Camilla Yndestad (tekst)

camilla.yndestad@lomedia.no

Kasper Holgersen (foto)

kasper.holgersen@lomedia.no

Året er 1986. Det er tidlig høst, og bladene på trærne har så vidt begynt å gulne.

Inne i ammoniakkfabrikken, rett ved en av trykktankene på Herøya Industripark i Porsgrunn, er renholderen Elna Andreassen godt i gang med arbeidsdagen.

Hun er høygravid. Om ikke lenge skal hun bli mamma for andre gang.

Så begynner det å brenne.

Alle blir bedt om å evakuere, men Andreassen som er inne i fabrikken, får det ikke med seg.

Hun gjør seg ferdig med vaskingen, og kommer ned trappa. Der står det en mann. «Spring», sier han.

Halve Porsgrunn kunne forsvunnet

Det gikk bra med Andreassen.

Hun smiler mens hun forteller at hun fikk beskjed om å gå hjem «fordi de ikke skulle ha noen fødsel».

Men alvoret lurer ikke langt unna:

– Om den trykktanken hadde tatt fyr, så hadde halve Porsgrunn forsvunnet. Heldigvis klarte de å slukke før det ble så ille. Men da var jeg veldig redd, sier hun.

Mål om 50

Det har gått 38 år siden nesten-ulykken på Herøya. Hendelsen har for alltid brent seg fast i minnet til Andreassen, som fortsatt jobber som renholder på bruket.

Selv har hun et mål om å rekke 50 år blant fabrikkene.

– Da er jeg 66 – og «da tar livet til», sier hun og hinter til Wenche Myhres slager.

Med glimt i øyet nærmest småløper renholderen bortover gangen i «velferdsbygget».

Andreassen, som fylte 65 i august, kjenner hvert et bygg på det enorme området ut og inn.

Det er kanskje ikke så rart: Hun var 16 år gammel og nettopp ferdig med ungdomsskolen da hun troppet opp på Herøya og spurte om arbeid. Nå har det blitt 48 år på stedet – alle som renholder.

– Det skulle egentlig bare være midlertidig, men nå har det snart blitt 50 år, ler Andreassen.

Med det er hun også den renholderen som har jobbet lengst i ISS. Akkurat det virker rekordinnehaveren tilsynelatende til å ta helt med ro.

– Det er egentlig greit, det. Jeg trives og liker å komme på jobb hver dag, sier hun.

– Når jeg våkner om morgenen så sitter jeg ikke og kjenner etter om jeg har vondt her og der. Jeg har reist på jobb når jeg har hatt feber og har klart å true meg gjennom dagen, sier Andreassen.

Kasper Holgersen

Vasket gulv med white spirit

Andreassen slår seg ned på en stol inne på det gamle kantinerommet. Hendene er prydet av ringer, neglene er rødlakkerte. Selv bruker renholderen hansker når hun vasker – de ble med videre etter koronaen, forteller hun.

Da var det annerledes før i tida. Den gangen satt skitten som arbeiderne dro med seg inn i lokalene vinterstid som limt fast til gulvet.

Da var det å pøse på med enorme mengder vann som senere måtte tørkes opp. Det kunne tære på hendene, som ikke var ikledt hansker som nå.

 – En gang var det en liten fabrikk her som produserte svarte pellets-kuler. Når man tråkket på dem, ble de til sånn tjukk olje. Da måtte jeg bruke white spirit på gulvet for å få løsnet det, minnes Andreassen.

Hun ser utover lokalet. Det ligger i det største bygget hun har ansvar for å vaske – i løpet av dagen står to bygg til på lista.

Hun har ikke noe favorittsted, forteller at det er «greit hele veien.» Det samme gjelder arbeidsoppgavene.

– Det er greit uansett, synes jeg. Det er fint å komme seg på jobb og gjøre det man skal, og så er det hjem igjen, sier 65-åringen.

Tror man tålte mer før

På spørsmål om hvorvidt hun tror noen vil kunne slå rekorden hennes i ISS, er Andreassen usikker.

– Det kan jo hende, selvfølgelig, men det virker som om det er en helt annen holdning på folk nå i dag. Ting er ikke så viktige.

Hun trekker fram sykefraværet, hun tror det første noen gjør når de står opp om morgenen kanskje er å kjenne etter om de har vondt noe sted sånn at de slipper å gå på jobb.

– Tålte man mer før?

– Ja, jeg tror det. Man var lært opp litt på en annen måte. Det var strengere, kanskje, sier Andreassen.

Selv har hun vært heldig med helsa, forteller hun, og legger ikke skjul på sine egne triks for å stå lenge i jobb:

– Når jeg våkner om morgenen så sitter jeg ikke og kjenner etter om jeg har vondt her og der. Om jeg har det, så tenker jeg at det sikkert går bra, det ordner seg utover dagen. Jeg har reist på jobb når jeg har hatt feber og har klart å true meg gjennom dagen.

– Det skulle egentlig bare være midlertidig, men nå har det snart blitt 50 år, sier Andreassen.

Kasper Holgersen

Tar trappene til 10. etasje

Vi fortsetter på oppskriften til et godt og langt arbeidsliv.

Andreassen forteller at hemmeligheten ligger i å jobbe variert. Om hun tørker over bordene med høyrehånda og blir sliten, så kan venstrehånda ta over.

– Man kan også forandre litt når man går med moppestativet. Det beste er å ha det ganske nærme kroppen. Og så at man bøyer knea og ikke ryggen når man skal ta søpla. Da får du mindre slitasje, sier hun.

Selv om hun har sprekheten til en 20-åring, kan Andreassen røpe at noe trening ved siden av jobben, det trengs ikke.

Hun tar ikke heis, og trimmer i trappene.

 – Jeg er vikar i et bygg med ti etasjer, der jeg må til toppen to-tre ganger om dagen. Da setter jeg moppestativet i heisen og tar trappene. Da får du trening!

Bøttekottet neste! Andreassen bruker hansker når hun vasker nå, men sånn har det ikke alltid vært.

Kasper Holgersen

Annerledes opplæring

Det er mye som har forandret seg på Herøya i løpet av tiden Andreassen har vasket der. De første årene var det «ordentlig møkkete» overalt, minnes hun. Det var rotete, folk røyka inne, og det var omtrent ingen sikkerhetstiltak.

 – Folk gikk med platåsko inne i fabrikkene, uten hjelm, og gassmaske hadde vi ikke i starten. Etter hvert kom det en sikkerhetssjef som tok tak, og skadestatistikken gikk ned, sier Andreassen.

Renholderen husker godt den marsdagen for snart 49 år siden da hun troppet opp til sin første dag på Herøya.

Den gangen var det en spesiell type vaskemiddel ved navn «alva og spon» som ble mye brukt. Kort fortalt var det en slags blanding av hvitt pulver og grønnsåpeflak, men ingen fortalte 16-åringen hvor mye hun skulle ha av det oppi bøtta.

Hun pøste på og tenkte at «dette blir jo veldig bra.»

 – Men det ble det ikke. Gulvene ble helt hvite, og det var litt av en jobb å få vaska det bort igjen. Det var litt annerledes opplæringen den gangen, humrer hun, og ser utover det gamle kantinerommet.

Treningsrommet er også på Andreassens rengjøringsliste.

Kasper Holgersen

Siden den gang har hun også vært innom både hovedrengjøring som skuring og boning, og jobben som teamleder. Fagbrevet tok hun i år 2000.

– Da ble det enda bedre. Da lærte jeg enda mer, forskjellige teknikker og å tenke litt selv, sier Andreassen.

Nå jobber hun med det renholderne kaller «daglig», altså med vanlig renhold, og har i tillegg ansvaret for rens av tre kaffemaskiner.

– Hva er det som har gjort at du har blitt værende her, da?

– Det handler om trivsel. Og så setter jeg pris på friheten, det at jeg kan legge opp dagene som jeg vil. Det er under ansvar, da, selvfølgelig – man må sørge for at man gjør det man skal i løpet av hele uka, men jeg synes det er veldig greit sånn.

– Det skulle egentlig bare være midlertidig, men nå har det snart blitt 50 år, sier Elna Andreassen.

Kasper Holgersen

Bedre nå enn før

Andreassen låser opp døra til bøttekottet, finner fram kluter, fyller vann.

Hun har nettopp tørket støv inne på treningsrommet. Nå er havnekontorene neste stopp, og 65- åringen spiller ikke bort tiden.

Hun spøker med at ansatte kan stille klokka etter henne og forteller at hun etter hvert har opparbeidet seg et «trent øye» på hvor det trengs å vaskes og ikke, mens hun lett på foten bærer en pose med skitne mopper ned tre etasjer med trapper.

Andreassen forteller at hun kjenner på tidspresset. Det er der hele tiden, kanskje ikke så mye om sommeren, men når vinteren gjør sitt inntog med slaps og møkk, da kommer stresset.

– Det er ikke noe hvilehjem. Du kan ikke sette deg ned og slappe av altfor mye. Du har en viss tid på hver plass du er, så det gjelder å rekke det på den tida, sier hun.

– Hva synes du er best, før eller nå?

– Det er mye bedre nå. Selv med strammere tidspress, er det en mye enklere jobb nå. Før var det mer møkkete og rotete – og mye tyngre, sier Andreassen.