins Aase.

Bergenseren er lettere indignert der hun sitter i hjørne­sofaen i leiligheten sin. Balkongdøra står på vidt gap. Den klamme juni-sommeren har inntatt Kværnerbyen i Oslo.

Kjempet for ubrukte ressurser

Men det er ikke lavtrykk og regn i lufta som irriterer henne. Camilla er tross alt født og oppvokst i Bergen. Hun snakker om de 85.000 funksjonshemmede i Norge som står utenfor arbeidslivet og som gjerne vil inn. De – akkurat som deg og meg – vil jobbe, betale skatt og føle seg verdsatt, men de trenger hjelp for å komme i gang.

ph

– Funksjonshemmede er en ressurs og ikke en byrde for samfunnet. Det må folk forstå.

Siden 2013 har hun, som politisk rådgiver i Norges Handikapforbund, kjempet for at politikere og arbeidsgivere får øynene opp for disse ubrukte ressursene. Nå er hun heltidstillitsvalgt i NTL Sentralforvaltningen med kontor i Folkets Hus, tett på LO-ledelsen. Hun håper fagbevegelsen snart våkner opp.

– LO har vært helt fraværende på dette feltet. Det er forståelig at de er mest opptatt av medlemmene som jobber, men alle gode krefter må bidra.

Venner i hele verden

For Camilla startet kampen lenge før. Natt til 18. mai 1980 var det god stemning i gatene i Bergen og vanskelig å oppdrive en taxi. Moren, som hadde født to barn, stresset ikke med å dra til sykehuset. Da hun først kom inn litt utpå natta, var fødselen i allerede gang. Jordmødrene konstaterte setefødsel og at det var for seint med keisersnitt. Like etter kom Camilla ut med rumpa først.

– Jeg var visst ganske blå like etter fødsel, sier hun og smiler.

Setefødselen førte til fødselsskaden cerebral parese, en samlebetegnelse på motoriske funksjonsforstyrrelser. Moren sydde skinnlapper på bukseknærne til Camilla som krabbet rundt. Da hun ble eldre, begynte hun å bruke rullestol. At Camilla ikke kan bevege seg fritt, har ikke satt en stopper for utfartstrangen. Som 17-åring flyttet hun til Fjaler i Sogn og Fjordane for å gå på United World College sammen med 200 elever fra 82 land.

– Det var en tenåringsperiode på speed.

Saken fortsetter under bildet.

– Ingen synes det er greit om en jente fra Somalia ikke kan ta 13-trikken, men få reagerer på at rullestolbrukere ikke kommer seg på trikken, sier Camilla Huggins Aase.

Kai Hovden

Det var ikke plan A

Camilla ler og forsikrer oss om at hun ikke leflet med narkotiske stoffer. Men det var en intens og spennende periode hvor hun kjent med mennesker fra hele verden

ph

– Jeg har mange sofaer rundt omkring jeg kan sove på.

Etter Fjaler begynte hun på Universitet i Bergen. I 2008 leverte hun en mastergrad i sammenlignende politikk om hijabdebatten i Frankrike og Norge. Camilla var klar for arbeidslivet. Å jobbe for mennesker med nedsatt funksjonsevne var ikke plan A.

– Jeg ville ikke være hun i rullestol som snakket om folk i rullestoler. Jeg ville bare være Camilla og snakke om Palestina/Israel-konflikten og internasjonal politikk.

Og det gjorde hun også i mange år, blant annet som saksbehandler i Utlendingsdirektoratet. I 2013 startet hun likevel som politisk rådgiver i Handikapforbundet.

– Noen er nødt til å snakke om funksjonshemmedes rettigheter, og da må det være noen som har peiling.

Gratis middag

For Camilla vet hvor skoen trykker. Hun har erfart at bussen kjører fra henne fordi sjåføren mener rullestolen ødelegger bussen. Hun vet hvordan det er å glede seg til å spise på en Michelin-restaurant, men bli avspist med en kommentar om at spisestedet ikke tar imot funksjonshemmede.

– Jeg sendte en e-post og påpekte at svaret deres var ulovlig. Kjøkkensjefen ringte meg med en gang og var veldig lei seg. Han ville bare glede folk med god mat. Jeg sa at jeg bare vil spise god mat.

– Ved å si at rullestolbrukere ikke kommer inn på restauranter, tar de fram meg muligheten til å gå litt i en trapp. Mange i rullestol kan gå noen skritt.

Det endte med at stjernekokkene bar Camilla opp trappa og spanderte en gratis middag på henne.

– Jeg håper jeg oppnådde noe mer. At kjøkkensjefen neste gang han trenger et nytt ­lokale, finner et sted hvor alle kommer inn.

Nesten VG-overskrift

Også i arbeidslivet har bergenseren opplevd diskriminering. Hun ble tilbudt en jobb i en statlig etat, med kontorer i toppen av et bygg. Camilla bad om en parkeringsplass, men fikk til svar at hun ikke kunne komme med den type lønnskrav. Hun takket selvfølgelig nei til jobben.

– Halve lønna mi hadde gått til dette «lønnskravet». Nødvendig individuell tilrettelegging er aldri et lønnskrav.

Det hjelper med godt humør i møte med vrange arbeidsgivere og treg tilrettelegging. For det glei heller ikke på skinner da Camilla Huggings Aase ble heltidstillitsvalgt med kontor i Folkets hus. Relativt kjapt bygde Oslo Kongressenter om heisene og etablerte døråpnere, noe mange har takket henne for. Når du står der med kaffekopp, mobil og lommebok, er det kjekt med en knapp som åpner den tunge døra. Hun startet i NTL Sentralforvaltningen 1. mai og tok bussen de første månedene mens hun ventet på parkeringsplass.

– Jeg fikk høre at det var 17 parkeringsplasser forbeholdt direktørene. Jeg lurte veldig på hvem disse direktørene var.

Sommeren gikk, høsten nærmet seg og oppstillingsplassen uteble. Det begynte å haste. Når kulda setter inn, må Camilla bruke bil. Saken endte i styret til Oslo Kongressenter hvor LO har femti prosent av stemmene.

– Jeg tror LO skjønte at det ville bli en lei VG-overskrift om jeg stod uten parkeringsplass. Jeg er takknemlig for at det ordnet seg.

Saken fortsetter under bildet.

Kai Hovden

Falt ut av avtalen

Tilrettelegging kostet Oslo Kongressenter tre millioner kroner.

– Mange funksjonshemmede har dårlig samvittighet fordi det koster å ansette dem. Det har ikke jeg. Vi må bruke penger for å spare penger, sier hun.

ph

Før hun forklarer hva hun mener, drikker hun en slurk te med melk og retter litt på det mørkebrune håret som ikke ligger helt slik hun vil, bak øret.

– Arbeidsplasser må utformes universelt for å få flere fra stønad og ut i jobb, og det er kostbart. Regjeringen bør etablere en pott hvor arbeidsgivere kan søke om penger til å oppgradere bygg.

I fjor reforhandla partene i arbeidslivet IA-avtalen. Camilla er veldig skuffet over at målet om å hindre frafall og øke sysselsetting av funksjonshemmede falt ut av avtalen. Istedenfor appellerer arbeids- og sosialministeren Anniken Hauglie (H) til en inkluderingsdugnad og «å ta en for laget».

– Vet Hauglie hva det betyr? Er det virkelig så kjipt for arbeidsgivere å ansette sånne som meg at regjeringen ber næringslivet «ta en for laget»?

200 prosent

Camilla har tatt opp ordbruken med den tidligere statssekretæren til Hauglie. Han virket flau da han skjønte hvordan setningen fikk henne til å føle seg. NTL-sekretærens mantra er at funksjonshemmede er en ressurs og ikke noe man ofrer seg for.

– Hvordan er dere en ressurs?

– Vi er vanvittig løsningsorienterte og har noen ekstra verdifulle egenskaper som kommer godt med i arbeidslivet. Om du er funksjonshemmet og ønsker å få noe ut av livet, må du planlegger for alle småting og eventualiteter. Ingenting kan overlates til tilfeldighetene.

Camilla har ledererfaring. Siden hun var 19 år har hun administrert sine egne personlige assistenter som hjelper henne med praktiske gjøremål. I tillegg må hun jevnlig søke Nav, bydel og kommune for å få hjelpen hun har krav på.

– Jeg jobber nok en 200 prosents stilling, så ingen kan klage på arbeidsevnen.