JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Arbeidsmandsforbundet 125 år:

Da Anders begynte som brakkegutt, måtte han dele rom med seks andre: – Ikke gledelig å ha en i rommet som droppet dusjen

17 år gamle Anders Bjarne Rodal lovte arbeidskameratene sine at når han fikk noe å si, skulle han sørge for å heve brakkestandarden. Da bodde det opptil sju mann per rom.
MINNER: Anders Bjarne Rodal husker de dårlige brakkeforholdene ved blant annet Auraanleggene. Han var med på å kjempe fram brakkestandarden som gjelder i dag.

MINNER: Anders Bjarne Rodal husker de dårlige brakkeforholdene ved blant annet Auraanleggene. Han var med på å kjempe fram brakkestandarden som gjelder i dag.

Brian Cliff Olguin

13.04.2020
20:29
13.04.2020 20:44

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Helt siden Arbeidsmandsforbundets stiftelse i 1885 har brakker vært midlertidige hjem for mange av arbeiderne som jobbet i anlegg. En av dem som selv har fulgt utviklingen av brakkestandarden fra begynnelsen av 1950-tallet, er Anders Bjarne Rodal fra Rindal i Nord-Møre. Det er 70 år siden han begynte brakkelivet.

På anlegg fra 15-årsalderen

Som 15-åring ble han brakkegutt i Norges vassdrag og energivesen (NVE) på Aura-anleggene, hvor faren hans hadde fast jobb. En brakkegutt var en som var engasjert av brakkelaget til å ta enklere oppgaver.

Samleside: Arbeidsmandsforbundet 125 år

– Det var ingen vanlig vei inn til brakkene. For å frakte inn proviant fra bygda brukte man taubane, sier Rodal, som hadde ansvar for å få inn provianten til kokkelaget som ordnet med mat til mannskapet.

Det kunne sove opptil sju mann i samme rom. Om vinteren var ofte vinduet igjen slik at ingen skulle fryse. Selv om ikke alle røykte var det heller ikke uvanlig at det ble røykt innendørs.

– Men jeg vil gjerne få si at kameratskapet var godt og folk var overbærende med hverandre, sier Anders.

Saken fortsetter under bildet.

TRANGT: Interiør fra en arbeiderbrakke på Røros like etter århundreskiftet.

TRANGT: Interiør fra en arbeiderbrakke på Røros like etter århundreskiftet.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Midlertidige hjem

Det som oftest ble snakket om mellom anleggsarbeiderne var brakkeforholdene. Hardt arbeid krever kvalitetshvile og brakkene var midlertidige hjem for anleggsarbeiderne. Rodal skjønner at fordi flesteparten av den norske arbeidsstyrken er vant til å dra hjem og legge fra seg jobben, så var det ikke mange som skjønte hvor viktig kampen om brakkestandarden var. De jobbet skift hvor de var på fra mandag til og med lørdag. 48 timers uke med kun søndagene av.

– Etter en økt var karene slitne. De trengte en dusj, men måtte ofte stå i kø og vente på tur i fellesdusjen. Noen ganger kunne det være 19 andre foran deg i kø. Noen var så slitne at de ikke orket å vente og gikk heller rett til sengs etter middag og sluknet. Når man delte rom var det ikke gledelig for de andre å ha en i rommet som droppet dusjen, prøver Rodal å forklare.

I 1967 ble han leder av Aura-anleggenes fagforening og dermed frikjøpt på fulltid for å jobbe for medlemmene. Da startet han også å gå mer systematisk til verks. Han tok opp både utfordringen med mange på samme soverom og at 40 menn delte på fire dusjer. Og endringene begynte gradvis å komme.

Det første som kom på plass i løpet av 60-tallet var at det skulle være to mann per rom. Det hjalp noe, men arbeiderne måtte fremdeles dele toalett og dusj.

– Vi tok opp ønsket om 1-manns rom hver gang det var tariffrevisjon. Dette var en kamp som Arbeidsmandsforbundet ledet an. Første gang må ha vært en gang etter krigen, fram til da var det som oftest lønnskrav som stod på agendaen.

Tolv anleggsarbeidere stiftet Arbeidsmandsforbundet for 125 år siden. En ting var felles for alle som ble med

Dårlig standard

I 1969 blir Rodal forretningsfører (samme jobb som distriktssekretær i dag) for hele Møre og Romsdal fylke og får større innblikk i hvor utbredt brakkeproblematikken er.

– Både vei og havnevesen hadde brakker med dårligere forhold, sier han og husker at hos disse var det opp til arbeiderne selv å ordne seg mat. Dette satte seg fast i minnet hans.

I 1976 ble Rodal tilsatt som opplysningssekretær i Arbeidsmandsforbundet i Oslo. Her fikk han stadig flere bekreftelser på hvor utbredt den dårlige brakkestandarden var i hele Norges land.

I 1978 blir han seksjonsleder og tariffansvarlig for privat sektor, som betyr at han førte tarifforhandlingene.

Kokkelaget som sosialt rom

– Hvis det var et lysglimt i brakkelivet så var det kokkelaget.

– Hvorfor det og ikke kantine?

– Det er noe eget med det å ha et kokkelag. Maten er bedre og de jobber på lag med resten av arbeiderne. Rent psykisk var kokkelaget viktige for den sosiale biten og var med på å skape et slags hjem rundt matserveringene. Å sette seg til bords sammen, snakke litt og kanskje spille en runde kort. Denne avkoblingen var nødvendig, i en ellers krevende hverdag borte fra familien din, sier Rodal.

Derfor var det en seier da forbundet fikk gjennom at det skulle være et kokkelag per rigg med med 11-40 mann. Rodal ønsker derfor å minne de tillitsvalgte på å påse overenskomsten om kokkelagsdriften.

Nesten i mål

På landsmøtet I 1991 blir Rodal valgt som forbundets nestleder.

– Hvorfor var kampen om 1-mannsrom så viktig?

– Du må huske at å bo så mange dager av gangen borte fra hjemmet ditt slik folk gjør i den type anleggsbrakker er krevende.

Han trekker fram ubekvemlighetene med å dele rom.

– Hva om én var glad i å røyke inne, mens den andre snorket? God søvn er viktig for alle mennesker! Og når du bodde ute var du ikke der for barna dine. Flere kan i ettertid ha kjent på det, sier han.

Ønsket om 1-mannsrom stod sterkt og på nittitallet ble forbundet enige med motparten om at kantinedrift kunne startes, men kun etter godkjenning fra Arbeidsmandsforbundet. Rodal synes det er ekstra viktig i dag at de tillitsvalgte følger overenskomstens bestemmelser når det gjelder etableringer på nye anlegg.

Seieren er vår

I 1998, et år før han gikk av med pensjon, fikk han og forbundet gjennomslag. En mann per rom og eget toalett og dusj i rommet. Slutt på å stå og vente på tur i dusjen.

– Men det må ha skjedd noe underveis for at motparten skulle gå med på kravet?

– Det er mange småting man kan gjøre for å skape forståelse hos motparten. Poenget er at kravet var logisk og rettferdig, sier han og forteller om hvordan han sendte småstikk og påminnelser til sin motpart i NHO på nittitallet. På anleggsbesøk passet Anders Rodal på en humoristisk måte å minne motparten på at han kanskje ikke hadde lyst til å dele hotellrom med dem, og at de derfor kunne prøve å sette seg i situasjonen til anleggsarbeiderne som bodde i brakkene.

«Pioneren»

I 2015 ble Anders Bjarne Rodal tildelt LOs høyeste utmerkelse «Pioneren», en kopi i bronse av statuen ved Youngsbakken ved LO-bygget i Oslo. Den høythengende utmerkelsen deles ut til fagforeningsfolk som har gjort en betydelig innsats i arbeiderbevegelsen

– Jeg har også et diplom som takk for langt medlemskap i Arbeidsmandsforbundet i 50 år. Nå er det slik at jeg faktisk har vært medlem i 60 år, men de lager ikke slike diplomer, sier Rodal og ler mens han mimrer tilbake på sin tid i forbundet med stolthet. Han kommer med noen siste formaninger til dagens tillitsvalgte.

– En blir aldri ferdig med kampene. Husk at hver avtale skal forbedre arbeidernes kår.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
13.04.2020
20:29
13.04.2020 20:44