ARBEIDSPLASS: På Andøya er flere til-talls anleggsarbeidere med på å bygge et av Norges største landbaserte oppdrettsanlegg.
Jan-Erik Østlie
Du får ikke se – men her bygges et av Norges største landbaserte oppdrettsanlegg
De har en utsikt folk betaler tusenvis av kroner for å se – men hva anleggsarbeiderne på Andøya jobber med, det er hemmelig.
camilla.yndesad@lomedia.no
Høyttaleranlegget på det lille Widerøe-flyet er som en FM-radio til fjells – den skurrer og det er så vidt budskapet om fotoforbud over innflygingsområdet når fram i tide.
Mobilkameraet brenner i jakkelomma. Landskapet under vingene er av typen som får Gud og hvermann til å måpe, der det ligger badet i lys og skydotter som mest av alt minner om bildene i en psykedelisk eventyrbok.
Men kameraet må hvile. På grunn av forsvarsaktivitet over Andøya må bildene heller konserveres på netthinna.
Det siste skal vise seg å bli et gjentagende refreng de neste timene.
Banebrytende og børsnotert
En smertefri landing senere, tar et fast håndtrykk oss imot på Andøya lufthavn, Andenes.
Eieren heter Odd Harald Fjeldal. Han er betongarbeider og hovedtillitsvalgt for fagarbeiderne og medlemmene i Norsk Arbeidsmandsforbund i firmaet Contur, og ber oss ta plass i arbeidsbilen sin: En Caravelle som lukter trygt av støv og nistemat.
Han myser mot sola bak mørke solbriller i det han svinger av mot Kvalnes, en 20-minutters kjøretur lenger ut på øya.
– Det er som å være i et postkort, sier han på en dialekt som hører hjemme flere hundre mil lenger sør.
Fjeldal er nemlig fra Lillesand, og vant til sjøluft i seilene.
Siden februar i år har han bodd i brakkeriggene i Breivika, og hatt arbeidsdagene sine litt lenger ute, på Kvalnes, der han er med på å bygge det nye oppdrettsanlegget til Andfjord Salmon.
Det er et av Norges største landbaserte oppdrettsanlegg, og selve grunnen til at vi er her.
ARBEIDERNES MANN: Odd Harald Fjeldal er betongarbeider og hovedtillitsvalgt for fagarbeiderne og medlemmene i Norsk Arbeidsmandsforbund i firmaet Contur.
Jan-Erik Østlie
Andfjord Salmon har også, ifølge dem selv, et mål om å bygge verdens mest bærekraftige og fiskevennlig oppdrettsanlegg, uten problemer med lakselus og rømming.
Arbeidet er banebrytende, selskapet børsnotert.
Joda, det kunne blitt en reportasje krydret med prisvinnende anleggsbilder, dette, hadde det ikke vært for at kombinasjonen banebrytende og børsnotert ikke viser seg å være det beste loddet på åpenhetsbasaren her nord.
Fjeldal er tydelig i sin sak: Vi må ikke fotografere, eller på noen annen måte røpe byggetekniske hemmeligheter inne på oppdrettsanlegget.
Hver dag går det nesten galt: – En gammel kultur i bransjen, at man skal være tøff
Et brakkeliv
Det er ikke det at Fjeldal ikke vil vise fram jobben han og kollegaene gjør, det vil han nemlig gjerne, men vi må på tro og ære love ikke å ta bilder derfra.
Det knytter seg i magen, men vi sier ja og ja, og blir enige om å ta en gyllen middelvei mot Kvalnes, for brakkeriggen – der arbeiderne har mesteparten av fritida si – viser seg å være åpenheten selv.
Med stolthet i blikket parkerer Fjeldal bilen på plassen utenfor leilighetskomplekset. Han smiler mens han forteller at turistene betaler tusenvis av kroner for den samme utsikten.
Selv jobber han to uker på, to uker av, og røper at reisingen og muligheten til å oppleve andre steder i Norge var en av grunnene til at han valgte nettopp denne karriereveien.
Vi går opp en liten trapp, og vipps, åpenbarer det seg en helt ny verden på få kvadratmeter.
– Her er det garderobe, forteller Fjeldal og åpner en gjennomsiktig dør:
– Og her har vi badstue!
Han viser vei opp trappa til «stua». Det er to slike i hver brakkerigg. En stor flatskjerm pryder en av veggene, møblementet er i svart skinn. På en benk står en stabel pizzaesker, mens seks tomme corona-flasker vitner om lørdagens utskeielser.
– Det var en liten fest i helgen, sier Fjeldal og nikker mot tomgodset.
36-åringen forteller at folk ofte samles i fellesområdet til fotballkamper og filmkveld. Hver brakkerigg huser 44 arbeidere.
For et års tid siden fikk de tillitsvalgte også i gang en såkalt velferdspakke, der bedriften putter penger i potten for aktiviteter til de ansatte. Så langt har det vært arrangert både bil- og toppturer på Andøya, og til sommeren blir det kanskje hval-safari.
En stor familie
Fjeldal mener det er viktig å få folk ut, sånn at de ikke bare blir sittende inne på rommet sitt når arbeidsdagen er over.
Ideen med velferdspakken ble til under utbyggingen av sinkfabrikken i Odda, en jobb vår mann var med på før han kom til Andøya.
Da bodde 1000 arbeidere på en lekter i havna, og det ble arrangert alt fra kajakkturer til pizzakvelder for de ansatte.
På anlegget til Andfjord Salmon er det Contur som står for betongen, mens Hæhre har ansvaret for grunnen.
Zenith Survey jobber under Hæhre igjen, og så er Rental Group med som utleier av kraner og andre anleggsmaskiner.
– Vi er som en stor og trygg familie. For oss tillitsvalgte har det fungert veldig bra, vi har et veldig fint miljø. Bjørn Bakerød (konserntillitsvalgt i Hæhre) snakker jeg med nesten hver uke – han er som selve gudfaren å regne, sier Fjeldal.
Han forteller om fellesskapet. At han tror et godt samhold på fritida også skaper et godt fellesskap på jobb.
– Noe av det viktigste vi som tillitsvalgte jobber med – i samarbeid med verneombudene – er arbeidsmiljøet. Vi er såpass lenge borte hjemmefra, fra familie og venner, så om du ikke har lyst å reise på jobb, da kan det bli lange 14 dager.
– Er dere en sammensveiset gjeng?
– Ja, du blir nesten like godt kjent med kameraten din som kjærringa di hjemme. Vi tilbringer 12 timer sammen på jobb hver dag. Da er det viktig at vi kommer godt overens og kan gjøre litt ting sammen når vi ikke arbeider, tenker jeg.
BOFELLESSKAP: Odd Harald Fjeldal viser stolt fram brakkeriggen i Breivika.
Jan-Erik Østlie
Respekterer hemmelighold
Vi går over plassen mot kantina. Luften av middagsmat ligger tungt rundt bygget, og Fjeldal viser gladelig fram.
– Her har vi frokost, og vi tar med oss niste til lunsj – og så er det middag kl. 16, to retter og dessert! Av helsemessige grunner er det middag da og ikke kl. 20, forteller han.
– Liker du laks, da?
– Ja, ja, jeg spiser det, smiler Fjeldal, og peiler seg inn på den hemmelige stien rundt arbeidsoppgavene igjen:
– Det er dessverre sånn at det er så strengt som det er her, og da må vi bare lystre.
– Hvordan er det for dere å jobbe med noe som er såpass hemmelig?
– Jeg tror ikke at mange tenker på det sånn i hverdagen. Vi har alle kameratelefoner, men det kan være ødeleggende for byggherre dersom vi tar en haug med bilder, så vi må respektere det, rett og slett. Det er en del av gamet.
Forelska i lærer’n
Vi setter oss i bilen og tar av mot hovedveien igjen. Ikke et menneske eller kjøretøy i sikte. Steile fjellformasjoner står som kulisser mot myrområdene på land og havet litt lenger ute.
Om litt kommer enda en brakkerigg til syne, og der, like foran oss, åpenbarer anlegget seg.
Det er enormt.
Tanken på fotorestriksjonene svir på innsiden. På utsiden blir vi polstret med tjukke kjeledresser og hjelm – samme bekledning som ungguttene som står bøyd over noe armeringsjern litt lenger borte på anleggsplassen har på seg.
Vi går mot dem.
En høyttaler spiller The Kids’ «Forelska i lærer’n» på full guffe, og de to karene, som heter Dagfinn Valsgård og Aksel Bjørseth Ose, synger med av full hals mens de binder jern.
Tillitsvalgt Fjelldal smiler mot dem.
– Hva er det dere skal bruke armeringsjernet til?
– Det gir ekstra styrke til betongkonstruksjonen, sier Fjeldal.
– Ja, men hvor skal dere plasserer selve betongen, da?
Han drar på det. Smiler skjevt.
– Det kan jeg ikke si.
PÅ SAMME LAG: Dagfinn Valsgård og Aksel Bjørseth Ose synger med av full hals på «Forelska i lærer’n» mens de binder jern.
Jan-Erik Østlie
Halvtime rundt
Vi går videre ned mot anleggsplassen. Området er så stort at det vil ta en halvtime å gå rundt hele.
Bak oss har musikken gått videre til Ole Ivars, og allsangen på «Nei så tjukk du har blitt» blir snart blandet sammen med anleggslyder av alle slag.
Ned mot fjorden ruver hauger på størrelse med små fjell av stein og masse, mens arbeidet er sentrert rundt et enormt basseng – med øyemål kanskje 15 meter dypt, men uten vann – som ser ut som det er selve hjertet i produksjonen.
Rundt det, er det plassert flere haller, byggherre har sine kontoret rett ved, og en vei så bred som en flere felts motorvei går langs den ene siden.
I inneværende byggetrinn på Kvalnes, skal Andfjord Salmon bygge fire nye bassenger. De vil øke selskapets produksjonskapasitet til 8.000 tonn sløyd laks fra 2025. Selskapet har som mål å nå en produksjonskapasitet på 40.000 tonn innen 2030.
VEGGPRYD: – Vi er som en stor og trygg familiem sier Odd Harald Fjeldal.
Jan-Erik Østlie
Alle skal trygt hjem
Fjeldal forteller varmt om jobben sin, om kollegaene, om det gode arbeidsfellesskapet. At det er så mange fordeler ved å være folk i alle aldre om en slik oppgave som her på Andøya. Spenningen ved å være med på noe så banebrytende og å løse nye oppgaver.
Han stopper underveis på rundturen rundt bassenget, slår av prat med kollegaer. En av dem er sykmeldt og ligger på brakka med omgangssjuke.
– Ja, ja, får en, får alle det, roper Fjeldal til arbeidskameratene.
Musikksmaken til arbeiderne er derimot ikke så hemmelig, og en ny sjanger kan høres litt lenger framme. Denne gangen bærer tonene assosiasjoner til en sen kveld på afterski.
– Det er ganske så variert musikksmak her på anlegget?
Fjeldal ler:
– Vi har jo en del unge som nettopp er ferdige med russetida. Dette er det de liker å høre på.
Han kikker over kanten på bassenget.
– Er du aldri redd her ute, da?
– Slagordet vårt er «trygt hjem». Det kommer først, alltid. Det er vår viktigste arbeidsoppgave at alle skal komme seg trygt hjem igjen når arbeidsdagen er over, sier Fjeldal og myser mot fjorden og postkortutsikten bortenfor anleggsmassene.
Klokken 19.30 er siste skift over, og en helt vanlig, ganske hemmelig, arbeidsdag ved veis ende.
Dette er en sak fra
Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.
