Merete Holtan Garte

merete.holtan@lomedia.no

– Det er mye mulig at det var på grensa til barnslig. Men jeg måtte fortelle omverdenen om mitt standpunkt, sier Jørn Finnmarking Haga.

Han snakker om det alle lurer på når de hører navnet hans – historien om da han for tre år siden logget seg inn på skatteetatens sider og søkte om å få legge «Finnmarking» inn mellom fornavn og etternavn. Det hele var en protest mot det han kaller tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms, hvor makta ble sentralisert og føltes så hinsides langt unna små plasser som der han selv har levd i hele sitt liv: i Sør-Varanger kommune.

Navnet ble ikke bare godkjent, det ble også anerkjent av en navneforsker som påpekte at det til alle tider har vært vanlig å velge navn etter geografisk tilknytning.

Nå, når Norge har fått ny regjering, tror Jørn Finnmarking Haga at Troms og Finnmark blir skilt igjen. Det betyr ikke at 64-åringen kvitter seg med navnet.

– Jeg har konkludert med at dette navnet har jeg til min siste dag.

Hunden Carl Gustav er premiert

Når han snakker med Arbeidsmanden i telefonen, står han i stua si og skuer ut over Bøkfjorden. Han kan se helt over til Kirkenes, der han og kona Cate ikke er så interessert i å bo.

– Selv Kirkenes føles stort for oss, sier han, og forklarer at den vesle plassen de har slått seg ned på heter Indre Li og har en egen post på værmeldinga, så beskyttet ligger stedet for østavind og nordavind. Det ligger også såpass skjermet for innsyn at Jørn kunne løpt naken fra huset og over til den vedfyrte badstua på tomta om han ville.

Han forteller det med en latter, mens han roper «kom, da!» Beskjeden er til Rasmus og Kjartan – eller Carl Gustav, Madde, Emma, Frøya eller Fredrik. Disse sju, to av dem av typen langhåret dachs og fem av typen flatcoated retriever, er hundene Jørn trener og kona steller. De er alle premierte i konkurranser og utstillinger, og svenske Carl Gustav fikk navnet sitt fordi Jørn synes det trengte en statusheving.

– Vi håpet jo å gjøre noe bedre ut av hunden enn av kongen, forteller eieren.

Fikk nok av Majorstua

Jørn Finnmarking Haga har sine meningers mot og deler dem mer enn gjerne med andre, det har både folk i Sør-Varanger og større deler av Finnmark fått oppleve. I dag bruker han humøret og engasjementet sitt som flyplassvekter for Securitas-selskapet STAS og leder av Arbeidsmandsforbundets avdeling 9 Nord, og han har en lang karriere bak seg i politiet, også den gangen som tillitsvalgt og fagforeningsleder.

Da han i ett år bodde på en hybel på travle Majorstua i Oslo som politiaspirant, drømte han seg tilbake til midnattssol og hurtigruteanløp.

Siden har han holdt seg i nord. Han forteller at han tar opp telefonen sin for å ta et bilde av fjorden foran seg mens han prater, så vakker er den.

– Det er en helt usannsynlig fin høstdag. Og jeg og kona har forelska oss i denne plassen.

Havnet i A-klassen

Han beskriver oppveksten som «ordinær, i ei lita bygd lengst nord og øst i Norge». Jørn og den yngre boren spilte fotball, hoppet på ski og drev med orientering. På ungdomsskolen havnet Jørn i den såkalte A-klassen, som en av dem med best evner. Det var først senere at han stilte spørsmål ved denne inndelingen.

– Vi opplevde det ikke som om vi ble delt inn i A-, B- og C-mennesker den gangen. Men i ettertid har jeg forstått at de som havna i C-klassen kanskje ikke opplevde skolehverdagen som like god.

Elevene var en miks av nordmenn, samer og kvener med innslag av russisk kultur, uten at det var noe Jørn la merke til. Bevisstheten om steilere fronter mellom folkeslagene kom først senere.

Han opplevde oppveksten som ene eneste stor harmoni.

– Jeg har bare gode minner fra barndommen og skolen. Bortsett fra matematikken, da.

BEST I NORD: Jørn Finnmarking Haga går ofte på tur med hundene, denne dagen med valpen Emma. Dette bildet er tatt på en fjellhøyde over Kirkenes, med en av Bøkfjordens to armer i bakgrunnen.

Lene Stavå

«Dette orker jeg ikke mer»

At han ble politimann, skyldtes ikke at faren var det, snarere at Jørn ble forelsket i ei jente på hjemplassen. Etter sesjon i Forsvaret hadde han mulighet til blant annet å komme i Garden, men søkte seg heller til militærpolitiet i garnisonen i Sør-Varanger.

– Det var utelukkende for å kunne være i nærheten av Cate, sier Jørn, som først og fremst husker en Roger Whittaker-låt fra det øyeblikket de to ble sammen. Det var 19. mars i 1976, Jørn var rødruss og bød Cate opp til dans etter å ha vært avstandsforelska i lang tid. Nå er det gått 45 år og de er fremdeles sammen.

Når det gjelder yrkesvalget, var det tilfeldigheter som styrte. Politiet hadde på den tida et rekrutteringsproblem, og Jørn fikk som militærpoliti tilbud om å begynne som midlertidig konstabel.

Han takket ja, og søkte seg etter hvert til Politihøgskolen. Han hadde sin første dag på jobb som politi i januar 1978, og sin siste dag i oktober 2014. Da var han 57 år og hadde vært 36 av dem i tjenesten.

Han gikk av med tidligpensjon for den såkalte særaldersgrensa.

– Jeg hadde vært gjennom to politireformer hvorav ingen var gjennomført og avslutta. Nå sto en tredje for tur, og jeg tenkte: «Takk for meg – dette orker jeg ikke mer.»

Årets finnmarking

Han jobbet ikke i PST eller innenfor overvåking, men var ellers innom de fleste oppgaver i politiet. De siste årene var han leder for operasjonssentralen i Øst-Finnmark politidistrikt, og kjente de ikke-fungerende reformene på kroppen.

– Det var knapphet på ressurser hele tida og aldri noen forutsigbarhet. Vi var for få folk og jeg synes aldri jeg fikk gjort den jobben jeg syntes jeg burde levere, oppsummerer han.

Likevel er Jørn blitt satt pris på både som politimann og samfunnsborger. Han er blitt Æresrallar og fått frivillighetspris hjemme i Sør-Varanger. Han er også blitt kåret til Årets finnmarking av avisa iFinnmark.

Den siste hederen kom i 2005, etter at han hadde stått i bresjen i den såkalte sykehuskampen. Kampen endte i jubel: Kirkenes fikk bygd et nytt sykehus, så folk slapp å kjøre 90 mil til Tromsø for å få akutt helsehjelp.

Men utmerkelsen ble også tildelt for et litt uortodoks initiativ i politiet.

Hjalp kona og fikk a-ha-opplevelse

Når Jørn forteller om opptakten til dette initiativet, begynner han igjen med kona Cate. Han kommer tilbake til henne med jevne mellomrom i intervjuet og snakker om henne med varme, selv om han mener foreldrene må ha hatt et svakt øyeblikk da de stavet navnet hennes.

Mens Jørn fikk seg jobb i politiet, ble Cate spesialpedagog, og hun skrev en tid på en oppgave om atferdsproblematikk. Dette var på 80-tallet, da ikke ethvert hjem holdt seg med pc, og Jørn tilbød seg å skrive inn Cates håndskrevne oppgave på jobb-pc-en så hun slapp å gå løs på den manuelle skrivemaskinen hjemme.

Han skrev, og han reflekterte. Det han leste om atferdsproblematikk kastet et nytt lys over det han så på gata.

– Som operativ politi er du en akutt problemløser. Nå begynte jeg å se forbi dette og undersøke hva som var mulig å gjøre forebyggende.

Sammen med sosialkontor, skole og pp-tjeneste deltok han i et tverrfaglig samarbeid. Til og med det lokale teateret var med på laget, og satt opp et stykke om mobbing.

Ute i uniformert tjeneste fortsatte Jørn som problemløser, men med en visshet om at han ikke kunne endre folks fortid.

– Det hendte jeg var ute på det vi den gangen kalte husbråk, som i dag kalles familievold, hvor jeg så unger som ikke hadde det bra – hvor snørra rant og strømpebuksa var glidd ned. Når jeg kom hjem til mine egne unger etter en sånn opplevelse, gikk jeg rett bort og pusset nesene deres.

Drømte om å jobbe i sportsbutikk

Barna heter Hanne og Håkon, og er i dag voksne. Dagen etter at Jørn sluttet i politiet, reiste han til Göteborg og besøkte Hanne, som studerte på Teaterhögskolan der. Dernest dro han hjem og skaffet seg en jobb i sportsbutikk.

Jørn har alltid vært glad i å være ute i naturen, gjerne sammen med hundene, og har hatt en drøm om å selge friluftsklær og annet sportsutstyr.

Han trivdes, men det ble mye arbeid på kvelder og i helger. Brått passet ikke drømmejobben til livssituasjonen: Cate ble nemlig ME-syk.

De flyttet dit de bor nå, til et paradis av ro, og Jørn fikk seg jobb som sikkerhetskontrollør på Kirkenes lufthavn. Først i en 80-prosentstilling, nå i 50 prosent. Det gir ham én uke på jobb og én uke hjemme, hvor han får puslet med snekring på huset og skogrydding på hytta i Pasvikdalen.

– Før hadde jeg sløv sag og rund hammer. Nå har jeg skaffet meg skikkelig utstyr. Og jeg får da til litt, sier Jørn kry.

Stor forskjell i arbeidsvilkår

Som sikkerhetskontrollør jobber han nok en gang med mennesker. Det er den eneste likheten med tjenesten som politimann, mener Jørn.

– Vi skal huske at vi som vektere er i et serviceyrke, sier han.

64-åringen har ingen planer om å slutte som yrkesaktiv med det første. Han tror resultatet på enhver arbeidsplass blir bedre med en miks av unge og eldre kollegaer. Nøkkelferdigheter i sikkerhetskontrollen er å være vennlig og bestemt.

– Omtrent som med hundene, påpeker han med et smil.

Da han gikk til flyplassjobben for sju år siden, sa han til seg selv at «nå Jørn, skal du bare gjøre jobben din og gå hjem». Han skulle ikke engasjere seg på fritida, og han skulle ikke bli tillitsvalgt.

Det var før han så hvilke arbeidsvilkår en vekter i det private næringslivet hadde.

– Det var ikke noe paradis jeg kom fra i politiet, men som ansatt i det offentlige hadde vi tross alt ordnede arbeidsforhold med lønn på stell og planlagt ferie. Vektere har langt mer usikkerhet i forhold til lønn, og det er mye deltid og splittskift det nesten er umulig å forholde seg til.

Selv sitter han med en trygg pensjon, men tok verv som tillitsvalgt lokalt og etter hvert leder av avdeling 9 Nord i Arbeidsmandsforbundet.

– Jeg tenkte: «Jeg kan bare ikke stå å se på dette her».

Utenfor politisk parti

De fleste vil si at det er typisk Jørn Finnmarking Haga. Han kan ikke stå og se på ting som skurrer, og har sittet både i kommunestyret i Sør-Varanger for SV og på fylkestinget for Kystpartiet.

Førstnevnte parti var han egentlig aldri medlem av og sistnevnte kaller han i dag «et parti med en sterk religiøs overbevisning som ikke har evne til å se helheten».

Det er denne helheten han synes det er vanskelig å binde seg til.

– Det er vel ingen hemmelighet at jeg ligger langt til venstre politisk, men det er noe bra og dårlig hos hvert parti. For eksempel er Rødt og SV best på rettigheter for arbeidstakere, men de fører begge en næringspolitikk som ikke gir arbeidsplasser.

Ingen C-klasse

I dag synes Jørn det er deilig at meningene hans ikke kan tas til inntekt for noe bestemt parti – han vil heller flagge dem gjennom rollen som fagforeningsleder.

Han er dessuten med på å starte opp en Montessori-skole i Sør-Varanger. Jørn presiserer at skolen er non-profit og at ingen skal ta ut utbytte – målet er å gi elevene en pedagogikk et lite stykke til siden for enhetsskolen.

Blant annet skal naturen brukes som klasserom, med rekvisitter som griser og kuer, sjø og fjell. Og både barn med spesialbehov og barn som er ekstra godt rustet faglig skal få muligheter til å utvikle seg.

Noen C-klasse blir det ikke.

– Det absolutt viktigste i mitt politiske engasjement, er kampen mot sosiale forskjeller, sier han.

– Jeg har sett hvordan sosial arv påvirker folks muligheter i livet. Det er kampen mot disse forskjellene som er drivkrafta mi.