JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Portrett

Mener sosialdemokratene svikter unge som vil ut å jobbe og svette

Albert Hæhre har drevet bedrift etter én regel: Alle har rett til arbeid, også de som ikke er skoleflinke.
- Vi kunne med enkle grep fått flere tusen ungdommer ut i jobb og vekk fra Nav, sier Albert Hæhre, arbeidsgiver gjennom 50 år. I desember fikk han Kongens fortjenstmedalje "for sitt livslange samfunnsengasjement og bidrag til norsk anleggsbransje".

- Vi kunne med enkle grep fått flere tusen ungdommer ut i jobb og vekk fra Nav, sier Albert Hæhre, arbeidsgiver gjennom 50 år. I desember fikk han Kongens fortjenstmedalje "for sitt livslange samfunnsengasjement og bidrag til norsk anleggsbransje".

Ole Palmstrøm

merete.holtan@lomedia.no

ole.palmstrom@lomedia.no

På et kontor i Vikersund, med Tyrifjorden på den ene siden og ei slette med skuffer, grabber og anleggsmaskiner på den andre, sitter han som for 50 år siden startet et eget sprengningsfirma.

Skolen var vel og bra den, men hvorfor skulle han kaste bort tida på teori når han kunne bruke kroppen til å grave og stikke, kjøre maskiner og finne opp nye måter å sprenge på samtidig som han tjente penger – faktisk masse penger?

Albert Hæhre er nå 70 og har overlatt sjefsrollen i entreprenørselskapet Hæhre til sønnen Lars. Selv leder han den delen av firmaet som driver med eiendom, og sitter selvsagt i styret.

Derfra, og fra «hovedbølet» i Vikersund, har han god oversikt over hva som rører seg i bransjen.

Og han er forbanna.

På Jonas, Tonje og resten av dem han mener river ned ideologien han vokste opp med og har bygd livsprosjektet sitt på.

– Når vi har politikere som diskriminerer praktikerne – de unge som vil ut og svette, men ikke er så flinke i teori – provoserer det meg.

Han legger trykket på v-en i ordet.

– Det provoserer meg noe voldsomt.

Fra skole til salver

Med sin blanke skalle og kraftige never – dem han med jevne mellomrom dunker ned i bordet på møterommet vi sitter i – kan han absolutt virke litt amper.

Eller er han bare sjenert? Det tar en halvtime før blikket fester seg og ansiktet blir avslappet. Smilet kommer fram, av og til en latter.

Men først er han sammenbitt, han vil ha fram et poeng. Han begynner med en historie:

En gang, kan det ha vært for 16–17 år siden, hadde han en ansatt som kom inn på kontoret og sa at han måtte slutte. Sønnen på 12 år hadde ADHD og nå hadde det blitt for mye for kona der hjemme – hun klarte ikke håndtere den urolige guttungen og han fungerte ikke på skolen.

«Ta ham med på jobb, da», sa sjefen, og halte og dro i et par regler så faren kunne ta med seg sønnen på sprengning et par ganger i uka.

Tavle og alfabet ble byttet ut med høye smell og grus som sprutet.

– Gutten utvikla seg noe voldsomt. Da han var 20 år, starta han et sprengningsfirma for seg selv, forteller Albert Hæhre.

Selv var han med onkel Olav ut i lastebilen fra han var to år. Heller det enn å stå i løpestreng hjemme på tunet hos moren, som ikke visste hva ellers hun skulle gjøre med den energiske gutten.

Da han var fem, fikk han kjøre lastebilen selv. Og en dag på skolen, han hadde nettopp fylt 13, ble han hentet ut av klasserommet og spurt om han ville kjøre traktor i et par uker – fetteren til rektor hadde fått isjias og trengte hjelp til å få inn korn og poteter.

Det ble ja fra Albert. Å jobbe var gøyere enn å gå skole – ja, til og med gøyere enn å spille fotball, stå slalåm og hoppe i Vikersund-bakkene.

Det var dette Albert Hæhre hadde i minnet da han lot den ansatte ta med en 12-åring på jobb.

– Hadde ikke faren fått den muligheten, hadde vi mista en flink mann i Hæhre. Og hvem vet hvor vellykka framtida hadde vært for den guttungen.

– Hadde du fått ja fra skole og andre myndigheter til noe sånt i dag?

– Nei, nei. Dette er et eksempel på hele den problemstillinga jeg snakker om.

Petter Smart og Onkel Skrue

Albert Hæhre var 20 år da han forkastet planen om ingeniørstudier gjennom Forsvaret og isteden startet sitt eget firma.

Han hadde fått arbeid som hjelpegutt i et ingeniørfirma og ble headhuntet til sprengningsarbeid av en større oppdragsgiver.

Der så han muligheter for å jobbe smartere – han hadde gått reallinje på skolen og har alltid hatt et godt hode for tall.

– Det handlet egentlig bare om å sprenge mest mulig kubikk til lavest mulig pris. Men når du er 19 og de andre karene har jobbet i faget i 30–40 år, er det ikke så lett å få gehør for nye ideer. Det var en satt bransje. Så da starta jeg heller for meg selv.

Før han var 30 hadde han utviklet firmaet til å bli en entreprenør som leverte alle tjenester.

Albert Hæhre forteller om reisen på godmodig Vikersund-dialekt, med trykk på doble konsonanter og a-endinger, i en jevn strøm. Den gir knapt rom for spørsmål, men ett og annet får vi klemt inn:

– Hva var drivkraften? Var det å tjene penger eller finne opp nye metoder?

Begge deler, svarer 70-åringen – han var både en Petter Smart og en Onkel Skrue.

– Det er moro å gjøre noe andre ikke har gjort før. Men det er også gøy å tjene penger.

Arbeiderpartiet i blodet

I et åpent brev til statsministeren og LO-lederen publisert på bygg.no har Albert Hæhre stilt spørsmålet:

«Hvorfor mister Arbeiderpartiet stemmer?»

Han mener at Peggy Hessen Følsvik har revet ned mye av det LO har stått for og er medskyldig i Aps dårlige målinger.

I brevet peker han på at han og andre entreprenører tidligere ble sett på som samfunnsbyggere, men nå blir kalt profitører som utnytter arbeidere for egen vinning.

– Lederen av LO skal kommunisere med arbeidslivets parter på en verdig måte, ikke prøve å bli verdensmester i ufin og bøllete oppførsel, sier han.

Hæhre-gründeren mener også at Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støre, med Tonje Brenna som arbeidsminister, er blitt noe helt annet enn det partiet han vokste opp med.

Rundt kjøkkenbordet til foreldrene hjemme i Vikersund ble det nemlig snakket varmt om Einar Gerhardsen og alt det han gjorde for å bygge opp landet etter andre verdenskrig.

Faren Gudmund jobbet i jernbanen og moren Åse var hjemmeværende og vasket på skolen. Også besteforeldrene var «arbeidere for alle penga», som han sier.

– Jeg vokste opp i et arbeidpartihjem og har alltid identifisert meg med den ideologien. Nå synes jeg ikke partiet tar vare på vanlige arbeidsfolk lenger.

Han savner LO-ledere som Hans-Christian Gabrielsen og ikke minst Yngve Hågensen, som han ofte møtte på middag i Folkets Hus.

Over hvite duker fikk Albert Hæhre høre om fordelene med organiserte ansatte, og arbeidsgiveren tegnet tidlig tariffavtale med Norsk Arbeidsmandsforbund.

Det samarbeidet er han stolt av.

– Vi har alltid prøvd å jobbe for et godt arbeidsmiljø sammen med de tillitsvalgte – og fått til gode løsninger om arbeidstidsordninger og andre ting opp gjennom årene.

Nå har arbeidsgiveren en sak han mener roper på et slikt samarbeid, og det haster. Men han synes ikke lenger han får gehør hos verken LO eller Ap.

Oppdragene innenfor bygg og tunnel har nemlig krympet den siste tida, og Albert Hæhre er redd at minst 150.000 mennesker mister jobben hvis ikke regjeringa utvider muligheten til å permittere ansatte.

– Renta vil gå ned igjen og aktiviteten tar seg opp, all historikk viser det. Men da må disse folka ha en jobb å gå tilbake til. Vi må ha permitteringsregler tilpassa den tida vi lever i.

Gründeren lister opp trioen Hågensen, Gabrielsen og Jens Stoltenberg – i et «alt var bedre før».

– Aldri i verden om noen av disse hadde akseptert det som skjer i dag.

Snitt på 5,3 for lærlinger

Neven går i bordplata med jevne mellomrom nå, rett ved siden av kruset med filterkaffe – Albert Hæhre vil snakke om Reform 94.

Synderen over alle syndere, som fikk skolesystemet på ville veier, mener arbeidsgiveren gjennom 50 år.

Reformen økte nemlig kravene til teoretiske ferdigheter og har gjort det vanskeligere for skoletrøtte urokråker å komme ut i arbeid.

I tillegg setter arbeidsmiljøloven i dag strengere krav til fagkunnskap før en person kan gå ut i praksis.

– Det er et skjemavelde uten like. Da jeg begynte å rekruttere folk i 1975, hentet jeg inn folk som ikke ville gå på skole, men som både var sterke, freske og oppegående. Han som har vært i Hæhre lengst, har jobba hos oss i 47 år.

I dag ekskluderer reglene disse, mener 70-åringen. Og det får følger.

– Når disse ikke får jobb, havner de hos Nav som trygdemottakere. Støre snakker om at vi har lite arbeidsledighet i Norge, men dette er jo egentlig skjult arbeidsledighet – du står ikke som arbeidsledig i statistikken hvis du er uføretrygda. Og stadig flere havner i utenforskap – tallet har økt fra 600.000 til 760.000.

Han savner praktiske opplæringsordninger og karaktersystemer som ikke er helt høl i huet, slik han ser det.

– I fjor måtte elever som søkte på landslinjene i anleggsmaskinfag ha minst 4,3 i snittkarakter fra videregående. En lærling i Hæhre hadde samme året et snitt på 5,3.

– 5,3 på en skala fra 1 til 6? Det er jo vanvittig!

– Nettopp! Når en ungdom som skal inn på en anleggslinje må ha høyere karakterer enn en som skal bli lærer, er det noe rart. Det er jo nettopp de ungdommene som ikke har de beste karakterene, vi trenger. Men det vil ikke Støre snakke om. Regjeringen gir unge folk full uføretrygd gjennom Nav, men tar seg ikke råd til tiltak for å få dem ut i jobb.

Han gjentar:

– Dette provoserer meg. Ja, det provoserer meg noen voldsomt. Her har vi kjørt helt feil.

FORBANNA: Albert Hæhre kritiserer både LO-lederen og Arbeiderpartiet for ikke lenger å se på Hæhre og andre entreprenører som samfunnsbyggere, men som profitører.

FORBANNA: Albert Hæhre kritiserer både LO-lederen og Arbeiderpartiet for ikke lenger å se på Hæhre og andre entreprenører som samfunnsbyggere, men som profitører.

Ole Palmstrøm

Har bygd Vikersundbakken

På møterommet i Hæhres kontorer henger et bilde av storbakken i Vikersund med tallet 253,5 meter. Det er verdensrekorden i skiflyging, satt av østerrikeren Stefan Kraft i 2017.

Hæhre-nestoren har selv hoppet i Vikersund i sin ungdom. Det var ikke rare svevene å snakke hjem om.

– Men jeg har bygd bakken da, sier han – nå kommer smilet fram.

Hæhre-selskapet har de siste ni årene drevet en praktisk opplæring for ungdom som ikke fungerer på skolen, hvor de unge har fått være med å bygge og holde ved like hoppbakkene i Vikersund.

Ni av ti av dem har kommet seg ut i jobb etter prosjektet.

Nå vil Hæhre utvide til det de kaller Framtidens skole. Målet er å ta Vikersund-modellen inn i bedriftene, i et spleiselag hvor staten spytter inn 300.000 kroner per elev.

– Min påstand er at vi hadde endt opp med et enda høyere treff enn ni av ti – jeg tror at vi hadde fått over 90 prosent av deltakerne ut i jobb, sier Albert Hæhre.

MEF, Maskinentreprenørenes Forbund, er gira på prosjektet. Ellers er mottakelsen lunken.

– Vi møter motstand både fra fagmiljøene og politisk, i fylke og stat. Det forundrer meg, når de med enkle grep kunne fått flere tusen ungdommer ut i jobb og vekk fra Nav.

Fiende på brakka: mobiltelefonen

I Vikersund-prosjektet har Albert Hæhre sørget for at verdiene ungdommene skaper kommer det lokale idrettslaget til gode – nettopp i form av velholdte hoppbakker.

Han vil nødig kritiseres for å utnytte unge for egen fortjeneste.

– Dette har med samfunnsengasjement å gjøre, slår han fast.

Når sentrale tillitsvalgte forteller om sjuende far i Hæhre-huset, er det dette engasjementet de snakker om. Og omsorgen for den enkelte.

– Når Albert ringer, spør han ikke om hvordan det går på jobb. Han spør om hvordan det går hjemme, forteller konserntillitsvalgt Bjørn Bakerød.

Hovedtillitsvalgt i Hæhre, Bengt Magnussen, mener at arbeidsgiveren gjennom 50 år har skapt en egen Hæhre-ånd.

– Den må nok andre enn meg fortelle om, sier 70-åringen i et øyeblikks beskjedenhet, men fortsetter:

– Det handler vel egentlig om trygghet. Det skal være moro å gå på jobb, men også trygt å gå på jobb. Folk skal føle at bedriften bryr seg om dem.

– Og at de bryr seg om bedriften?

– Ja, lojalitet går jo begge veier. Hvis den ansatte føler seg tatt vare på, bryr den seg også om arbeidsplassen sin og vil at den skal bestå. Det er en vinn-vinn-situasjon.

– Hva synes du om mobiltelefon på brakka?

– Det vet du kanskje allerede, siden du spør om det. Og jo, jeg mener det er mye uvettig bruk av mobiltelefon på jobb.

Han beveger seg ut i et lengre resonnement.

– Før var samlinga rundt langbordet på jobb selve høydepunktet på arbeidsdagen. Der kunne vi snakke og le, men også fange opp hvis noen hang med huet så vi kunne ta personen til side og spørre: «Er det noe jeg kan hjelpe deg med?» Terskelen for å betro seg til en arbeidskamerat er ofte lavere enn å snakke med en i egen familie.

Han fester blikket.

– Men i dag er det altfor mange som ser ned i mobiltelefonen sin i pausen. Vi står i fare for å overse at folk har et problem. Og det som starter med en bagatell, kan vokse seg stort.

– Har du selv tatt mannfolk til side og spurt hvorfor de henger med huet?

– Ja, det har jeg sikkert hundrevis av eksempler på.

Konkurs og kreft

Den tøffeste perioden i Hæhre-gründerens eget liv var da han på 90-tallet gikk konkurs.

Konkursen skyldtes blant annet en bru som knakk etter at en underentreprenør hadde kjøpt nytt forskalingssystem.

Albert Hæhre snakker lenge om årsak og virkning, og om hvordan han stablet selskapet på beina igjen.

– Men hvordan opplevde du det personlig?

– Det var et voldsomt nederlag. Først og fremst fordi mange ikke fikk pengene sine – vi jobbet fire-fem år for å betale kreditorene tilbake. Det var en tøff periode.

– Sov du om natta?

– Ja, da også, sier 70-åringen. Han har tidligere i samtalen fortalt at han sovner så raskt om kvelden at kona gjennom 20 år, Bente fra Fredrikstad, ikke får kontakt hvis hun kommer inn på soverommet et minutt etter ham.

– Jeg er ikke en grubler, slår han fast.

Da han i fjor fikk påvist prostatakreft, måtte legen ta en ekstra prat med ham.

– Han synes nok at jeg virket litt lite … engasjert, og var opptatt av at jeg skulle ta alvoret innover meg. Men jeg hadde i forkant undersøkt alle muligheter for behandling, også i utlandet, og kommet fram til at denne kreftlegen var det beste alternativet jeg hadde. Og jeg er innretta sånn at det jeg ikke kan gjøre noe med, det bryr jeg meg ikke om.

Kreftlegens behandling ble en suksess – på flere måter. Albert Hæhre har fått beskjed om at han er å regne som frisk, selv om han har halvannet år igjen med etterbehandling.

Dessuten fikk han lov til å jobbe gjennom hele kuren.

– Jeg var heldig og slapp unna bivirkninger, og hadde en forståelsesfull lege som satt opp stråling kvart over sju på kveldene så jeg kunne få jobba. Jeg har ikke skofta en time.

– Mutter'n hadde alltid råd til nystekte rundstykker

70-åringen er takknemlig for sin robusthet, også den psykiske.

– Jeg har levd et lett liv, sier han, og trekker opp den ene munnvika i et smil. Han har hatt ansvar for en hel del folk, selskaper og penger, og vet at ikke alle hadde opplevd det som enkelt.

Det første ekteskapet hans gikk dukken på grunn av alle reisedøgnene. Likevel gjentar han at livet har vært lett.

Han takker foreldrene, som skapte en trygg barndom for ham og de to søstrene.

– Vi hadde foreldre som var der 100 prosent for oss. Rundt oss bodde det leger og advokater, folk som hadde en helt annet økonomi enn oss. Men mutter'n hadde alltid råd til å servere nystekte rundstykker til alle som kom innom – vi hadde et åpent hjem, et veldig godt hjem.

Han er overbevist om at barneårene påvirker resten av livet.

– Jeg kjenner folk som ikke har hatt det så godt i oppveksten – man kan nesten merke det på dem. Jeg pleier å si at jeg med min barndom vant både tolv rette i tipping og lotto. I tillegg har jeg fått lov til å vokse opp i Norge.

Ser utover fjord, skog – og millioner

Han setter seg inn i en elektrisk pickup som ligger høyt på veien, kjøreturen går til bedriftens utstyrslager.

Her er digre gravemaskinskuffer så langt øyet kan se, sirlig dandert og dekket av rimfrost.

– Når du ser utover dette, blir du stolt over det du har fått til?

– Nei, jeg blir jævla betenkt. De koster tross alt en halv million kroner støkket, disse skuffene.

DYRT SKUE: Albert Hæhre ser utover lageret av gravemaskinskuffer.

DYRT SKUE: Albert Hæhre ser utover lageret av gravemaskinskuffer.

Ole Palmstrøm

Han ler, Albert Hæhre har tødd helt opp nå. Han peker opp mot skogsida, der HMS-sjefen hans, datteren Nina, og toppsjefen Lars begge har bygd hus på tomta til farens småbruk.

På fritida kan bestefar Albert finne på å finne fram traktoren og kjøre ved med barnebarnet på fem år. Eller stikke til skogs på truger i dagevis – mutters alene.

70-åringen mener at Vikersund har alt, den har fjord, skog og ikke minst sysselsetting – Albert Hæhre har selv sørget for å ansette folk i de fleste familier her, i generasjoner.

Det er han stolt av.

For hva er et menneske uten muligheter til å gjøre nytte for seg, og tjene penger?

– Alle skal ha rett til arbeid. Alle skal ha rett til å forsørge sin egen familie, ha et hjem og lykkes, være en del av samfunnet. Og for å bidra til samfunnet, må du kunne jobbe.

Dagens LO-ledelse ønsker ikke å gi noen kommentar på kritikken.

Warning
Dette er en sak fra

Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.

Les mer fra oss

Annonse
Annonse