Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

– Mange renholdere forstår ikke hvilke rettigheter de har, sier regionalt verneombud for renhold Steve Mutch.

Han tror renholdere unngår å stille spørsmål i frykt for å ikke få jobben.

Årsrapporten for de regionale verneombudene i hotell-, restaurant- og renholdsbransjen er nå klar. Den viser tilstanden for norske renholdsberifter i 2022, og er klar i sin konklusjon:

Mange renholdere mister mulighet for pauser, de har sjelden personalmøter, og har sjelden mulighet for direkte dialog med arbeidsgiver og andre ansatte.

Det er også stor variasjon i hvordan HMS-arbeidet blir fulgt opp.

– Det er dessverre akkurat som jeg skulle skrevet det selv, sier Mutch, som er regionalt verneombud (RVO) for renhold i Viken.

– Den ansatte føler seg ikke som en del av bedriften. Renholderne har mer kontakt med kunden enn hva de har med arbeidsgiver, sier Steve Mutch, regionalt verneombud (RVO) for renhold i Viken.

RVO-ordningen

De regionale verneombudene (RVO) for hotell-, restaurant- og renholdsbransjen er ansatt Arbeidstilsynet, og skal bidra til at renholdsbedriftene følger lover og regler.

De bidrar til å opprette verneombud og vernetjeneste der det ikke er på plass, og gir råd og veiledning for å få vernetjenesten til å fungere.

Mutch tror at økende bruk av SMS, telefonsamtaler og e-post har gjort sitt til at bedriftene har mistet den personlige kontakten med de ansatte.

Han erfarer selv at bedriftene sjelden har personalmøter med mulighet for direkte dialog med alle ansatte. Dette gjør at ansatte får liten mulighet til medvirkning, som for eksempel å ta opp saker.

Dessuten har mange renholdsbedrifter et stort geografisk område å dekke, og det å samle ansatte til møter koster penger, penger som bedriften ofte ikke har budsjettert med.

– Den ansatte føler seg ikke som en del av bedriften. Renholderne har mer kontakt med kunden enn hva de har med arbeidsgiver, sier Mutch.

Regionalt verneombud: Eva kjemper for helsa til renholderne. Disse er hun mest bekymret for

 – Bilen er ikke et spisested

I rapporten kommer det også frem at kontraktene blir på færre timer. Dermed blir det flere arbeidsplasser per renholder i løpet av en arbeidsdag.

Færre timer på ett sted fører til mer reisevei og strengere tidsfrister for renholderne. I praksis betyr det at de mister muligheten til å ta pause.

Ifølge Mutch er det å komme seg fra et sted til et annet ikke som pause å regne.

– Det er lett for bedriften å si at «du kjører jo bil og det er lett å spise i bilen». Bilen er ikke egnet som spisested – du er jo på vei til neste oppdrag, og er i tillegg presset på tid, sier RVO-en.

Han forklarer at mange bedrifter ikke avtaler muligheten for at deres ansatte kan få bruke pauserom eller kantine hos kunden. Det er ikke lett for en renholder i et kontorbygg å sette seg ned i kantina, når vedkommende ikke vet om det er greit eller ikke.

Mutch mener at bedriftene ikke er flinke nok til å samarbeide med kunden. Dessuten kan det være at renholdsbedriftene er redde for å presse for mye.

– Dersom de kommer med for mange krav, kan det jo være at et annet renholdsbyrå blir valgt i stedet. Her hadde det vært en god ide om vernetjenestene, både hos bedriften og kunden, hadde snakket med hverandre etter at avtale er på plass, sier han.

Mindre renhold på dagtid

Årsrapporten viser også at få virksomheter med kontorarbeidsplasser velger å ha renhold på dagtid.

Mutch forteller at det under pandemien var vanlig at renholdet ble flyttet til ettermiddag og kveld for å redusere kontakten mellom mennesker og dermed også smittefaren. Denne trenden ser han har fortsatt etter pandemien.

Selv skulle han ønske at flere bedrifter gikk i dialog med kunden for å sjekke ut mulighetene for å jobbe mer dagtid.

– Det er ikke alltid det er mulig, men man må snakke med hverandre for å finne løsninger som er til det beste for alle, sier han.

Kunnskap er makt

Som RVO har han merket at fagforeningene i renholdsbransjen har blitt mer fraværende, og at det er mangel på tillitsvalgte. Han forteller at han og de andre RVO-kollegene gjør sitt beste.

I arbeidet har de blant annet brukt en flerspråklig kampanje fra Arbeidstilsynet mye, men de kan ikke tvinge ansatte til å lese informasjon og å gå på møter.

– Spørsmålet er hva vi kan gjøre, og hvordan vi skal få ut informasjon. Mange forstår ikke hvilke rettigheter de har. Når du skriver under på en arbeidsavtale, hva betyr det egentlig? Mange leser ikke engang arbeidsavtalen, de skriver bare under. De frykter at de ikke vil få jobben dersom de stiller spørsmål, sier han.

Mutch mener at en vei å gå, er å lære om rettighetene i arbeidslivet så tidlig som mulig. Det være seg på språkkurset for dem som er nye i landet, eller på videregående for dem som skal ut i sommerjobb.

– Alle må lære om hva som er en god arbeidsavtale, og hva som ikke er det. Det er her vi må begynne. Man er ofte glad for å få en jobb, men man kan ha dårlige arbeidsforhold – og da må man vite at det går an å gjøre noe med det, sier han.

Årsrapport 2022: Les hele rapporten

RVO-ordningen