Arnfinn var byssegutt da han startet og forbundsleder da han ga seg: – Det gjelder å vite når en skal gå i land

Ane Børrud

ane.borrud@lomedia.no

De første årene av sitt liv bodde Arnfinn Nilsen på Vågøy utenfor Valle i Telemark sammen med familien. Da han var fem år flyttet de til nybygd hus på fastlandet, i Valleveien ved Stathelle.

En søndag våknet femåringen og løp inn på soverommet til foreldrene, der den 18 måneder gamle søsteren lå i en vogge ved siden av senga på morens side. Arnfinn prøvde å få kontakt med moren. Han klarte det ikke.

– Hun var død. Hjertet hadde stoppet. Man gikk ikke til lege den gang, sier Arnfinn Nilsen, uten å utbrodere videre.

Han vokste opp med faren og lillesøsteren i huset i Valleveien. Faren var fisker, reiste ut med en liten båt i otta og kom hjem på kvelden. Familien fikk sporadisk hjelp av søskenbarn. Men det var en spesiell barndom.

– Som så mange andre i dette området som vokste opp etter krigen, hadde vi nok å spise takket være fisken, sier han ettertenksomt.

Samleside: Arbeidsmandsforbundet 125 år

Pensjonist i 17 år

Vi er hjemme hos Arnfinn Nilsen og kona Åse i Valleveien på Stathelle. De bor i et hus de bygde på slutten av 1970-tallet, et steinkast unna huset Arnfinn vokse opp i.

Det er 17 år siden Arnfinn gikk av som forbundsleder i Arbeidsmandsforbundet og Erna Hagensen tok over klubba.

– De åra har gått fort. Som alle de andre årene. Det er mulig å klø seg i hodet og lure på hvor tida ble av, sier han på sin karakteristiske, litt langsomme måte.

Det høres og føles ut som om han tenker mye, samtidig som han prater.

Ifølge ham selv har han ikke gjort stort siden han ble pensjonist. Han har vært ute med båt, fiska litt og drevet noe med kommunalpolitikk. Hogd ved og holdt tomta i orden.

Etter hvert trer et bilde av en mer aktiv pensjonisttilværelse fram. Tre perioder i kommunestyret fra 2003 til 2015, den første som gruppeleder, den andre i formannskapet og den siste som ordinært kommunestyremedlem. Han har drivi med småfiske, alene ute på sjøen.

– Jeg er flink til å passe måten, sier han.

– Det gjelder å vite når en skal gå i land, forklarer han når han ser at uttrykket vekker undring.

– Det er mange småfiskere som har drukna utenfor Langesund. En nabo. En fetter. Det er mange sånne. Fiskere med små båter og stram økonomi, som prøver å få med det de kan før de går til kai.

• Tolv anleggsarbeidere stiftet Arbeidsmandsforbundet for 125 år siden. En ting var felles for alle som ble med

En av de siste hvalfangerne

Det er sjøen som er Arnfinns element. Å sitte i et fly synes han er skremmende, men på sjøen, der er han aldri redd. Selv ikke den gangen han var 40 grader syd, på en av to hvalskuter som skulle til en landstasjon i Australia, dit båtene var solgt. Det var to brødre som var skippere på hver sin båt.

– Det var et veldig uvær. Skipperen på den minste båten sa at vi ikke kunne gå lenger, for da ville båten bli bryti ned. Ei uke lå vi i uværet og venta. Lugarene var nede forut i båten. Når vi så oss omkring, så det ut som om vi var i en snøstorm. Piska vann ser akkurat ut som snø.

Hvor høye bølgene var? Kanskje 20 meter. Eller mer.

– Det var mye opp og ned ja, sier han, og får det til å høre ut som hverdagskost.

Eller en annen gang, på en av de siste turene. Båten rista voldsomt. Arnfinn trodde de hadde kjørt på en hval. Men det var rorstammen som var knekt tvers av.

– Da lå vi og dreiv et par døgn før vi ble taua til Cape Town og fikk nytt ror der.

At været var forholdsvis godt, var hell i uhell.

– Det hadde ikke vært noe særlig å være i uvær uten ror, slår han sindig fast.

Første gang Arnfinn mønstret på en båt, hadde han akkurat fylt 16 år. Han var byssegutt, og båten dro i konvoi til Sørishavet på hvalfangst. Det var lange dager og lite søvn.

– Først skøyt vi blåhval. De var kjempestore! De veide et tonn per fot. Tidlig i sesongen var det spermhval og finnhval. Så var det knølhval og seihval.

p

Han reiser seg og går ut på kontoret. Kommer tilbake med en tann, og en pingvin skåret ut av en tann. De er tunge.

– Dette er tenner fra spermhval. Den kan drepe og spise kjempeblekkspruter!

Hans jobb var ikke å skyte hval, men å holde orden i byssa og på lugarene. Det var oppvask og gulvvask.

– Vi var om lag 20 mann på båten, og det var to spiserom. Ett for offiserene, og ett for mannskapet for øvrig. Det var et veldig hierarki.

I løpet av sju sesonger på hvalfangst jobbet han seg oppover i hierarkiet. Fra byssegutt til maskingutt til fyrbøter til motormann til assistent for chiefen – det vil si maskinsjefen.

– Det var en tøff måte å bli voksen på. Det var et mannssamfunn, og man ble satt på plass ved det minste feilskjær. Men, det skal sies: det var et bra miljø! De mer voksne mannfolka holdt fred med hverandre.

Selv om stemningen på båten kunne bli ganske trykkende dersom båten måtte ligge på været og vente på uvær som skulle løye. Uvær betydde ingen hval, som igjen betydde ingen inntekt.

Statens vegvesen og fagbevegelsen

Etter tre sesonger til sjøs gikk han i land og avtjente verneplikten. Så bar det til sjøs i fire nye sesonger. Skulle Arnfinn ha kommet høyere opp i hierarkiet om bord, måtte han tatt maritim utdanning.

Mot slutten av 1960-tallet valgte han heller å gå på land for godt. Han omskolerte seg til sveiser og platearbeider på yrkesskolen i Lunde. Så fikk han en fot innenfor Statens vegvesen via sysselsettingsmidler, og jobbet på bygging av ny E18 gjennom Bamble.

Da våren kom, søkte Vegvesenet etter fem faste på anlegget. Han søkte, og fikk fast jobb i Statens vegvesen anlegg.

Han hadde vært organisert i Sjømannsforbundet da han var på hvalfangst, og da skytebas og merkeselger Jon Jonsen tok kontakt, var ikke Arnfinn vond å be. Han ble medlem av Arbeidsmandsforbundet.

– Jeg meldte meg inn i Ap og NAF omtrent likt, og ble aktiv i lokalpolitikken.

I 1971 ble han valgt inn som yngstemann i kommunestyret og formannskapet, og gjenvalgt fire år etter. Da ble han også varamedlem i fylkestinget. Så ga han seg med lokalpolitikken, før han tok opp tråden igjen 24 år senere.

For parallelt med lokalpolitikken hadde det ballet på seg med verv i fagbevegelsen. I 1974 ble han hovedtillitsmann for veivesenet i Telemark. To år etter ble han forretningsfører i Arbeidsmandsforbundets avdeling 12 Telemark, med kontor i Porsgrunn.

– Jeg hadde ikke så lyst til å ta den jobben. Jeg hadde det bra der jeg var, og som forretningsfører var det nesten slipstvang! Jeg satt som krav at jeg skulle få en kontordame som kunne både regnskap og maskinskriving, humrer han.

Veien til topps

I løpet av 1970-tallet tok Arnfinn all skolering arbeiderbevegelsen kunne tilby, og i 1979 ble han innstilt som nestformann av flertallet av valgkomiteen på Arbeidsmandsforbundets landsmøte, mot mindretallsinnstillingen på Harald Øveraas. Øveraas hadde vært forbundets anleggssekretær siden 1971, men mange mente han var for radikal politisk, siden han var medlem av Norges Kommunistiske Parti. Etter en hard debatt fikk Øveraas 137 stemmer, og Arnfinn 101 stemmer. Harald Berntsen skriver i sin bok om forbundslederne i forbundet at Arnfinn var den første til å gratulere Øveraas da avstemningen var avsluttet.

– Det var nok et ønske om fornying på landsmøtet også, sier Arnfinn 41 år etter.

Han kom imidlertid inn i forbundsledelsen. Ikke som nestformann, men som sekretær for veisektoren. Fra 1. januar 1980 ble arbeidsplassen Møllergata 3, og han ble ukependler. Samme året fikk han og Åse en sønn.

Alt i 1981 rykket Arnfinn opp til nestformann under Øveraas, som ble leder da den valgte forbundslederen, Ole Flesvig, døde. 10 år senere ble Arnfinn valgt til leder av Arbeidsmandsforbundet. Da Arnfinn sluttet å pendle, var sønnen blitt 23 år.

– Jeg hadde aldri en bevisst plan, og var like interessert i kommunepolitikken som i fagbevegelsen. Men da jeg ble spurt, sa jeg ja. Jeg sa aldri nei. Det ble som det ble, slår han fast.

Et nederlag

Da Arnfinn ble forbundsleder i 1991, kom han inn i Holler-utvalget, som skulle se på et nytt overordnet styringssystem for Statens vegvesen. Da han gikk av som forbundsleder i 2003, ble produksjonsdelen av Vegvesenet gjort om til Mesta. Et statlig eid anleggsfirma som skulle konkurrere med andre private anleggsfirma om kontrakter på veibygging og veivedlikehold.

Målet var mer vei for pengene. Arbeidsmandsforbundet hadde kjempet hardt imot det de mente var en rasering av Vegvesenet, og mot opprettelsen av Mesta. Men tapte kampen. Arnfinn trekker fram dette som et av de store nederlagene til forbundet.

– Vi var motstandere av omorganiseringen av vei. Det var store protester, men vi kunne ikke hindre omorganiseringen ved å streike. Det var veldig bittert, men jeg vet ikke helt hva alternativet hadde vært, sier han.

At omorganiseringen ga mer vei for pengene, kan han ikke se i dag.

– Det er bygd mye og bra vei i Norge, men det skal bompengene ha æren for. Uten dem hadde inflasjonen tatt oss i nakken!

Og minner om at norsk politikk ikke skjer i et vakuum.

– Norge er svært sammenvevd med økonomien i Europa, og har hatt politisk smitteeffekt fra Thatcher. Ingenting er statisk. Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av strupen!

Saken fortsetter under bildet.

FUGLEVENN: Arnfinn Nilsen og kona Åse har hengt ut mange fuglekasser på tomta. Hver morgen sitter Arnfinn ved det store stuevinduet, leser avisa og ser på fuglene.

Brian Cliff Olguin

Radikal spydspiss

I anledning 125-årsjubileet til forbundet ber vi den tidligere forbundslederen trekke noen linjer om forbundets rolle i historien. Han peker på at forbundet har vært en radikal spydspiss faglig og politisk. Forbundet startet med å organisere dem som bygde Norge; anleggsarbeidene på jernbane og vei, og gruvearbeiderne. Arbeidsmandsforbundet var ryggraden i mange gruvesamfunn, som Knaben, Sulitjelma og Kirkenes.

– Da jeg kom inn i forbundet var Kirkenes og Store Norske bastioner. Der rådde kommunistene.

Forbundet var også tidlig ute med å organisere renholderne. Det har alltid vært et forbund som har stått sammen, på tvers av bransjene.

– Jeg tror det har med organiseringen vår å gjøre. At alle har vært sammen i fylkesforeningene, og er blitt kjent med hverandre.

Bransjene har også stilt seg solidarisk med hverandre, både nasjonalt og internasjonalt. Da et russisk jetfly med 130 russiske og ukrainske gruvearbeidere med familiemedlemmer om bord styrtet i Operafjellet på Svalbard i 1996, startet forbundet en innsamling til de etterlatte, og samlet inn over 1 million kroner.

Tror forbundet vil bestå

Den tidligere forbundslederen har alltid vært en rakrygget talsmann for et forbundsløst LO.

– Det var ikke jeg som fant på det. Ideen var der før jeg kom i forbundet. Men jeg markedsførte det!

Han mener fortsatt han har de beste argumentene. Et forbundsløst LO vil være en mye bedre utnyttelse av ressursene i fagbevegelsen.

– Hvorfor skal vi ha 20 hovedkasserere? Eller det svære og dyre hierarkiet rundt Youngstorget? Mange av ressursene kunne vært overført lokalt. Og med et forbundsløst LO ville man blitt mye bedre kjent på lokalplan også. Drifta av LO er ikke rasjonell!

LO kommer nok ikke til å bli forbundsløst, men det ser ut til at det kan bli færre, store, forbund. Bare det siste året har Postkom gått inn i Fagforbundet, og Transportarbeiderforbundet gått inn i Fellesforbundet. Dette er en utvikling Arnfinn ikke liker.

– Jeg er redd det skal bli fire – fem store forbund som er seg sjæl nok. De kan trekke til seg de små forbundene som er igjen. Da vil LO bli en papirtiger!

Likevel tror han at Arbeidsmandsforbundet kommer til å bestå som eget forbund.

– Vi kan bli klemt blant de store. Det er noe av ulykka vår. Men turnert med fornuft kan det gå bra, mener han.

Og peker på forbundets styrker.

– Områder forbundet organiserer vil ikke minke. Noen yrker kan bli borte, men nye kommer til. NAF er i en mye bedre situasjon enn forbund der medlemsgrunnlaget forsvinner. Økonomien er god, og ungdomsarbeidet går også bra, med en aktiv ungdomssekretær. Dette kommer til å gå fint!