ANNE SIRI RENÅ

anne.siri.rena@lomedia.no

Å sitte på hver sin side av bordet, se hverandre i øynene og ha lange, fortrolige samtaler. Å kunne lene seg tillitsfullt mot den andre.

Scenen er hentet ut fra et – ikke rent ukomplisert – kjærlighetsforhold; det magiske som oppstår mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og som kan føre til godt, solid partsarbeid.

– Det er noe veldig flott ved dette, sier Ingeborg Sætre, og blir rent romantisk der hun vandrer langs skogsstien opp gjennom Nordmarka i Oslo.

Sætre skulle være i hovedstaden i fire år da hun kom til byen i 1986 som tillitsvalgt på heltid for Den norske Postorganisasjon. Hun er her fortsatt.

Den lille postspire

Som lita jente fikk Ingeborg Sætre sitte i skranken og stemple brev på postkontoret på Håvoll på Sunnmøre, der bestemor Astrid Remmen var bestyrer. Mor Anna Bjørg Sætre var bestyrer på Vartdal postkontor i nabobygda, far Ivar landpostbud.

Flere andre i familien var også postfolk.

– Jeg har aldri følt meg så «important» i hele mitt liv som da jeg satt der i skranken. Jeg trodde jeg bestemte alt, forteller Sætre om sin egen spede vei inn i yrket.

Ung og lovende: Ingeborg Sætre oppunder skolealder i Ørsta-bunad og med åpent blikk.

Privat

Hun sa etter hvert fra seg gymnasplassen, skaffet seg vandelsattest og startet både i postjobb og på postskolen på Gjøvik. Hver uke gråt hun over at hun var så langt vekk fra familien, og hver lørdag lukket postsjefen kontordøra bak seg og lot henne ringe hjem til foreldrene på Vestlandet.

Helt til topps

Ingeborg Sætre har rød treningsjakke og uanstrengt pust. Det er vanskelig å si hva som går raskest, føttene eller kjeften.

For noen år tilbake besteg hun Kilimanjaro i Tanzania og kom i knallform.

Hun trener fortsatt på seighet, den kommer godt med nå som hun har blitt president for UNI Post & Logistics, den internasjonale sammenslutningen for over 2,5 millioner postarbeidere fra hele verden. I tillegg til å være forbundssekretær i Postkom.

Diplomati er veien å gå i møte med andre kulturer, mener hun. En skal ha respekt for at andre velger å gjøre ting annerledes. Selv har hun da heller ikke helt fulgt den smale sti.

Finn tre feil

Da Ingeborg Sætre kom inn i sentralstyret til Den norske Postorganisasjon i 1982, var det lett for mange å peke på tre feil: hun var ung (27), hun var kvinnfolk og hun satt i skranken, som var det laveste nivået i postkontorhierarkiet.

Selv var hun i sjokk over å få bli med, og laget på ingen måte revolusjon de to første årene.

Hun var så stille at en kamerat i sentralstyret, Morten Øye (senere LO Stat-leder), ga henne beskjed om å begynne å vise seg fram.

Sakte, men sikkert tok hun plass, og nå virker hun å være helt uunnværlig både for postfolk og andre.

Men veien fram til i dag har vært langt fra smertefri.

Et liv utenom jobb

Hvor gjorde hun så av all hjemlengselen?

Hun bygde et hus i hjembygda Vartdal, i nærheten av foreldrene som fortsatt lever.

Om to år blir hun pensjonist og da pakker hun sammen i leiligheten på Solli plass i Oslo og drar hjem for godt. Da skal hun gå i Sunnmørsfjella, og utvide sitt allerede fyldige utenlandske turrepertoar.

Hun har venner, familie og tantebarn, hun liker praktisk arbeid og hun drikker sin vin.

Uten alt dette ville hun hatt panikk nå.

– Om det så er hermetisering av plommer folk driver med, så er det noe helt annet en fagforeningsarbeid, og det er bra. Å være tillitsvalgt er altoppslukende, og en dag er også dét over. Da er det godt å ha noe annet å falle tilbake på, sier Sætre.

Eget kjøkken

En gang gikk hun gjennom en liten landsby i Pyreneene, fjellkjeden på grensen mellom Frankrike og Spania. Her var det en kirke, og så et postkontor som Sætre naturligvis stoppet ved og stakk innom.

Hun la merke til døra som førte inn til kjøkkenet.

Her hjemme hadde nedleggelsen av postkontor allerede startet, og tilhørende kjøkken var så godt som historie tilbake på 50-tallet.

Ingeborg Sætre forteller at hun blir varm om hjertet hver gang hun ser et postkontor og en postbil i utlandet, men er likevel ikke det minste i tvil om at det var riktig å starte den smertefulle reduksjonen av kontor på et såpass tidlig tidspunkt, mens tida ennå var på deres side.

Vennskap som røk

På 80-tallet pekte alle piler rett opp.

For forbundet var det en svær seier å få banket gjennom fast arbeidstid og en lørdagsfri ordning for poststyrere.

Et annet viktig spørsmål var: hvor mange postkontor skal vi åpne i år?

Tida gikk, det ble 1995 – og så begynte nedgangen. Ingeborg Sætre besøkte postkontor der folk var i harnisk over å miste jobbene sine, de klandret henne for å være med på dette og vennskap ble knust.

– Det var tøft å gå i bresjen for å bygge ned, sier Sætre, som for lengst har sluttet å kjempe med følelser mot de radikale endringene.

Da hun så sine egne, aldrende foreldre betale regninger via nettbank, slo det henne at postkontorenes tid er forbi. Å gå med ræva først inn i framtida nytter ikke, som hun sier.

Himmel og helvete

Serveringsstedet Ullevålseter er passert med lette steg. Vi har kommet høyere opp og er på vei mot bord og benk som Ingeborg Sætre for sitt indre har pekt ut som hvilested på turen.

Hun er opptatt av mat og drikke, for uten det duger helten rett og slett ikke. Helter duger heller ikke uten en dose sunn fornuft og villighet til å skvære opp, mener hun.

– Å være tillitsvalgt er et sant himmel og helvete, sier Sætre.

Betyr det at kvinnen har en hang til dramatikk? Hun velger å se mer realistisk på det. Helvete kan være ensbetydende med tariffoppgjør og ikke minst valg i egen organisasjon.

– Valg kan være vonde. Jeg har sett mange relasjoner bli ødelagt etter valgrunder, og jeg har opplevd det selv. Det har vært grining så snørra flakser. Hvis dette ikke håndteres bra av de involverte, er det bedre å holde seg helt unna, mener Sætre.

Himmelen, derimot, dreier seg om det intense partsarbeidet. Om byggeklossene som legges ned og gir resultater dag for dag til det beste for ansatte. Om alle medlemmer og tillitsvalgte hun treffer.

Bursdag på Mallorca

I sommer fylte Ingeborg Sætre 60 år. Hun hadde ikke helt sett for seg at 60 mennesker skulle sette seg på flyet for å feire henne, og at 35 av disse skulle være fagforeningsfolk.

Da hun så utover dem, alle som en, var det med takknemlighet.

Barndomsvenninne Bjørg Sætre satte i en tale – for øvrig på 50-årsdagen for ti år siden – Ingeborg på sporet av den tidlige, politiske oppvåkningen. For det var Ingeborg (7) som med forskrekkelse fortalte at Marilyn Monroe var død, det hadde hun lest i Sunnmørsposten.

Med innlevelse satt hun på en bruskasse og leste om Sovjetunionen fra samme avis, og hun underholdt naboungene med krigshistorier som hun selv hadde hørt fra bestemoren.

Ingeborg kan ta pusten fra de fleste, ifølge venninna. I jobbsammenheng kan hun være hard og bestemt, sier en kollega.

– Jeg er ikke så ofte sint, oftere myk, sier hun selv.

Humor på engelsk

Lunsjbordet hun har sett seg ut, viser seg å ligge i skyggen, så vi fortsetter vandringen gjennom Nordmarka mot et annet serveringssted, Skjennungstua. Men det finnes ingen grunn til å gå inn og kjøpe noe, for Ingeborg har sekken full av sveler, syltetøy, kaffe og tyttebærlikør, alt hjemmelaget.

Pausen blir lang.

Sætre ropte alltid jippi, iallfall inni seg, når lokale Postkom-medlemmer inviterte henne til å holde innledning om tariff.

Hun beordret arrangørene om å servere en solid rett, for uten mat duger som sagt ingen, særlig ikke når tema er lønn og lignende. Og hun ble viden kjent for sin lidenskap, innlevelse og utilslørte humor, der hun midt i sirkelen av sitt publikum hamret inn fakta.

Nå som hun er valgt til president for en verdensomspennende postsammenslutning, skal hun lede komitémøter, og til neste år også en stor kongress.

– Jeg må lære meg å ha glimt i øyet på engelsk, sier hun alvorlig.

En gang dristet hun seg til å holde innledning på dansk i utlandet.

Norge står utenfor EU, og unionen betaler derfor ikke for tolking fra norsk.

Dansk er innafor, men det ble ikke helt flytende, så hun fikk beskjed om ikke å gjøre dét igjen.

Dette er mitt liv

Vi har kommet fram til Frognerseteren. Utsikten over Oslo er luftig, fjorden glitrer og snart går t-banen ned til sentrum igjen. Ingeborg Sætre bærer på en stor klisjé: hun påstår at hun ikke har hatt én kjedelig dag på jobben.

Og at hun har behov for de få, grå dagene som er, det tilfører intensitet.

I likhet med spenningen ved partsarbeidet. Der de må gi og ta, og der ingen kan få det de ønsker seg hundre prosent. Der tillit bygges ved også å tørre å gå inn i de uformelle rommene.

Å vite at partene skal møtes igjen med rak rygg neste dag, og at resultatet av møtet betyr så mye for så mange. Dét er hva kjærlighetshistorien handler om.

– Du har vært med på mye?

– Jeg må minne meg selv på at dette er unikt. Dette er livet mitt, mitt A4-liv. Jeg har gitt mye, og opplevd å få i tifold tilbake. Nei, jeg ville ikke gjort noe annerledes, sier Ingeborg Sætre, før hun stempler nok en billett og går ombord.