Mamma fortalte historien hvert år mens hun skottet bort på naboen. Tradisjonen tro var hele familien der mobilisert til årets hagearbeid.

Mamma hadde først vært på tilstelning i Frelsesarmeen. Så fikk hun det for seg at hun skulle gå på møtet i Arbeidersamfunnet. Der kom hun i prat med far. Slik jeg kjente henne var det neppe tilfeldig.

De ble sittende og prate resten av kvelden. Da dørene stengte stakk den gladlynte skjønnheten armen sin inn i armkroken til den sjenerte unge mannen, og de ruslet inn til Havna hvor mamma holdt hus.

Så ble det de to, resten av livet.

Da mamma var ferdig med den årlige familiekrøniken, smilte pappa fornøyd før han skulte bort på den løvrakende familien.

– De menneskene har ikke respekt for noen ting, sukket han.

Som om naboen tråkket på hans livs to store kjærligheter, mamma og arbeiderbevegelsen.

Respekten for 1. mai har de ikke fått med seg ungdommen i FrpU. I år var de tidlig ute med å be medlemmene om å ta seg fri fra skole og arbeid for å være synlig i gatene denne tirsdagen. Siden 1995 har onkel Carl Ivar og tante Siv brukt dagen til å markere avstand til Den Røde Fare.

Frp-ungdommen gjør som de voksne sier, men de har ikke fått med seg at 1. mai har vært offentlig fridag siden 1947.

Mon tro hvordan det er mulig?

Avkommet var ikke fylt ett år første gang hun deltok i sitt første demonstrasjonstog. Et par år senere la hun merke til de taktfaste ropene og spurte fra sportsvogna:

– Hva er det de roper om?

– De roper om ting de vil ha, men som de ikke er sikre på om de som bestemmer vil gi dem.

Jeg forsøkte meg på en barnevennlig versjon av tariffoppgjørets dynamikk.

Hun tenkte seg om et øyeblikk, løftet sin myke lille knyttneve og formulerte sitt første kamprop.

– Coca cola og is, coca cola og is!

Kravene ble innfridd.

Hu Derre