Camilla Yndestad (tekst)

camilla.yndestad@lomedia.no

I Stavanger har lærer og småbarnsmor Oda Susan Torp-Jakobsen nettopp lagt sønnen Hans (3) for kvelden. 

De har som vanlig lest bok før leggetid, og bøker har familien mange av: I de fleste av familiens reoler bugner det av lesestoff for de minste, og lille Hans har blitt eksponert for «litt av hvert» ifølge mor Torp-Jakobsen. 

Men det er likevel en type bøker som faller ekstra godt i smak hos treåringen: De med gravemaskiner, bulldosere og lastebiler.

Det er bare det, at personene som kjører disse kjøretøyene i barnebøkene, i hovedsak er menn og gutter.

Det har fått Torp-Jakobsen til å tenne på pluggene, og for litt siden forfattet hun et innlegg i en gruppe på Facebook, der hun søker tips til bøker der damer gjør «jobbeting», som sønnen på tre ville kalt det.

I innlegget forteller hun at de så vidt har én bok der det er damer som kjører buss eller gravemaskin, mens det i 95 prosent av tilfellene er menn som kjører og gjør «de fete tingene»:

«Dette gjør meg sur, og jeg forstår jo nå at kjønnsrollene er noe barna i stor grad påføres. Hver gang jeg ser et bilde av en dame i en «mannejobb» tar jeg bilde av det for å vise sønnen min og vise «oi se den lastebilen var stor, hun har det sikkert kult på jobb». Må jeg skrive de bøkene selv, eller?» spør Jakobsen i innlegget. 

Laget egen bok

Da Hans ble to år laminerte Torp-Jakobsen bildene hun hadde tatt av damer i «mannejobber» og sydde det hele sammen til en bok, til stor begeistring for den lille.

– Jeg synes det er ergerlig at han skal vokse opp og få kjønnsstereotyp informasjon. Dette er en mannejobb, dette er en damejobb – det er tøys. Om jeg har sett en dame i en buss, så sier jeg «se her, hun kjører en stor buss». Og så fokuserer vi på at det er kul buss i stedet for at det er en dame, sier Torp-Jakobsen.

Hun trekker pusten:

– Det jeg prøver å få fram, er at damer også kan ha de fete jobbene. Litteraturen viser barna verden. Det er ikke noe i veien med å vise dem at samfunnet endrer seg med tanke på kvinner i mannsdominerte yrker.

– Alle kan ha alle jobber

Torp-Jakobsen understreker at hun ikke «er helt vill på det», og at hun for eksempel ikke har gått over og endret pronomenet i bøkene.

– Det blir litt for hissig. Jeg skulle bare ønske at det fantes et bredere utvalg av bøker for små barn med damer som gjør jobber som er klassisk mannsdominerte, sier hun, og legger til at hun har noen ønsker for Hans når han skal vokse opp:

 – Jeg vil jeg ikke at han skal heve et øyebryn fordi en jente i klassen hans vil bli anleggsarbeider. Jeg vil jo at han skal tenke «oi, det er kult, jeg liker også gravemaskin». I stedet for sånn «oi, du er en dame». 

– Om du skulle sendt en beskjed videre til bransjen, hva ville du sagt da?

– Utfordringen er at det jeg ber om ikke gjenspeiler virkeligheten. Det er flest menn som kjører gravemaskin og dumper, men jeg mener det trengs flere bøker som viser at alle kan ha alle jobber.

Må være bevisst 

Administrerende direktør i Maskinentreprenørenes Forbund, Julie Brodtkorb, mener det er viktig at hele samfunnet er bevisst på at det barn ser, både i bøker, på TV og andre steder, gir dem signaler de tar med seg videre i livet.

Å ha en jevn fordeling av tegninger i barnebøker av både kvinner og menn som jobber i ulike bransjer – uansett om det er helsefag eller anleggsarbeid – er et enkelt tiltak, mener Brodtkorb.

– Det er viktige at forlag som gir ut barnebøker er bevisst dette. Barn påvirkes fra de er små på hva de ser er naturlig å jobbe med når de blir voksne. I anleggsbransjen vil vi svært gjerne ha flere kvinner, og oppfordrer derfor flere til å vise at det er mulig, også for lille Anne, å kjøre en stor og tøff maskin, sier hun.

Administrerende direktør i Maskinentreprenørenes forbund, Julie Brodtkorb, mener det er viktig at hele samfunnet er bevisst på at det barn ser, både i bøker, på TV og andre steder, gir dem signaler de tar med seg videre i livet.

CF Wesenberg - Kolonihaven

Professor: – Barnelitteraturen er for barn

Kristin Ørjasæter er professor i barne- og ungdomslitteratur ved Norsk barnebokinstitutt. Hun ønsker å fremheve den barnelitteraturen som framstiller barne-hovedpersoner som følger sin egen vilje.

Hun forteller at når barna handler for å nå et mål, har de en annen selvstendighet (autonomi) og handlekraft enn virkelige barn. Leseren identifiserer seg med slike hovedpersoner og får styrket sin egen identitet.

Når det gjelder kjepphesten til Torp-Jakobsen, har professoren et aldri så lite hjertesukk å komme med:

– Barnelitteraturen er for barn og handler om barn. Det er ikke de voksne som skal kjenne seg igjen.

Ørjasæter forteller at samme debatt gikk i Sverige for noen år siden, der det også var et eget forlag som publiserte litteratur som skulle se spesielt på kjønnsroller.

– Jeg må si at jeg ikke er spesielt begeistret for litteratur som er sånn programmessig. Litteraturen skal stå på barnas side, tenker jeg, sier hun og fortsetter:

– Det er barns selvforståelse og fantasi det handler om. Jeg ønsker meg et litteratursyn der vi gir ungene litteratur for at de skal få opplevelser, ikke så mye for at de skal beundre jobben til mamma. 

– Må formidle endringen

Men: Er det ikke sånn at det vi mennesker blir eksponert for som barn vil følge oss videre i livet?

– Jo, det er det, sier litteraturviter og forsker, Jørgen Lorentzen. 

Han går ikke videre inn på hvorfor det er sånn, men trekker fram at siden anleggsbransjen har vært mannsdominert i generasjoner, er det naturlig at litteraturen har gjenspeilet den kulturen. 

Men det har skjedd en endring de siste tiårene: At flere kvinner tar over odelsgården, og at flere kvinner kommer inn de mannsdominerte bransjene.

– Om barnelitteraturen skal speile virkeligheten vil det være naturlig at de voksne som skriver disse bøkene – som kanskje henger litt etter i det perspektivet på menn og kvinner – er med på å formidle denne endringen, sier han.

Det viktigste

Men: Lorentzen er likevel enig i noe av det Ørjasæter sier:

– Det viktigste er at det er god litteratur. Det er ikke sagt at litteraturen er god bare fordi den er programmatisk. Det må være god litteratur – uansett hvilket kjønn personene i boken har.

Lorentzen legger vekt på at barnebokbransjen må være oppmerksomme på endringene som skjer i samfunnet.

– De må være på høyde med endringene og ikke ha en produksjon av barnelitteratur som gjenspeiler fortiden. Det skjer ting i anleggsbransjen, og det er viktig å vise at både menn og kvinner har mulighet til å gjøre alt. 

Hva kan «jobbefolk» hete?

Tilbake i Stavanger forteller Torp-Jakobsen om den nyeste boken i samlingen: Om en grevling i skogen som rydder og legger asfalt – og finner ut at han ikke kan bo der.

– Det er en mann som er grevling, sier Torp-Jakobsen.

Men tross mannlig grevling og få kvinner bak rattet i dumper og gravemaskin, legger hun likevel til en liten solskinnshistorie. For rett etter at hun og treåringen hadde lest bok en kveld, snakket de to om «sånne kule jobber og anleggsarbeidere».

– Jeg spurte ham om hva sånne «jobbefolk» kan hete. Da tenkte han seg nøye om, og så sa han «Per, Pia», og så fant han på noen tullenavn. Men jeg var ganske happy med at han kom med både dame- og herrenavn, sier Torp-Jakobsen og fortsetter:

– Så spurte jeg ham hvem det er som kan kjøre bil, lastebil og gravemaskin. Da ser han på meg og sier: «Mamma, alle kan kjøre det». Det var ganske herlig.