Nina Sandås, LO-Aktuelt

nina.sandaas@lomedia.no

Hovedstyret i Norges Bank besluttet i dagens møte å holde styringsrenta uendret på 2,25 prosent.

– Vi er en i spesiell situasjon med langvarig turbulens i finansmarkedene og tegn til svakere vekst i verdensøkonomien. Det eneste fornuftige er å la rentenivået bli liggende lavt lenger, kommenterer Stein Reegård.

Berg-og-dalbane

Aksjemarkedene kjører berg-og-dalbane, ned i et kraftig stup den ene uka og så opp igjen den andre. Slike bølgedaler er det naturlig at mange blir redde for, men det er ikke noe vanlige arbeidstakere skal ta så veldig alvorlig, ifølge Reegård.

Mediene har altfor mye fokus på daglige nedturer på børsene, som er en del av livets gang. Det er først når finansuroen går ut over jobb og vekstmuligheter at det oppstår problemer. Vi er ikke der nå, og i hvert fall ikke i Norge. Men det er ikke mye drahjelp å få fra omverden.

Ikke ny finanskrise

– Det er heller ikke snakk om at vi er kommet i en ny finanskrise, slik vi så for tre år siden, da tilliten i banksektoren forsvant og alt gikk i stå. Jeg kan ikke skjønne at det er grunn til så stor frykt for ny finanskrise nå, understreker LOs sjeføkonom.

Han begrunner det med at er gjeldsbyrden er bygget ned og sparingen har økt siden 2008. Bankene i USA, men også i Europa, har skaffet seg større kapitalreserver blant annet på grunn av nye regler.

– USA i politisk baklås

I USA burde det være enkelt å rette opp problemene som følger av den voksende statsgjelden. Men det er en forstokket holdning og manglende politisk vilje hos det ene partiet – republikanerne – til å åpne budsjettet for omdisponeringer og for økte skatter. De mest rabiate, Tea party-folkene, ønsker ingen stat i det hele tatt, ifølge Reegård.

Den politiske krangelen om budsjettet varte i flere måneder, uten å gi resultat som monner. President Obama blir derfor mer og mer handlingslammet.

– Den amerikanske staten er sørgelig svak. Landet lider av statsskrekk, slik økonomiprofessor Karen-Helene Ulltveit-Moe har beskrevet det. USAs skattenivå er bare halvparten av det svenske og derfor altfor lavt. En økning av skattenivået ville gitt presidenten handlingsrom han og landet nå ikke har, sier Stein Reegård.

Langt eurolerret å bleke

I euroområdet er det en mye lenger prosess å få til enighet mellom de 17 landene som er i valutaunionen og alle viktige politiske institusjoner i systemet.

– Hvis det går helt galt med euroen, kan det oppstå stor turbulens og ny finanskrise.

Reegård mener EU må ta noen store grep for å rette opp ubalansen innad i valutaunionen og få ro rundt euroens framtid. Han peker på to alternative muligheter.

To veier ut av uføret

Det ene er at EU får mer penger og makt sentralt, slik at forskjellene mellom landene kan jevnes ut etter hvert. EU må ha et mye større batteri med virkemidler. Det andre alternativet er at noen av de mest avvikende landene må ut av eurosonen.

– For å være helt konkret – forskjellen mellom Hellas og Tyskland er jo enorme. Portugal, Italia og kanskje Spania kan også defineres som avvikende i valutaunionen, understreker LOs sjeføkonom.

Noe kan gjøres med tilpasninger i enkeltland, for eksempel gjennom lønnsutviklingen, men problemene stikker dypere enn som så.

– De handler om den tyngende gjeldssituasjonen, om økonomiens virkemåte og hele samfunnsstyringen. De grunnleggende institusjoner mangler når en del av disse landene ikke en gang greier å kreve inn skatten, sier Stein Reegård.