Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

«Atle», en høyt utdannet mann i starten av sekstiårene, tar en pause fra hjemmekontoret og går tur rundt et vann i nærmarka. Han dukker unna joggere som tar til stiene under pandemien. Han tror det foregår mye bak lukkede dører i de tusen hjem der folk, mange av dem rusavhengige, er permittert eller har hjemmekontor.

– Jeg ser på alkoholavhengighet som en sykdom. Ferier og helger er problematisk, og situasjonen vi har nå. Du har ikke jobben som stanser deg lenger, og jeg tror mange kan gå på en sprekk. Det er sikkert mye som foregår innomhus nå.

Les også: Akan har stor pågang under koronakrisen

VEIVALG: Jobben var til slutt viktigere enn rusen for «Atle». I snart 25 år har han gått på AA-møter og holdt seg edru.

Eirik Dahl Viggen

Vinmonopolet økte salget sitt med 50 prosent den første uka av koronatiltakene, ifølge NRK. Det var på høyde med sommer- og påskeferiene. Både tallet på solgte liter og antall kunder gikk opp. Akan, Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk opplever betydelig pågang for veiledning under koronakrisen. Både fra arbeidsgivere og fra ansatte med avtale om Akan-oppfølging.

Atle har vært tørrlagt i snart 25 år, men ønsker å beholde anonymiteten på grunn av sitt eget selvbilde.

– De fleste alkoholikere har ikke noe ønske om å slutte å drikke. Det hadde ikke jeg heller.

Han kunne slutte å drikke i perioder, men visste at han gikk som en tidsinnstilt bombe.

– Jeg hadde ikke kontroll. Det var utelukkende tanken på konsekvensene som stoppet meg, da jeg skjønte at jeg kunne miste jobben. Jeg er glad i jobben min og synes fortsatt den er gøy. Andre holder på til de får sparken og er glad til.

Bakrus til en milliard

Siden 2008 har salget av alkohol i Norge stabilisert seg på litt over seks liter ren alkohol i året per voksne innbygger. Men mens forbruket tidligere skjedde i helgene, sprer vi det mer utover uka. Bakrus er en vanlig årsak til sykedager. Ulike undersøkelser antyder alt fra to til 20 prosent av korttidsfraværet. Endagsfraværet grunnet bakrus er trolig langt høyere, opptil 50 prosent ifølge beregninger på 2000-tallet. Men tallet er usikkert.

JOBBPROBLEM: Akan hadde i fjor 53 en prosents økning i sin veiledningstjeneste.

Eirik Dahl Viggen

I en undersøkelse utført av Folkehelseinstituttet i 2016 innrømmet en fjerdedel at de har møtt opp på jobb i bakrus. Tallene varierer sterkt mellom bransjer. For mange blir det mer enn et par dager i bakrus. Ifølge Folkehelseinstituttet får 10–20 prosent av nordmenn en rusrelatert lidelse i løpet av livet. To av tre sier at de har opplevd en situasjon der en kollega har hatt problemer knyttet til rus.

Rusens strategier

Atle forteller om «tørr rus», hvordan mange unngår fyllelukta på jobben ved å ruse seg på piller i arbeidstiden.

– Det går i nervetabletter som valium og andre benzodiazepiner, og smertestillende som Paralgin forte. Så drar man rett hjem etter jobben og drikker videre.

Siden personen alltid er ruset, kan kollegene oppfatte det som personlighet, ikke ruspåvirkning. Det er få «rene alkoholikere», ifølge Atle. De fleste har et blandingsforbruk. På 1970- og 80-tallet var Atle det han beskriver som en vanlig fest- og helgedrikker. Så ble det mer og oftere. Det var ikke noe spesielt som utløste drikkingen, men det var en måte å lette bekymringer på, en flukt.

– Når jeg ikke drakk, ble jeg ofte rastløs og deprimert. Typiske abstinenssymptomer. Jeg måtte drikke litt for å føle meg normal.

Balansen ble vanskelig. Han var ansatt ved et universitet der han hadde tilgang til labsprit. På den tiden var ingenting av det låst inne, forteller han. 96 prosent sprit sto den gang fritt tilgjengelig i skap rundt omkring på fakultetet. Iblant når han måtte være hjemme på grunn av bakrus, fikk han en annen ansatt til å avlyse avtalene hans. Hun, selv alkoholavhengig, hjalp også til med å hente sprit. Atle tok med labspriten hjem og blandet med vann så den ble drikkelig. Etter hvert skjelnet han ikke så nøye på hva han drakk, alt fra hjemmelaget vin til rødsprit. Flaskene gjemte han her og der i huset, gjerne i kjelleren der han stadig hadde et ærend.

– Jeg trodde jeg klarte å skjule det mer for barna mine enn jeg antakelig gjorde. De var ganske små den gangen.

Reddet av kollegaene

Jobben skulle bli avgjørende for at Atle i dag er oppegående. Arbeidstiden var ganske selvstyrt. Han veiledet studenter og hadde labmøter med kolleger, iblant i kraftig bakrus. En dag midt på 90-tallet la en kollega merke til det.

– Han tok meg til side etter møtet og spurte om det gikk bra med meg. Jeg innrømmet at nei, det gjorde det kanskje ikke. Han sa jeg måtte gjøre noe hvis ikke alt, også jobben, skulle rakne.

Etter sommerferien det året bestemte han seg for å legge seg inn til behandling. Rusen hadde tatt bort livsgnisten. På klinikken kom han i kontakt med AA og har senere også deltatt i psykodrama og andre former for terapi. Men kommentaren fra kollegaen sådde frøet.

– Han sa det til meg, ikke anklagende, men vennlig og omsorgsfullt. Det er utrolig viktig å treffe det rette øyeblikket for å gripe inn. Hvis du ser et misbruk og ikke sier noe akkurat der og da, kan det gå mange år til neste sjanse. Kanskje kommer den aldri.

Han fortalte alle kollegene om behandlingsopplegget. Det ble godt tatt imot. Han beholdt jobben. Nå går han fast på AA-møte en gang i uka, i det siste via nettmøter. For Atle er det et uvurderlig fellesskap.

– Jeg skjønte først på disse møtene at jeg ikke var alene, da jeg gjenkjente mine egne ting hos de andre. Det er lett å slutte. Problemet er å la være å begynne igjen.