Debatten om sykelønnsordningen ruller igjen, og forslag om endringer har blitt kastet på bordet. Hensikten, ifølge tilhengerne, er å redusere kostnader for staten og øke ansvaret til både arbeidsgiver og arbeidstaker. 

Men det er på tide å stille det viktigste spørsmålet: Hva vil en slik endring bety for vanlige arbeidsfolk? 

For det første er det viktig å huske hvem som bruker sykelønnsordningen mest: de som arbeider i fysisk krevende yrker. Bygningsarbeidere, helsearbeidere, renholdere, og transportarbeidere har høyere risiko for skader og slitasje. 

Disse menneskene bærer bokstavelig talt samfunnet på sine skuldre, og mange har liten økonomisk buffer. Hvis sykelønnsordningen svekkes, vil konsekvensene være katastrofale for dem. 

En svekkelse av sykelønnen kan føre til at arbeidstakere går på jobb selv når de er syke, rett og slett fordi de ikke har råd til å være hjemme. Dette skaper farlige situasjoner – både for den syke, som risikerer å bli enda verre, og for kolleger og kunder, som kan bli smittet eller rammet av feil gjort av en som ikke er i stand til å jobbe fullt ut. 

I tillegg kan arbeidsgivere i utsatte bransjer bli enda mer tilbakeholdne med å ansette folk med helsemessige utfordringer, fordi de frykter økte kostnader. 

En annen fare er ulikhet. Svekket sykelønn vil i praksis ramme de som har minst, hardest. De med godt betalte stillinger og fleksible arbeidsordninger vil i mindre grad merke endringene. Dette skaper et todelt arbeidsliv der de med lavest inntekt ikke bare er mer utsatt for sykdom, men også får mindre beskyttelse når uhellet er ute. 

Til slutt må vi ikke glemme hva sykelønnsordningen representerer. Den er en bærebjelke i velferdsstaten og et uttrykk for solidaritet. Alle kan bli syke, og vi har et system som sikrer at man ikke mister økonomisk trygghet når det skjer. Å svekke dette er ikke bare en økonomisk beslutning – det er en politisk prioritering som sier at enkelte arbeidere ikke er verdt å beskytte. 

De som ønsker å endre sykelønnsordningen, snakker ofte om «insentiver» og «bærekraft». Men spørsmålet er ikke bare hva samfunnet har råd til. Spørsmålet er hva slags samfunn vi ønsker å være. Vi skylder arbeidsfolk å stå opp for rettighetene deres – og å si nei til en politikk som setter dem i fare. 

Årsmøtet i Arbeidsmandsforbundet avdeling 6 Vest