Laila mener vektere tvinges til å sette liv og helse på spill: – Vi er mennesker, ikke kanonføde

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Paul S. Amundsen (foto)

– Du vet at den plassen du sitter på, er den mest farlige i hele lokalet? Hvis det begynner å brenne her, er det du som kommer deg sist ut.

Laila Kismul ser på journalisten med et bestemt blikk. Vi sitter på en kafé i Bergen med god sikt over Torgallmenningen, og hun peker ut flere farer journalisten aldri ville lagt merke til.

Hun ville aldri gått under heisekranen vi ser rundt kvartalet, og selvsagt ikke brukt elsykkel i slapset på fortauet utenfor. Hun ville heller ikke valgt å sette seg i et hjørne på kafeen, uten mulighet for å bevege seg i flere retninger.

37-åringen er vekter, og det er en del av yrket hennes å passe på at folk ikke blir skadet. Men kunsten å vurdere risiko lærte hun allerede i førsteklasse på skolen.

– Jeg kunne se det i blikket på folk: «Nå skal de ta meg».

Alltid villet bli tillitsvalgt

Hun har samboer og katt på Damsgård i Bergen. Hun har jobbet i tolv år som vekter – først i Skan-Kontroll, deretter Nokas, som siden skiftet navn til Avarn Security.

Hun elsker arbeidshverdagen hvor alt kan skje og hun stadig må improvisere. Men improvisasjon fungerer bare innenfor trygge rammer, og disse mener Laila mangler for vekterne.

Det var derfor hun for omtrent ett år siden ble tillitsvalgt og klubbleder for Avarn Security i Bergen.

– Jeg var engasjert lenge før det, men trodde ikke det var noen ledig plass for meg som tillitsvalgt.

Så kom det en forespørsel fra Knut-Johannes Berg, hovedtillitsvalgt i Avarn Security og leder for avdeling 6 Vest i Arbeidsmandsforbundet. Han har også spurt Laila om hun vil stille som dirigent på forbundets landsmøte i mai.

I praksis betyr det å lede hele møtet, punkt for punkt for en full konferansesal – hun som ikke engang har vært på et landsmøte før. Heldigvis fikk Laila en generalprøve på årsmøtet til avdeling 6, og hun blir kurset før landsmøtet.

– Men jeg er supernervøs! sier hun med et smil.

Laila Kismul skal være dirigent på landsmøtet. Hun er glad hun skal være det sammen med erfarne folk.

Paul S. Amundsen

Avviste forelsket gutt

Smilet er varmt i et ellers tøff framtoning. For de av oss som har sett filmen Änglagård, er det vanskelig ikke å tenke på en ung Helena Bergström – du vet, hun som satt bak på motorsykkelen til ham i den svarte skinnjakka.

Kanskje var det dette litt røffe skallet som fikk de andre barna på skolen til å plukke ut Laila som mobbeoffer. Første gang det skjedde, var hun åtte år og avviste en gutt som trodde hun var forelsket i ham.

– Han holdt meg inntil en vegg, spyttet på meg og sparket meg på leggen, forteller Laila.

Siden var det jentene som var verst.

– De likte meg bare ikke, og jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Jeg ble behandlet som søppel, uten grunn. Men jeg er jo en type som sier det som faller meg inn, brutalt og uten å tenke meg om. Jeg passet bare ikke helt inn.

– Låst inne i klasserommet

Det er vondt å høre henne fortelle om tida på barneskolen og fram til niende klasse. Den ene dagen ble hun spyttet på, den andre dagen slått og sparket. Lærerne visste ikke hva de skulle gjøre, og låste dem som ble mobbet inne i klasserommet.

Laila kan huske hvordan elevene samlet seg utenfor døra og ropte navnet hennes. De messet så det føltes som om gulvet gynget. Oppe fra «røykehaugen» var det innsikt til klasserommet – der sto det også en gjeng og glante.

Laila hadde vokst opp i et hjem hvor foreldrene alltid hadde prøvd å gjøre ting likt for henne og den yngre broren – alt skulle være rettferdig.

På skolen opplevde Laila det motsatte.

– Hvorfor ble vi som ble mobbet stengt inne, og ikke de som mobbet? De fikk styre på og gjøre som de ville.

Hun har jobbet som sykkelvekter i Bergen sentrum, på bussterminal og kjøpesenter. I dag jobber Laila Kismul i det som kalles mobiltjeneste, hvor hun reiser rundt i bil og sjekker bygg eller rykker ut på alarm.

Paul S. Amundsen

Flyttet fra mobberne

Hun snakker i et høyt tempo, ordene ligger langt framme på tunga, hun ser ingen grunn til å forskjønne skoledagene.

Heldigvis hadde hun venner – hos guttene passet hun bedre inn. Hun hadde dessuten foreldre som brydde seg. Moren så at hun kom kvalm hjem fra skolen og ikke ville tilbake.

Det er derfor hun og familien flyttet så mange ganger i oppveksten – de flyttet fra mobberne.

Laila forteller likevel om en trygghet som syntes å komme innenfra. Hun mistet aldri seg selv, hun har aldri stoppet å si det hun mener og hun har aldri sluttet å stå opp for andre.

For hun er ikke bare rasende på urettferdighet som rammer henne selv.

Beskyttet yngre gutt

En gang så hun en yngre gutt på skolen som ble mobbet.

– En gutt rygget bakover fra hele klassen – de hadde samlet seg i et tog for å ta ham. Han var redd og helt alene, så jeg jeg styrtet fram og spurte hva i helvete de drev med, «er dere dumme i hodet?» Jeg sa masse stygge ting, og tok med meg guttungen vekk fra dem.

Noe sårt sprekker opp i Lailas ansikt.

– Akkurat det skulle jeg ønske noen hadde gjort for meg.

Så blir uttrykket hardt igjen.

– Det beste rådet jeg fikk den gangen, som jeg aldri fulgte, var å knekke nesen på dem som plaget meg. Mobbing er naturen på det mest primære – du må vise at du er sterkere enn dem. Da får du i hvert fall fred.

Ofte alene på jobb

Dette er ikke et råd Laila Kismul har fulgt som vekter. Tvert imot: Hun vet å trekke seg tilbake i tide.

I de tolv årene hun har vært i yrket, har hun jobbet på alt fra kjøpesenter og busstasjon til å være sykkelvekter i sentrum og den som rykker ut på alarm til et øde bygg.

Hun er ofte alene på jobb og den første på stedet. Da er oppgaven hennes å vurdere risiko og koble inn de rette instanser.

Det kan være brannvesenet, helsepersonell eller politiet. Vekterne har etter loven den samme rett som ethvert annet menneske til å holde tilbake en person som begår lovbrudd. Men i praksis er dette problematisk. Vekterne er ofte alene på jobb, og aldri bevæpnet.

De er dønn sårbare.

– Det er det folk ikke forstår. De tror vi bare dasser rundt og ikke gjør noe, sier hun.

En kveld på McDonalds

Se for deg en McDonalds en sein kveld i Bergen. En vekter får beskjed om at en guttegjeng lager bråk, men vet ikke om noen av disse har kniv.

Vekteren skal derfor ikke konfrontere guttegjengen, han eller hun skal tilkalle politiet. Men for publikum ser det ut som om vekteren ikke gidder gripe inn.

Kanskje varsler en ansatt hos McDonalds, som er kunde hos vaktselskapet og forventer service, om at vekteren ikke har gjort jobben sin. Vekteren blir kalt inn på teppet hos arbeidsgiver og må svare for seg.

Laila opplever at arbeidsgivere i vaktbransjen ofte ikke støtter sin egen arbeidstaker.

I motsetning til politiet, har ikke vekterne noen myndighet til å holde folk tilbake, og de er aldri bevæpnet. De er dønn sårbare.

Paul S. Amundsen

Selv mener hun at en vekters skjønnsmessige vurdering på stedet skal være suveren. Hun opplever også at alarmsentraler krever at vekterne gjør ting som er direkte farlig.

Det hele er en tap-tap-situasjon hvor vekteren aldri kan vinne, mener Laila.

– Vi skal yte en service, men ikke på bekostning av eget liv og helse. Vi vektere er mennesker, ikke kanonføde. Skal vi gjøre alle til lags, blir det livsfarlig.

Kampen for en bedre lønn er viktig, mener Laila, men det viktigste er å få arbeidsgiver til å skrive avtaler med kunden som gir forsvarlige arbeidsforhold.

– Jeg kjemper for vekternes sikkerhet på jobb. Sånn som det er i dag, virker det som om vi faen ikke er verdt noen ting.

Forlot permanentene

Hun er opptatt av regler og leste allerede på ungdomsskolen den tjukke, røde boka Norges lover. Etter videregående studerte hun for å bli advokatsekretær, men det var vanskelig å få jobb og hun prøvde seg som frisørlærling isteden.

I det jentete miljøet opplevde hun igjen å bli mobbet, og sa opp da kollegaene hadde satt henne på permanenter hele dagen – noe hun aldri hadde utført før.

Hun lot «de drittkjerringene» sitte igjen med permanentene alene, og meldte seg for militærtjeneste. Det var der hun tok vekterkurset, og fikk jobb på første forsøk.

Hun, som hadde vært på vakt for farer siden hun åtte år.

– Ironisk nok ble jeg vekter, og dømt til å være årvåken hele tida.

– Må slåss for alt

Hun har blitt seksuelt trakassert og truet på livet på jobb, hun har sett overdoser, tyveri og brann.

Hun har også blitt utkalt og funnet en barndomsvenn på kjøret, eller en eldre dame som har tilkalt hjelp fordi hun er ensom.

Da blir Laila trist. Det er så mye stygt der ute, og det er så mange som trenger hjelp. Men først og fremst vil 37-åringen hjelpe sin egen yrkesgruppe.

– Jeg blir sliten av å konstant måtte slåss – for alt fra overtidsbetaling til å få være to på utrykning. Men jeg kommer ikke til å gi meg før jeg har fikset det som trengs å fikses.

– Hvordan skal du gjøre det?

– Jeg må skaffe flere medlemmer, sånn blir vi sterke. Først da får vi endret på situasjonen for vekterne.

Mye lest: Vekteren Amin og kollegaene kan miste jobben på Nasjonalmuseet