– Gjør vi ikke arbeidet, kan det fort skje en ulykke

Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

Tom Ronny Tenold svinger en hvit arbeidsbil merket Vaktmesterkompaniet inn på en rasteplass på Kløfta.

Han er veivokter av yrke, og har ansvar for at veiene er trygge.

I bagasjerommet hviler en god gammeldags snømåke som straks skal ut og gjøre nytte for seg.

Det er dag to av Østlandets store vinterkaos. 60 centimeter snø på 24 timer er for ekstremt å regne, og de åtte søppeldunkene foran oss kan så vidt skimtes under det hvite pudderet.

Vår mann åpner bagasjerommet, griper rundt snømåka og tar hendene fatt. Her skal det lages sti sånn at folk får kastet det som kastes må.

– Det er søppeldunken og det som kommer ned fra himmelen som bestemmer arbeidshverdagen min, fleiper veivokteren mens han skyfler bort snø.

Det blåser, og iskalde snøfnugg smelter mot kinnet. Tom Ronny har tatt plass oppå et av bordene, og kaster snø med grandiose bevegelser.

– Snømåking er ikke det jeg er aller mest glad i, nei! Men folk setter pris på det, og det er hyggelig, da. Om vi ikke gjør rasteplassen fin, tar Vegvesenet bilde av det som ikke har blitt gjort og Vaktmesterkompaniet får klage. Da får vi sanksjoner, og i verste fall bot, røper han.

SNØMÅKING: – Det er ikke det jeg er aller mest glad i, nei, innrømmer veivokteren.

Jan-Erik Østlie

Med blikk for busskur

Det har allerede gått fem timer siden Tom Ronny startet arbeidsdagen klokken seks.

Han beskriver starten som «kaos», men legger til at veien også så overraskende bra ut i dag tidlig.

– All honnør til guttene og jentene i brøytemannskapet som har stått på i hele natt. Det er helt ekstremt hvor mye snø som har kommet, sier han.

Selv har veivokteren ansvaret på å passe på at alt fungerer som det skal. I løpet av en arbeidsdag kan det fort bety mellom ti og 25 mil, speidende i bilen.

Ved frontruta ligger et nettbrett som noterer strekningene han tilbakelegger.

På veien mot Kløfta, har Tom Ronny notert tilstanden på hvert eneste busskur på ruta mellom Lillestrøm og Kløfta.

Der snøen er for høy mellom busslommen og skuret, må han tilbake senere og måke for hånd.

Om brøytebilsjåførene og de som måker med traktor ikke har gjort jobben sin skikkelig, må han gi beskjed videre.

– Det er det jeg følger med på. Nå har det vært veldig kaos, så da har vi litt slingringsmonn, innrømmer han, og forteller at regelen er at det skal se pent ut 24 timer etter siste snøfall.

– Er du litt detaljfreak?

Veivokteren drar litt på det. Forteller at det viktigste er at folk kommer seg fram på gang- og sykkelvei og inn i busskurene, og at det er sikkert på veien.

– Det er ekstremt mye å følge med på. Om et skilt står på skeiva, er det jeg som må ordne opp og registrere det. Om Veitrafikksentralen ringer meg, så må jeg ut og bistå på ulykker. Jeg er på en måte Vaktmesterkompaniets vaktmester, forteller han.

Men oppgavene kan også være av det mer tårefylte slaget.

KLAR BESKJED: – Ha is i magen og tenk at når det er sånt vær, så tar jobben vår litt lengre tid, er Tom Ronnys råd til den som står og er litt småsur den første dagen med ekstremvinter.

Jan-Erik Østlie

Kan være følelsesladet med døde dyr

Tom Ronny erklærer jobben på rasteplassen på Kløfta som ferdig og dumper ned i sjåførsetet igjen.

Med falkeblikk på veien forteller han at veivokterne kommer over alt mulig av situasjoner. Alt fra sjekking av gress i veikanten til å bistå ved ulykker.

– Siden jeg startet her for tre år siden har vi ikke hatt dødsulykker som har vært rene uhell, men vi har hatt noen episoder der noen har valgt å avslutte livet. Det er litt ekkelt når du kjører forbi stedet i ettertid. Du blir preget av det.

Han trekker pusten:

– Og så er det påkjørsler av rådyr, grevling, hund og katt.

Dyrene blir hentet av veivokterne, og tatt vare på av Vaktmesterkompaniet. Dersom ingen ringer og etterlyser dem, blir de hentet av kadaverbil etter 14 dager.

Når det gjelder hund, har veivokteren gitt klar beskjed om at han ikke vil trå til med henting – det vil rett og slett bli for sterkt. Men katter derimot, der har han flere ganger kjørt hjem til matmor- eller far med det som er igjen.

Ved hjelp av en egen chip-leser på jobben, er det mulig å finne navn på både katt og eier.

Det er ikke krav om å levere dyrene tilbake, men Tom Ronny tenker at det er godt å gjøre det likevel. Om katten ser fin ut, da.

– Det er et menneske sitt kjæledyr. Når det skjer, ringer jeg og forteller at vi har funnet Sofus. Han ser hel ut, men dessverre så har han gått bort – og så forteller jeg at jeg kan komme med ham om de vil, forteller han, men innrømmer at det kan være følelsesladet.

– Jeg griner selv, jeg! Da jeg leverte en katt hos et barn og en mor for en stund siden, slet jeg skikkelig. Det er kjipt når noen mister kjæledyret sitt – det er jo noens beste venn.

Uhell på E6

Vår mann kjører bilen stødig nedover E6 mot Lillestrøm. Etter et lite opphold på nedbørsfronten har snøkjerringene begynt å lave ned igjen.

Brått går trafikken litt saktere, og to biler og en sykebil kommer til syne i venstre kjørefelt.

– Ser her ja. Nå blir jeg sikkert ringt snart, om bilene har gått i autovernet, sier Tom Ronny og vrir hodet 180 grader mot ulykkesstedet.

– Bilene har nok snurret rundt og krasjet inn i hverandre, tror jeg. Ikke inni noe autovern, ser det ut til – så da får ikke jeg noen telefon, konstaterer han.

Hadde bilene derimot vært i kontakt med autovernet, hadde han blitt ringt opp av Veitrafikksentralen – før han deretter hadde dratt til ulykkesstedet og laget en skadesak på autovern og pratet med politi og brannvesen.

Det samme hadde han måtte gjort om det hadde vært mye nedfall, som plastikk, fra bilen som har krasjet.

– Det er de jobbene jeg synes er spennende, når du får telefon fra Veitrafikksentralen. Det gir meg mest i denne jobben – at jeg kan bistå, hjelpe til, og være en behjelpelig person, sier veivokteren.

Gress og grevling

Når det gjelder klager, forteller veivokteren at det kan komme inn alt mulig fra mannen i gata. Folket ringer Veitrafikksentralen, som igjen tar kontakt med Tom Ronny.

– En gang var det en som klaget på litt høyt gress utenfor vinduet sitt, så vi får det meste, humrer han, og fortsetter:

– Men det kan også være døde dyr som jeg må komme og hente. En død grevling eller rev, for eksempel.

– Hva tenker du når du får sånne beskjeder som det med gresset?

– Klipp sjæl!

Han humrer.

– Noen ting er sånn ja. Greit, jeg registrere det, men andre ting er det viktig at folk gir beskjed om. For en tid tilbake var det en som ringte inn og ga beskjed om at det lå en kjetting i veien. Det kan jo føre til en ulykke, og da er det veldig bra at folk sier ifra.

– Vi har en ekstrem jobb

Vi nærmer oss Lillestrøm, og Tom Ronny legger i vei om gode dager i Vaktermesterkompaniet på tredje året.

Nylig fikk de også tariffavtale, noe veivokteren synes er helt storveies.

– Å følge tariff synes jeg bare er positivt. Jeg skulle bare ønske at flere meldte seg inn, sånn at vi hadde hatt mer å slå i bordet med. Jeg skulle ønske at flere hadde forstått det positive ved at vi er mange på samme lag, sier han, før han bytter tema.

Søndagen bød nemlig på helgevakt for veivokteren, og han ble satt til å gjøre forberedelser før snøkaoset slo inn før fullt: Skuffer, spader, grus og biler ble gjort klare.

– Om man kan spare inn en halvtime på å hente salt dagen i forveien, kan man ha hindret en dødsulykke. Vi har en ekstrem jobb. Om vi ikke gjør arbeidet vårt, er det fort at det kan skje ulykker, sier Tom Ronny.

– Hva er det rareste folk klager på vinterstid, da?

– At det ligger snø på bakken, fem minutter etter at det har begynt å snø. Vi mennesker er vanedyr, vi liker ikke så godt endringer. Folk blir fort litt grinete. Da er det viktig å huske på at alle vi som driver med veivedlikehold gjør vårt beste.

Han svinger bilen inn en innkjørsel, og drar følgende råd ut av ermet til den som står og er litt småsur den første dagen med ekstremvinter:

– Ha is i magen og tenk at når det er sånt vær, så tar jobben vår litt lengre tid, men vi gjør vårt beste og er bare mennesker vi også.