ANE BØRRUD (tekst) OLE PALMSTRØM (foto)

ane.borrud@lomedia.no

I begynnelsen av tenårene meldte Karina Veum seg inn i Unge Høyre.

– Jeg har fått beskjed om at jeg ikke bør fortelle noen om dette, men det er jo sant, ler hun.

Hvorfor hun meldte seg inn? For en ung jente uten penger hørtes det fint ut med et parti som ville ha alt mye billigere. Og valgfrihet hørtes også fint ut.

– Men den store stygge sannheten er jo at jeg var veldig forelska i en gutt som var med i Unge Høyre. Det er trist men sant. Men jeg leste partiprogrammet før jeg meldte meg inn! Det skal jeg si til mitt forsvar.

13-åringer som leser politiske partiprogrammet er ikke hverdagskost. Også innad i Unge Høyre skilte Karina seg ut. Hun var pønker, og satt på bakerste rad med lilla hår og nagler.

– Jeg lærte mye i tiden hos Unge Høyre. Jeg lærte å stå foran mennesker og argumentere for det jeg trodde på. Siden jeg stammer, var det en stor seier for meg å tørre det og klare det, forteller hun.

Et halvt liv senere er Karina blitt 25 år, og hun har snudd 180 grader politisk. Fellesskap og fagbevegelse har erstattet lavere skatt og valgfrihet.

– Jeg kommer fra en grunderfamilie, der nesten alle har startet egen bedrift. Men etter å ha vært en stund i arbeidslivet som vekter, kjente jeg realitetene på kroppen. Jeg skjønte at det var et større bilde enn bare meg selv. Etter hvert ble det logisk og naturlig å bli medlem av LO og støtte fellesskapet.

Securitas som 16-åring

Som så mange andre ungdommer visste ikke Karina hva hun skulle bli da hun ble stor. Først begynte hun på helse- og sosialfag på videregående skole. Det fungerte ikke helt.

– Lærerne var veldig hippie, og jeg tenkte at dersom det var sånn de ansatte i helsevesenet var, så ville ikke jeg jobbe der.

Dermed bar det over på salg, service og sikkerhet. Karina skulle bare sjekke om hun trivdes med det. Som 16-åring ble hun utplassert i praksis hos Securitas. Dermed var det gjort.

– Det var spennende! Jeg var 16 år, og fikk være med på nattjobbing, inspeksjoner og utrykninger.

Da hun ble 18 år søkte hun seg jobb i Securitas. Og fikk den. Siden har hun jobbet i samme avdeling: 1874 Romerike

Flokken min

Å bytte jobb er helt uaktuelt for Karina. En ting er at hun trives med arbeidsoppgavene. En annen ting er kollegaene på avdelingen.

– Ledelsen kommer og går – vi består. Kollegaene mine er flokken min! Jeg vil aldri bytte jobb så lenge jeg har dem, slår hun fast.

Hun jobber natt, i 7/7-turnus. Det vil si en uke med 10-timers nattevakter, deretter en uke på fri. Hun kjører patruljebil, er på brannrunder, låserunder og uropatrulje. Alene. Føler hun seg trygg?

– Jeg har kjørt litt utrykning tidligere. På alarm, bekymringsmeldinger og brann. Det er høyere risiko på utrykning enn på mobilt. Jeg føler meg trygg på jobben om natta. Dessuten vet jeg at dersom det skjer noe med meg, så kommer det flust av biler på kort varsel for å hjelpe meg.

Fikk en mentor

Det var flokken til Karina som fikk henne til å melde seg inn i Arbeidsmandsforbundet.

– Det var lettere gruppepress, kan du si. «Her er vi organisert», ler hun

– En gammel ringrev av en tillitsvalgt konstituerte meg som tillitsvalgt; Nils Sverre Spjelnes. Jeg var 19 år, og skulle på mitt første møte som tillitsvalgt, og jeg hadde kjempeflaks!

Det hadde seg sånn at Liv Sletten, som hadde vært tillitsvalgt i 14 år, tok Karina under sine vingene.

– Hun lærte meg alt det grunnleggende. Hun ble med meg på møter. Hun ble mentoren min. Vi satt mange timer på telefonen på fritiden og drøftet saker. Det tok et år før jeg ble oppdaget av de andre tillitsvalgte i firmaet. Liv var og er fortsatt en viktig person for meg. Selv om jeg står på egne ben, er alltid Liv der om jeg trenger det, smiler Karina.

I begynnelsen av fokuset til Karina primært på å være tillitsvalgt i Securitas, i egen avdeling. Men etter hvert søker hun mer tyngde utenfor avdelingen. Hun ble med i NAF avdeling 2 Oslo/Akershus. Under årsmøtet i vår ble hun spurt om hun kunne bli leder av ungdomsutvalget i avdelingen.

– Jeg hadde ikke tenkt å stille, men da jeg fikk spørsmålet, tenkte jeg: Tja. Hvorfor ikke?

I skrivende stund er hun leder av ungdomsutvalget og medlem av studieutvalget i NAF avdeling 2, tillitsvalgt på avdelingen i Securitas og regionalt verneombud i Securitas. Og styreleder av sameiet hun bor i.

– Sistnevnte ble en litt større jobb enn jeg trodde. Vi er bare 24 enheter i sameiet, men vi holder på med en større rehabilitering, smiler hun.

Med flytteplaner nært forestående, vil det kanskje bli ett verv mindre i 2017. Det blir et tap for sameiet, ikke for fagbevegelsen. Der går hun all in.

Ungdomsarbeid og hersketeknikker

Ungdomsutvalget i avdeling 2 Oslo/Akershus fungerer ganske bra. Men: Det er for få bransjer som er representert. Hovedvekten av medlemmene jobber i vaktbransjen.

– Jeg ønsker å få med meg unge fra flere bransjer. Jeg trenger renholderne som kan fortelle meg: Hvordan når jeg hun renholderen på 20 år som ikke kan norsk? Vi må også få ungdommen til å engasjere seg i arbeidslivet, og ikke minst arbeidsplassen sin.

Og så ønsker ungdomsutvalget å sette opp et ungdomskurs.

– Vi ønsker oss ungdomskurs i hovedavtalen, Arbeidsmiljøloven, ansettelser og oppsigelser – og hersketeknikker! Dette kurset skal være en teaser for de unge, så de får lyst til å gå på videre kurs i fagbevegelsen.

– Har du blitt utsatt for hersketeknikker selv?

– Åja! «Jenta mi». «Her kommer junioravdelingen». Jeg er blitt hysja på i møter.

– Prater du mye på møter, siden du er blitt hysja på?

– Nei, jeg gjør ikke det. Ofte er det en bedre taktikk å la den andre prate og vrenge ut av seg mest mulig. Jeg liker heller å plukker fra hverandre det arbeidsgiversiden sier i etterkant. Å være blond og blind kan være en fantastisk taktikk, ler Karina.

Flere Hive Fives!

Karina brenner for mange ting. At vaktbransjen skal jobbe med sikkerhet, ikke bli et yrke med hovedvekt på serviceoppdrag, er en av dem.

– Vi skal selvfølgelig yte service innenfor vakt. Men nå er det i ferd med å bli for mange serviceoppdrag. Jeg nekter å dra på utrykning for å vanne blomster!

Hun er opptatt av dem som faller utenfor fellesskapet, og mener det er for mye konkurranse og sjalusi i samfunnet.

– Vi må gi flere Hive Fives!

Selv mener hun at hun kan bli bedre til å ta imot ros, og hun øver på det. Hun har flere støttespillere som heier henne fram.

– Moren min er overhode ikke enig med meg politisk, men hun er den som heier aller mest på meg fra sidelinja!

Og så er det flokken da. Fra avdeling 1874 Romerike.

– Kollegaene mine heier på meg. Når jeg er mye borte fra jobben fordi jeg er på kurs eller utfører noe i forbindelse med verv, så vet jeg at de støtter meg.

OIe Palmstrøm

Kursveileder

Og så er det kurs. Og bygging av tillitsvalgte i fagbevegelsen. Når Arbeidsmanden møter henne, går hun på veilederkurs hos AOF. Forrige uke var hun med å holde et MOTO-kurs om ansettelser og oppsigelser sammen med en erfaren AOF-kursveileder. Da hun ble spurt om hun ville være med, var hun ikke i tvil.

– Det gjelder jo bare å gripe de mulighetene man får.

– Og hvordan gikk det?

– Den første dagen var jeg ganske stiv i snippen. Jeg var dritnervøs og redd. For stamminga mi. For at jeg skulle få hjerneteppe. Jeg pleier å tenke at: Det verste som kan skje er at du dør. Og da slipper du jo unna uansett… Dag to og tre gikk det bedre, ler hun.

Karina ler ofte. Og mye.

– Folk trur at det er fordi jeg har ett lett sinn. Blond og blid, ikke sant?

Men avslører:

– Det er fordi jeg alltid tenker: Dette går i dass. Og så gjør det ikke det! Jeg blir sjeldent skuffa når jeg i utgangspunktet tror at alt rakner. Det meste går jo bedre enn jeg tror, og da blir jeg blid, ler hun.

Håpet er å holde flere kurs etter hvert.

– Jeg brenner for å bygge opp tillitsvalgte. Hadde ikke jeg hatt Liv da jeg ble tillitsvalgt, så hadde jeg drukna. Hun ga meg trygghet. Jeg vil bidra til at andre lærer det Liv lærte meg. Vi må bli det støtteapparatet for det fellesskapet vi sier at vi er!

Blir ved sin lest

Før Karina ble dratt inn i fagbevegelsen, var det ikke noe problem å jobbe natt. Nå jobber hun natt – og dag.

– Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en friuke, avslører hun.

– Angrer du på at du lot deg engasjere av fagbevegelsen?

– Over hode ikke. Det er kollegaene mine og Arbeidsmandsforbundet jeg brenner for. Det er helt uinteressant å finne noe annet å jobbe med akkurat nå.

Å bytte vakter for å jobbe dagtid istedenfor natt, er heller ikke på tale.

– Kollegaene mine. Flokken min. Det er helt uaktuelt å ikke jobbe sammen med dem!

– Hvor ser du for deg at du er når du er 40 år?

– Da er jeg jævli sliten, ler Karina.

– Da sitter jeg i godstolen hjemme i biblioteket med gamle saker og protokoller.