MERETE HOLTAN GARTÈ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

Det var blitt natt da den 21 år gamle Tor-Egil satte seg på mopeden og tråkket på gassen hjemme i Berlevåg. Han jobbet på en fisketråler, men var akkurat gått ut i en friperiode, og ville feire med kompisene sine. Det var mørkt, veiene var svingete og mer kan han ikke huske. I ettertid beskriver han krasjet som når ei flue treffer et bilvindu.

Han traff et gjerde, deretter en husvegg, og våknet først da han lå festet til slanger på sykehuset i Kirkenes.

– Jeg hadde drukket. Jeg tenkte på hva jeg hadde gjort mot familien min, hvor redde de var. Mamma klarte ikke engang å besøke meg på sykehuset, forteller Tor-Egil Johansen.

• Reisetid er arbeidstid. Det slår Høyesterett fast i dom som kan gjelde flere hundre tusen arbeidstakere

Kunne ikke jobbe

Over 20 år senere har verken kropp eller hode glemt det som skjedde. Tor-Egil jobber i dag som skiftleder i bergverksbedriften Elkem Tana og er tillitsvalgt for kollegene på åttende året. Han har det godt.

Men veien dit har vært lang.

– Jeg gjorde ikke noe på flere år. Prøvde å ta allmennfag på ett år, men hadde ikke en sjanse. Det ble Nav og lediggang, sier han.

Droppet skolen

La oss gå tilbake til barndom og ungdomstid i Berlevåg, der Tor-Egil i sjuende klasse oppdaget at han hadde dysleksi.

– Da var det for sent. Jeg var et såkalt problembarn, forteller han.

Han var den nest yngste av fire søsken, med en mor som vasket på skolen og drev familiebarnehage hjemme. Faren jobbet for Statens vegvesen i 20 år, før han ble oppsynsmann i Berlevåg kommune i de 20 neste.

Selv fikk Tor-Egil jobb på kaia i Berlevåg da han ramlet ut av skolen. Der sløyet han fisk, sto i «fileten» og losset fisk ombord på tråleren. Han ble på fiskebruket i fire-fem år.

– Jeg gleda meg til å gå på jobb hver dag. Og jeg tjente penger! Jeg var 15-16 år og kunne tjene så mye jeg ville. Det var ingen kvote den gangen, og jeg fikk over 20.000 kroner på konto hver fjortende dag.

• Følg Arbeidsmanden på Facebook

Strakk nakken med bolter

Tor-Egil trivdes så godt med sløying, salting og lossing at han fikk seg jobb på en fisketråler. Det var i en friperiode fra denne at det fatale skjedde – at han våknet opp og fikk beskjed at det ikke var sikkert at han ville kunne gå igjen.

Sammenstøtet med husveggen hadde gitt 21-åringen indre blødninger i hodet og blødninger i spinalkanalen i ryggen. I nakken var tre-fire virvler bristet, og han fikk festet bolter i området for å strekke nakken opp, samtidig som han ble lagt i koma. Da han våknet, var boltene fjernet. Men enkelte av skadene var uopprettelige.

– Det går nerverøtter fra nakken og ut til blant annet armene, og en av dem lot seg ikke reparere. Det er som om en kontakt er trukket ut av støpselet, forteller Tor-Egil.

Mye tårer

Det ble rullestol og opptrening i en måned på sykehuset i Kirkenes.

– Det var mye tårer, det skal jeg love deg. Jeg kunne verken kle på meg eller skjære brødskiver, det var et rent og skjært helvete.

Han reiste hjem med en nakkekrage som gikk nedover store deler av ryggen, og ble sendt til sykehus landet rundt for utredning og opptrening. Etter en tid på Sunnaas sykehus var han mye sterkere, men nervebanen ut til den høyre armen hans lot seg ikke vekke til live.

I dag klarer han ikke å løfte høyrearmen, men han kan bruke skulderleddet og hånda. Legene mener kombinasjonen er pussig, men Tor-Egil har funnet gode måter å bruke kroppen på. Og han er pokkers takknemlig.

– Jeg var en hårsbredd fra å bli lam fra nakken og ned.

Styrer 50 tonn

Årene etter ulykken ble likevel vanskelige. Han klarte ikke studere, han klarte ikke jobbe. Ikke før en bedrift i Austertana, Maskinentreprenør Arne Pettersen, ga ham en sjanse. 25-åringen tok maskinførerbevis og jobbet hos Arne Pettersen i to år. Han lærte seg å kjøre hjullaster, gravemaskin og truck med sine begrensninger, og fikk etter hvert jobb i Elkem Tana, som utvinner kvartsitt til en rekke nordnorske hjørnesteinsbedrifter.

En kompis kunne gå god for Tor-Egils kvalifikasjoner, og i steinbruddet gjøv han løs på alt fra knusesjauer til kjøring av en 50 tonns hjullaster. Sjefen hans forteller at skiftlederen utfører sine arbeidsoppgaver med det største alvor, men like raskt kan bikke over i latter. Og få resten av staben til å gjøre det samme.

– Jeg er nok en liten sprellemann, og noen historier hører med i hverdagen. Ikke alle er sanne, men noen av dem er det, sier Tor-Egil med en latter.

En av de sanne historiene havnet i fjor vår i riksmediene, etter at han hadde lagt ut en video på Facebook. I videoen ser vi ham filme snøstorm og trafikkaos over fjellet mellom Tana og Berlevåg, på datoen 1. juni. En kompis tagget NRK, og statskanalen – med flere – kastet seg på.

– Sommer i nord! sier Tor-Egil, og legger til: – Jo da, det ble bergingsbil til Tana.

Tør å si ifra

På fritida er han ofte sammen med kompiser, eller har et eller flere av de tre barna på sju, elleve og 23 år på besøk. Han kan ta dem med på Hurtigruta eller bygge ei snøhytte i hagen. Da blir «pappahjertet helt», som han sier.

– Ellers gjør jeg ikke så fryktelig mye. Jeg prøver jo å jobbe mest mulig.

En del tid går til oppgaver som varatillitsvalgt i bedriften. Det er åtte år siden Tor-Egil takket ja til vervet, og han vet nøyaktig hvorfor han ble spurt.

– Jeg tør å si ifra, jeg tør snakke imot og kan gå til sjefene med ting jeg mener ikke er som de skal være. Urettferdighet er det verste jeg vet om.

Han deler vervet med en kollega, og arbeidsfordelingen er klar: Kollegaen tar seg av papirarbeidet og Tor-Egil bruker kjeften. Men da han i år for første gang var med på tarifforhandlinger, var berlevågingen uvanlig stille.

– Der satt jeg på sidelinja, ja, som læregutt. Det var veldig interessant å se hva som foregikk, og få øynene opp for hvilke rettigheter folk har kjempet seg til for vår del opp igjennom.

– Slutt å jobbe

Han har fantomsmerter i tommelen og sliter med belastningsskader, ettersom han bruker kroppen litt annerledes enn det den er laget for.

– Legene har rådet meg til å slutte å jobbe, de vil ha meg på trygd. Men det er ikke aktuelt. Noe må jeg gjøre, sier Tor-Egil.

Han tenker tilbake på årene etter ulykken, da han ble sittende hjemme.

– Lediggang er roten til alt ondt, sier han.

– Er du stolt av deg selv?

– Nei, jeg gjør jo bare det jeg må. Men det blir vel 100 prosent arbeid og vel så det.

– Hva sier moren din i dag, da?

Tor-Egil Johansen smiler.

– Nå ser hun at jeg klarer meg godt. Det er ikke den ting jeg ikke hiver meg på, eller klarer.