Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

I LO Oslo og Akershus sine lokaler i Storgata ligger det et tjukt lag av forventning i lufta. Det vrimler av merch, mat og unge mennesker, og det store spørsmålet er: Hvem skal gå hvor?

Det er første dag med LOs sommerpatrulje, og de første puljene skal snart ut døra. En bil med ungdommer kledd i røde T-skjorter er straks på vei mot Jessheim.

En annen gjeng diskuterer hvorvidt det er best å komme seg til Asker med tog eller bil.

Det er munter summing i rommet. Navneskilt deles ut. Så er klokka plutselig halv ti, og morgenmøtet sparkes i gang.

– Siden det dette er første patrulje-dag, har vi fått med oss en kjendis, sier Irene Einan i LO Oslo og Akershus.

Kjendisen er likestillings- og diskrimineringsombud, Bjørn Erik Thon, og han tar plass foran forsamlingen i rommet – godt plassert sånn at de som er med på skjerm også får tatt del i det som sies.

– Det at vi deltar aktivt her i dag, er helt naturlig, sier han, mens ungdommene følger oppmerksomt med.

Fikk du med deg denne? Dette bør du vite om spisepausen

Har gått patrulje siden 2017

For Cathrine Slettebakk, leder av Fagforbundet ung i Oslo, er det første gang med sommerpatrulje.

Hun får derfor følge med Harald Grønskar fra Norsk Arbeidsmandsforbund.

Den uskrevne regelen er at dersom man er helt fersk, så må man gå sammen med noen som har gjort det før.

Harald har gått sommerpatrulje siden 2017, og det er fortsatt like viktig for 35-åringen.

– Ofte er det mange unge som ikke vet hva som er gjeldende regelverk. Jeg husker hvordan det var da jeg selv var yngre, jeg visste ikke så mye jeg heller. Da skulle jeg ønske at jeg hadde snakket med sommerpatruljen, sier Harald.

Han forteller videre om veldig god stemning blant patruljedeltakerne og ofte også blant dem man møter ute. Mange synes det er hyggelig å få besøk, og patruljen får fortalt litt om hva de gjør, og hvordan arbeidslivet fungerer.

 – Og så deler vi ut kjærlighet på pinne, da, det gjør alltid folk glade, sier han.

Rettigheter i arbeidslivet: Sommerjobben skal ikke være et «helvete». Nå må bedriftene følge med

Sikter mot vekterne

Harald og Cathrine beveger seg nedover solfylte Oslo-gater mot MUNCH.

Det er spesielt vekterne Harald ivrer etter å få snakke med, ettersom det er dem Arbeidsmandsforbundet organiserer her.

Cathrine ser fram til å møte folk som er i arbeid og å finne ut om rutiner og arbeidsforhold.

– Jeg vet jo hvordan det er når man er ung, man tar gjerne den første jobben man får tak i. Jeg synes det er fint å få litt mer innblikk i hvordan andre forbund opererer. Nå skal jeg jo på et område der det ikke er medlemmer av Fagforbundet, sier hun.

Begge to er spente.

Med seg har de et spørreskjema, som de bruker under intervjuene. Der står det blant annet om vedkommende vet hvem som er verneombud, om de får lønnsslipp, og om de har pauser.

Cathrine forklarer at svarene blir brukt i en statistikk som LO kan bruke i videre arbeid. Jo flere intervjuer, jo bedre blir statistikken.

Harald håper at de skal få snakket med folk, men tror ikke at de skal få komme inn i selve museumsområdet, da man må betale for å komme inn her.

De to går gjennom svingdørene, og stopper speidende rundt i det åpne rommet.

 – Har var det ingen synlige vektere, sier Harald.

 – Jo, der er det en, avbryter Cathrine, og de går mot en uniformskledd person rett ved museumsbutikken.

Ønskes hjertelig velkommen

– Hei, vi kommer fra LOs sommerpatrulje og skulle gjerne ha snakket med vakthavende vekter, sier Harald.

Han forklarer at de alltid, så langt det lar seg gjøre, må avklare med ledelsen før de setter i gang med intervjuene. Det er fordi det ikke alltid er like greit for de ansatte å ta seg et kvarter «fri» for å snakke med dem.

 – Det kan fort bli veldig dårlig stemning om vi setter i gang med et intervju uten å ha fått tillatelse, forklarer Harald.

Vekteren ringer vakta, og de to blir stående og vente, speidende rundt i det åpne rommet. De går mot oppbevaringsboksene.

Siden det ikke er lov å ta med bagasje inn på museet, må sekken med kjærligheter låses inn.

Objektleder, Torgeir Engelund, kommer gående, og ønsker de to rød-skjortene velkommen. Han synes det er fint at sommerpatruljen har tatt turen innom MUNCH.

– Jeg håper dere får vekterne til å snakke. Personlig synes det er litt lite pauser, sier han.

Få pauser

Så er det klart for første intervju. Cathrine tar ordet, og gyver løs på spørreskjemaet.

Vekteren er fast ansatt i Avarn, har tariffavtale, og arbeidskontrakt, men får bare pause dersom muligheten byr seg.

Cathrine forklarer at dersom man jobber åtte timer eller mer, så har man rett til en halvtime lunsj. Om du jobber over fem og en halv time så har du krav på en pause.

 – Og det får du, håper jeg? spør hun.

Vekteren forklarer at de har krav på pause dersom de jobber mer enn fem og en halv time, men:

– Om vi jobber akkurat fem og en halv time, så har vi ikke krav på pause. Det må være over fem og en halv, sier vedkommende.

Enda en vekter får samme spørsmål, før sommerpatruljen tar de lange rulletrappene oppover i bygget.

I et mørkt rom med videoer på lerret omkranset av fuglelyder, står en 23-åring som gjerne vil snakke med de to utsendte.

Han er ikke organisert, men spør interessert når Harald forteller om fordelene ved å være det.

Når Cathrine forklarer at det ikke er lov å arbeide mer enn 20 timer overtid i uka, blir den unge vekteren overrasket. Det viser seg at vedkommende har ligget akkurat på grensa, flere ganger.

 – Fantastiske kollegaer

Det nærmer seg slutten på MUNCH-besøket, men først skal de to bare innom et siste rom på museet. Blant Munch-malerier i dempet belysning, står det et ungt medlem i Arbeidsmandsforbundet.

Etter å ha svart på samtlige spørsmål i skjemaet, utbryter vedkommende:

 – Jeg har fantastiske kollegaer her. Galskapen lenge leve!

– Det virker som det er et veldig godt kollegialt forhold blant de ansatte her, sier Harald Grønskar til patruljekollega Cathrine Slettebakk.

Camilla Yndestad

LOs utsendte sier seg fornøyde, og trasker mot utgangen. Cathrine skal videre til Sporveien, der hun har hørt at det skal være noen medlemmer av Fagforbundet, mens Harald skal tilbake til hovedkvarteret.

– Hvordan vil dere oppsummere første stopp?

– Det var veldig interessant å snakke med folk. Det virket som de ville hatt litt mer pause, selv om det ikke er ulovlig praksis. Alle var glade i arbeidsmiljøet, men at det var noen fellesnevnere de skulle ønske hadde vært bedre, sier Cathrine.

Harald nikker enig:

 – Ja, det virker som det er et veldig godt kollegialt forhold blant de ansatte her, men det med pauser er noe vi kanskje burde tatt videre. Det er lenge å stå rett opp og ned i fem og en halv time, sier han, før han snur seg mot Cathrine:

– Vi skulle jo ha delt ut kjærligheter til de ansatte her, men det fikk vi ikke til. Vi skulle gitt vaktlederen en stor bunke.

– Men altså, hvordan hadde det tatt seg ut om en vakt hadde stått der, men en kjærlighet i munnen, da, ler Cathrine.