Norges glemte atomkraft-historie

Merete Jansen

Ole Palmstrøm(foto)

merete.jansen@lomedia.no, ole@lomedia.no

«Ingen adgang uten persondosimeter» står det på alle inngangsdører. Dosimeteret brukes til å måle radioaktiv stråling, noe det potensielt kan være mye av ved Institutt for energiteknikk (IFE), tidligere kalt Institutt for atomenergi.

Norge var veldig tidlig ute i jakten på denne nye kilden til energi. Allerede i 1951 ble landets første atomreaktor satt i drift på Kjeller utenfor Lillestrøm. Da hadde det bare gått ni år siden USA hadde bygget verdens aller første reaktor i Chicago. Sterke krefter var i sving for at Norge skulle bli en kjernekraftnasjon.

Mye lest: Far slet med å ta vare på den nyfødte babyen. Da flyttet barnevernet inn

Enheten på Kjeller var imidlertid bare ment for forskning. Det var først med byggingen av en noe større reaktor i Halden i 1959 at man ble i stand til å generere energi av en viss mengde.

Selv om hovedformålet også her var forskning, innebar byggingen i tillegg planer om å sende overskuddsvarme over gaten til papirproduksjonen ved Norske Skog Saugbrugs. Varme i form av 30 tonn damp i døgnet, med en temperatur på rundt 150 grader.

For hver time i full drift, har reaktoren produsert nok kraft til å forsyne et bolighus i et år. Det er langt mindre enn i de store kraftverkene man ser rundt i verden, men det viser potensialet, gitt at man hadde en omformer til strøm.

På 60- og 70-tallet var tanken å bygge kraftverk tilsvarende det man fikk på plass i Sverige. Ulike geografiske plasseringer ble vurdert. Men så kom Three Mile Island-ulykken i USA i 1979. Den fikk ingen konsekvenser for omgivelsene, men var skremmende nok til at politikerne bestemte seg for at man ikke skulle ha atomkraft i Norge. Den langt mer alvorlige Tsjernobyl-ulykken i 1986, bidro til å styrke den beslutningen.

Fagarbeider og NTL-tillitsvalgt Morten Olsen fastslår at det er et skyhøyt ­presisjonsnivå som må til når man arbeider i en atomreaktor.

Ole Palmstrøm

Arbeidsplass: Boks av bly

Som kilde til viktig forskning, fikk imidlertid anleggene på Kjeller og i Halden stor betydning. Også internasjonalt. De ansatte har tatt imot forskere fra hele verden som blant annet har ønsket å teste ut hvordan de kan skape brenselsstaver med ekstra lang levetid og hvordan man kan bedre sikkerheten i slike anlegg. Brenselsstaver er lange metallstaver som brukes i kjernekraftverk for å skape elektrisitet.

Men nå skal både byggene og innholdet demonteres.

Hundre meter inne i fjellet ligger en reaktor som fortsatt inneholder aktive brenselsstaver. Her har fagarbeider Morten Olsen tilbrakt store deler av yrkeslivet sitt.

På utsiden av en grønn, liten bunkers med 25 centimeter tykke blyvegger har han sittet og manøvrert lange gripetenger for å bytte brenselsstaver som skal inn og ut av reaktoren. Ikke først og fremst for å generere varm damp til nabobygget, men for å drive forskning på internasjonalt nivå.

– Jeg har følt at det er trygt, det vi holder på med. Vi må så klart være veldig forsiktige og har gode rutiner, sier han.

Det krever lang trening å få så godt grep om stavene at de ikke glipper ut av klørne på maskinen. Etter hvert får man til det utroligste:

– Vi kan omtrent tre en tråd gjennom hodet på en synål, smiler Olsen.

Halden-reaktoren har vært inne i fjellet i Halden siden 1958. Nå skal den demonteres bit for bit.

IFE

Dødelig stråling

Geir Mjønes, sektordirektør for nukleær virksomhet i Halden, føyer til at det nok har vært betydelig gammastråling fra en del av materialet. Så mye at det er dødelig ved direkte kontakt.

Bare én gang har man hatt noe i nærheten av en ulykke. I 2016 skapte et utslipp store avisoverskrifter, og Bellona krevde at reaktoren måtte stenges. Et brenselselement var blitt for varmt, og kapslingen sprakk.

Det viste seg snart at utslippet var så lite at det ikke utgjorde noen fare verken for ansatte eller for omgivelsene.

Men tok det likevel ikke lang tid før avgjørelsen ble tatt om å stenge for godt. Sommeren 2018 gjorde styret det klart at de ikke så noe grunnlag for videre drift. Inntektene var for lave, og det var utfordringer med håndtering av radioaktivt avfall. Året etter ble det bestemt at reaktoren på Kjeller, Jeep II fra 1967, også skulle stenge.

Mye delt: Skatteetaten får hard kritikk for lite kontroll av utenlandsformuer

I dag sitter man med 17 tonn avfall i form av brensel, som må fraktes til et trygt sted. Brukt brensel fra en reaktor skal stå i et midlertidig lager i 30-40 år før det deponeres under bakken. I løpet av den tiden, forsvinner 99,9 prosent av radioaktiviteten, ifølge selskapet Norsk kjernekraft. Hvor avfallet fra de norske reaktorene skal plasseres, vet man ennå ikke sikkert. Bare at alt de ansatte gjør, må merkes og dokumenteres med største nøyaktighet. Og her kommer en ny etat inn i bildet: Norsk nukleær dekommisjonering (NND). Denne etaten får hovedansvaret for avviklingen av anlegget.

Brenselsstavene kommer opp på den digitale skjermen for å ha full kontroll.

Ole Palmstrøm

Ny organisasjon tar over

NTL-tillitsvalgt Ole Reinfjell jobber som arkivar i NND. Han sier at det må være full sporbarhet på det radioaktive materialet i ettertid: Man skal vite at i en bestemt tønne, ligger de og de komponentene fra anlegget, helt ned på detaljnivå, som spesifikke rør og koblinger.

Reinfjell jobber også med å skrive konsesjonssøknaden til Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA). Når den er på plass, kommer de to enhetene til å slås sammen. De som i dag jobber i IFE, virksomhetsoverdras til NND.

– Vi har en visjon om at vi smelter sammen. Vi er opptatt av det ikke skal være oss og dem, sier Reinfjell.

DSAs krav til kompetanse og sikkerhet har gjort at sammensmeltingen har tatt en god del lengre tid enn beregnet.

– Fram til godkjenningen foreligger, må vi ha mye av den samme kom kompetansen i begge virksomhetene, forteller Reinfjell.

Per i dag har NND rundt 38 ansatte, de forventer å øke til rundt 65 i løpet av de neste to årene. Den nukleære virksomheten til IFE i Halden og Kjeller har rundt 200 ansatte som etter hvert skal over til NND.

Mens man venter på å få alle tillatelser på plass, er det fortsatt aktivitet i blant annet sirkulasjonspumper og apparater som overvåker prosessene i reaktoren. I kontrollrommet i et bygg på utsiden av fjellhallen sitter det til enhver tid ansatte på vakt og følger med på store mengder grafer og tabeller. Hele den ene veggen er dekket av en digital storskjerm som for ti år siden var den første i sitt slag i verden. Den ble utviklet av de ansatte i Halden.

– Det er fortsatt brensel i reaktoren, derfor må den overvåkes døgnet rundt, forklarer de ansatte.

Etter flere år med utsettelser og en del usikkerhet, sier de det skal bli godt å komme i gang med dekommisjoneringen. Altså avvikling og sikring av Norges største og lengstlevende forskningsprosjekt, med hele verden som kunder.