Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Se for deg en anleggsplass med alt den har å by på: jernbindere og sveisere, kanskje et par betong­arbeidere og en byggeleder.

Se så for deg at du flytter alt dette under vann, og at alle oppgavene blir gitt til en eneste person.

En hypermoderne vri på legenden om Atlantis som synker i havet, tenker du? Nei da, dette er hverdagen til dykkerne som er med på å bygge Norges lengste jernbanebro mellom Espa og Tangen, tvers over Mjøsa.

Hver dag jobber tre lag á fire dykkere fra firmaet Submara AS, avdeling Dykkerteknikk med 13 akser som skal støpes fundamenter til under vann.

De jobber 12-timersdager, men har innlagt pauser underveis. To uker på og to uker av.

– Sikt er det viktigste, men når det er sagt, så jobber vi mer eller mindre i blinde, sier Henrik Dahl.

Han er dykker og dykkeleder. Hva de ulike rollene innebærer skal han straks gå mer i dybden på, men akkurat nå er fokuset stilt inn på å få den lille motorbåten trygt fram til det som kalles akse 10, et godt stykke utpå innsjøen.

Eksperter på varme

Florlette snøflak daler mot Mjøsas overflate i det vi tøffer utover anleggsplassen. Vann og vær går i ett i en slags lysegrå symbiose: Sjelden har lengselen etter peisvarme vært sterkere.

– Om jeg hadde kommet utfor en snøstorm på fjellet, uten spor av varme klær eller tak over hodet, hadde jeg mest av alt ønsket å støte på en yrkesdykker, opplyser Henrik bak mørke vernebriller.

Han utdyper:

– Vi er eksperter på å finne det minste spor av varme der det ikke er noe.

På vinterstid kan gradestokken under vann gjerne krype ned på minussiden og det kan fryse til. De må bare stå i at arbeidsdagen er 12 timer i all slags vær.

Nå ligger temperaturen i vannet, ifølge Henrik, på fire-fem grader. Om sommeren kan den være alt mellom seks og 25.

– Jeg er en sommermann, konstaterer dykkeren, mens han fortøyer båten ved enden av dykkerstasjonen på akse 10.

– Dykkeren er en forlenget arm

Arbeidstilsynet har klare retningslinjer på hvordan en dykkeoperasjon skal utføres.

Det er et minimumskrav om fire mann per lag, altså en dykker, en dykkerleder, en dykker 2 – også kalt stand-by – og en tender.

Sistnevnte har ansvaret for dykkerens navlestreng, altså snora som forsyner dykkeren med luft og kommunikasjon med overflaten.

Henrik viser vei inn i det som kalles dykkerkontrollen. Et par svømmeføtter i svart og oransje ligger lett henslengt utenfor døra, som er dekket av gjennomsiktige gummiremser.

Ved en arbeidspult sitter dykkerleder og holder kommunikasjonen med dykkeren både via mikrofon og bilder på skjermen foran seg.

Han fyller også ut dykkertabell, og tar dykketider, samtidig som han har ansvaret for å holde kontakt med kranfører over radioen, og med dem som jobber ute på aksen.

– Du er på en måte bindeledd mellom dykkeren og operasjonen – altså alt som foregår rundt dykkeren. Dykkeren er en forlenget arm av dykkerlederen, forteller Henrik.

For å innta plassen bak skjermen, kreves minimum to år med erfaring og 200 dykk i bagasjen.

Men veien til å bli dykker, er ikke nødvendigvis like lang.

Dykket siden han var 14

For å bli dykker finnes det i Norge to muligheter: Norsk Yrkesdykkerskole på Nesodden, og Høgskolen i Bergen.

Utdannelsen på Nesodden er intensiv og tar fire måneder, mens løpet i Bergen er på et år.

For å jobbe på et prosjekt som jernbanebroa, trengs det i utgangspunktet ingen annen utdannelse ved siden av dykkerutdannelsen.

Henrik er utdannet ved Norsk Yrkesdykkerskole, men har drevet med dykking siden han var 14. Han ble bitt av basillen på en ferie til Gran Canaria sammen med besteforeldrene, og har elsket det siden.

Karrieren under vann har gått slag i slag. Han startet i filmbransjen, og sammen med en venn som var både kameramann og dykker, startet han et lite firma.

Fra å gjøre en enkel musikkvideo, endte de to plutselig opp på både James Bond-innspilling, og med en National Geographic-dokumentar som ble nominert til Oscar.

Men så kom pandemien, og Henrik skjønte raskt at den ville sette en kjempestopper for filmbransjen.

– Da gikk jeg videre. Jeg ønsket å utvikle meg som dykker og har blant annet vært innom olje- og gass, før jeg endte jeg opp her med industriell dykking, sier han.

– Blir aldri ferdig utlært

Ute på dykkestasjonen, er flere dykkere ikledt svarte tørrdrakter og hette i full sving.

Hullene i en stor bunnramme på mellom 60 og 70 tonn skal tres over flere påler under vann. Plata dupper i vann­overflata og blir holdt oppe av en kran.

– Når vi har fått lagt plata nedpå pålene har vi en stabil ramme for resten av produksjonen. Det er deler av fundamentet på broa, forklarer Henrik.

– Dere støper fundamentene under vann, hvordan gjør dere det sånn rent praktisk?

– Det fungerer akkurat på samme måte under vann, som over vann. Man legger opp et støp på vanlig måte som på land ved å ha forskalling – det gjør vi også, forteller dykkeren.

Han legger til at betongen som brukes under vann gjerne er annerledes enn den på land. Hvilken type betong som skal brukes avhenger av type vann, salter og partikler – betongen skal passe til det miljøet den skal brukes i.

Betongen blir blandet i forkant, og så kommer en stor støpeslange ned til dykkeren, før støpet blir fylt i på vanlig måte som på land.

– På en anleggsplass har du folk som har spesialisert seg på en ting, og kun jobber med det. Men vi har alle de rollene – og så gjør vi det under vann. Det er veldig mye man skal lære seg, og man blir aldri ferdig utlært i dette yrket, sier Henrik.

LIVLINE: Henrik viser fram navlestrengen, selve livlina til dykkerne. Den blå snora frakter luft, den oransje er til kommunikasjon, og den gule måler dybden.

Jan-Erik Østlie

Ikke for hvem som helst

I Norge er det forskjellige klassifiseringer av dykkere: Klasse A, B og metning.

Klasse A er lettdykker med håndverktøy. Du har ikke lov til å bruke tungt utstyr, og kan gå ned til 30 meter.

Alle dykkerne som jobber med jernbanebroa er klasse B-dykkere, altså tungdykkere. De kan bruke tyngre dykkerutstyr som hjelm – som i seg selv veier 14 kg – og kan bruke all slags utstyr, inkludert hydraulikk- og luftdrevet utstyr, under vann. De kan gå ned til 50 meter.

Den siste sertifiseringen, metning, er det ifølge Henrik svært få som har. Da kan man dykke fra 50 meter og ned. De som har denne sertifiseringen jobber gjerne utenlands, som i Mexicogolfen og steder i Asia.

Men å være yrkesdykker klasse B, er heller ikke for hvem som helst.

Det er lange dager på opptil 12 timer med tungt fysisk arbeid. Bare dykkerutstyret i seg selv veier 50-60 kilo, og da kan det legges til at man gjerne må jobbe med utstyr på mange kilo – under vann. Sludd og minusgrader er ingen hindring.

– Vær-delen, kombinert med den tunge fysiske jobben, kan være veldig tøft for mange. Det kan være tungt utstyr, som hydrauliske bor, og vibrasjoner – påkjenningen over lengre tid kan være ganske utmattende. I tillegg må du kunne svømme langt, sier Henrik.

Han forteller at det likevel er en egenskap som er essensiell for om du klarer å stå lenge i yrket eller ikke: Du må være løsningsorientert.

– Om du ikke har de praktiske egenskapene som må til, blir du ganske fort sildret ut. Da klarer du ikke å holde følge. Det er et tøft yrke på mange måter, innrømmer han, og fortsetter:

– I Norge sertifiserer vi mellom 80 og 120 dykkere i året. Etter det første året er de kun 20 prosent av disse som fortsatt jobber som dykkere. Etter to år er det ende færre, og så går det gradvis nedover.

Grensa går ved «medicen»

Av de dykkerne som holder ut, varierer det veldig hvor lenge de klarer å stå i yrket. Henrik forteller at noen varer i måneder, mens andre kan fungere til de er oppe i 70-åra.

– Grensa går når du ikke får «dykker-medic» lenger, sier han, og forklarer at dykkerne en gang i året går gjennom en omfattende helseundersøkelse som er pålagt fra Arbeidstilsynet.

– Det er den som styrer om du er «fit for fight» eller om du må legge opp. Så lenge «medicen» din går gjennom og du er godkjent av en sertifisert dykkerlege, så kan du jobbe, sier Henrik.

Selv tipper han på en gjennomsnittlig avgangsalder på 50. De fleste må da omskolere seg.

TUNGT UTSTYR: Selve dykkerhjelmen veier 14 kilo. Resten av dykkerutstyret ligger på 50-60 kilo.

Jan-Erik Østlie

Kunne gått skikkelig galt

Selv om jobben er krevende, har Henrik aldri vært redd.

Riktignok har pulsen vært høy et par ganger, og han har uten tvil vært stressa, men selv om han beskriver seg selv som en mann med mange følelser, er han kald og kynisk når hodet kommer under vannoverflaten.

Den egenskapen kom godt med da det holdt på å skikkelig galt en gang han skulle dykke fra en båt som lå på DP.

DP er forkortelsen for dynamisk posisjoneringssystem, og går ut på at båten ligger helt rolig på en plass ved hjelp av satellitter. Som et anker, på sett og vis.

Der dykket skulle gjennomføres, var strømmen sterk. Henrik var i utgangspunktet ikke bekymret, men merket fort at strømmen var striere enn hva han i utgangspunktet hadde beregnet. 

Da han var ferdig med jobben og skulle rydde opp, skjer det: Satellittene streiker. Båten går i en retning, mens strømmen tar ham i en annen. De 60 meterne med navlestreng han har ute, strammer seg til.

– Når den blir stram, blir jeg dratt etter. Jeg hadde en understrøm som dro meg nedover og en båt som dro meg bortover, forteller Henrik.

Han måtte da kjøre en kontrollert nødoppstigning mot overflaten.

– De slet med båten, så jeg ble dinglende etter den i seks-sju knops fart i cirka en halvtime. Det er veldig tungt for kroppen, og slitsomt å puste i maska. Jeg er glad for at jeg er så godt trent som jeg er. Det kunne fort endt opp med en bevisstløs dykker.

– Ble du ikke redd da heller?

– Jeg var ikke redd, men drittlei. Jeg var forbanna på meg selv, og ganske frustrert på laget mitt som ikke klarte å få meg opp raskere. Frustrasjonen la seg fort, fordi jeg visste at de hadde jobbet ræva av seg for å få meg ut.

Henrik smiler:

 – Begge parter var tross alt løsningsorienterte.

Hvor lenge han selv kommer til å holde det gående som dykker, er han usikker på. Snart venter bryllup og kanskje familieforøkelse. Det siste vil være vanskelig å kombinere med skiftarbeid.

– Men jeg vil alltid ha dykkergleden med meg, sier han.