JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Mangslungen motstandsfront mot multinasjonale milliardærer

Det kan se ut som om de unge Wall Street-okkupantene har tatt til seg Thomas Jeffersons ord om at enhver generasjon trenger en ny revolusjon.



11.11.2011
08:33
16.12.2013 17:34

Noen av dem er antikapitialister, noen ikke, men de fleste er illsinte på grådige sjefer, finansprofitører og krisesubsidierte banker.

Og du skal ikke ha gått mange skrittene inn i den uryddige og plastdekkede teltleiren mellom himmelhøye hus i Zuccotti Park før du skjønner hvor okkupantene i New York henter inspirasjonen fra. Det er opprøret på Tahrir-plassen i Kairo i vinter, det er «Los Indignados» i Spania, det er gateprotester fra Tel Aviv og Aten, det er de indignerte og frustrerte, de fordømte og de forbannede i land etter land på flere kontinenter som rører på seg. I en umerkelig koordinert bevegelse, uten noe synlig hovedkvarter og uten et klart og avgrenset program eller en skarp kravliste, vokser denne folkebevegelsen fram.

I USA har den ledelsesløse aksjonen spredt seg fra Manhattan, der det startet den tredje uka i september, til flere hundre byer i USA. Parken har blitt omdøpt til Liberty Plaza, trolig for alltid, og tross trusler fra borgermester Bloomberg og New York-politiet om å rydde plassen, har okkupantene holdt stand og bare økt i antall.

Direkte demokrati mot grådighet

Zuccotti Park ligger bare et godt norsk spydkast fra Ground Zero, midt i finansdistriktet på Manhattans sørspiss. Her er det liv og leven døgnet rundt. Her er anarkister og kontorister, hippier og fagforeningsfolk, heltidsaksjonerende og deltidsbesøkende. En stor forsamling med lærere sitter i parkens nordvestre hjørne og retter stiler eller gjør annet nyttig skolearbeid.

Her er stands med løpesedler, bord med gratis pizza, det spilles gitar, slås tromme og blåses saksofon, her gestikuleres og intervjues, noen sover og noen tørker våt teltduk etter siste regnbyge, et digert bruktbokbibliotek fins ute i det fri, her diskuteres og organiseres og gis mat til medbrakte okkuperende hunder. Og stadig kommer en mann med sandwich-plakat som roper og bærer seg og utbasunerer sitt budskap om at Wall Street består av «Hitlers Bankers».

Akkurat det tar Will Russel helt med ro. Han er biologistudent, er velkledt og kortklipt og selger Socialist Worker, nøyaktig slik hans trotskistiske brødre og søstre over hele den vestlige verden gjør i en hver sammenstimling av en slik art. Han er ikke alene som representant for de mange venstresidegrupperingene som kjenner sin besøkelsestid. Men det er ikke det som er det typiske for denne karnevalsaktige aksjonen. Det er snarere det rufsete mangfoldet, den lettere kaotiske hurlumhei av spontanitet og det lederløse ved denne protesten som gjør at nær sagt hver eneste okkupant framstår som talsperson, gjerne bak sin egen håndskrevne lille plakat.

Will Russel er bare typisk i ett: Han er midt i 20-årene. For dette er en ny generasjon protesterende. De er rundt de tjue eller litt mer. Og de mener alvor.

Fins det noen fellesnevner for dette mangslungne meningsmarked?

Tre stikkord blant mange mulige er kritikk av finanselitens grådighet, det politiske systems fallitt som kriseløser og praktisering av direkte demokrati.

Aksjonens første deklarasjon, presentert i avisen med det opplagte navnevalg «The Occupied Wall Street Journal», opererer med mange flere punkter. Men det er første og fremst understrekingen av at dette er noe stort og helt nytt som preger propagandaen. Det er aksjonens bredde og dens åpne tilnærming til veien videre som vektlegges. For hvis «de protesterende hadde kommet med en ferdiglaget liste over krav, ville det bare ha begrenset deres potensial.

Enten ville de ha blitt avvist som luftslott, som krav om gratis helsevesen eller nasjonalisering av bankene. Eller kravene ville måtte bli så vage og forsiktige at det skakkjørte politiske systemet lett kunne ha innlemmet dem og dermed undergravd denne bevegelsen», som det heter i nyss nevnte avis.

De som frykter det siste scenario har fått vann på mølla. For i forrige uke skrev The New York Times om at ledende folk i det demokratiske partiets hovedkvarter i Washington, inkludert Obamas nærmeste forbundsfeller, hilser Occupy-bevegelsens framvekst velkommen. Partiet øyner mulighetene for større engasjement og folkelige støtte og ser framover mot valgkampen i 2012. Samtidig er det selvsagt skepsis blant mange demokrater for å bli for tett forbundet med okkupantene med den venstredreining det innebærer, tilsvarende den høyrevri Tea Party-bevegelsen tvang fram hos republikanerne ved sist valg.

Men ulikt Tea Party, som var sponset av flere velstående republikanske støttespillere, er Occupy’erne en ekte grasrotbevegelse, bygd på et sinne og en frustrasjon over ulikhet og fattigdom som neppe er sett siden borgerrettsbevegelsens store frammarsj på 1960-tallet. Det telles ganske visst på knappene i president Obamas indre sirkler, noe mange blant okkupantene er klar over. Derfor diskuterer man også hvordan et framstøt mot bevegelsen fra demokratene skal møtes. For den «change» Occupy’erne har i tankene er jo en forandring som også retter seg skarpt mot den sittende presidents alt for ukritiske holdning til storfinansen og bankvesenet. Dette kommer blant annet fram i den nylig utgitte boka «Confidence Men» der forfatteren Ron Suskind viser hvordan Obama i et møte midt under finanskrisa i 2009 ga etter for press fra de 13 største finansinstitusjonene i Wall Street og unnlot å stille dem til ansvar for det som tegnet til å bli landets alvorligste krise siden 1929.

The tale of two cities

Det første jeg ser når jeg går ut fra South Station, endestasjonen for toget fra New York til Boston, er Occupy Boston-leiren rett over gata på Dewey Square, midt i glaningen fra The Federal Reserve-bygningen, nasjonalbankens skyskraper nede i det gamle Boston sentrum. Det er en slående forskjell på de to byenes leire, omtrent som forskjellen de to byene selv. Boston er utpreget ”uamerikansk”, preget av sin lange europeiske påvirkning som New England-stat og av et sterkt og til dels radikalt universitetsmiljø.

Like fullt var Boston en av de aller første byene som tok etter Wall Street og slo opp teltene Down Town. Men her råder liksom en annen orden enn i New York. Mens politiet der nede i metropolen hadde stående ordre om å pese alle og enhver om ikke å blokkere trafikken, som en stadig påminnelse om at de passet på som smeder for den minste uregelmessighet, er Boston-politiet tilsynelatende avslappet og tilbaketrukket. Og leiren er velorganisert og velstelt, i alle fall under okkupasjonens første uke.

Siden skulle det bli tøffere. For da noen i leiren ville kolonisere det nærliggende parkområdet i forrige uke, kom politiet og arresterte 50 eller flere i nattens mulm og mørke. Hadde de lært av NYPD som arresterte 700 som toget inn på Brooklyn Bridge den 1. oktober for å sette en støkk i okkupantene?

Er det politiets taktikk å kriminalisere aksjonistene for å bringe dem i vanry? I så fall kan det se ut som om de har mislykkes. For i en meningsmåling Quinnipiac University som kom mandag i denne uka svarte 67 prosent av New York-folk at de var enige i synspunktene til Wall Street’erne, mens hele 87 prosent sa at det var ok at de protesterte.

Disse holdningene reflekteres i den økende støtte okkupantene får fra den tradisjonelt temmelig konservative fagbevegelsen, noe som ikke er hverdagskost i USA. Nylig kom den internasjonale transportarbeiderføderasjonen med sin støtte og i Boston har det vært flere faglige demonstrasjoner den siste uka. Lærerne er svært aktive. Det er dannet aktivistgrupper blant lærere som ledd i kampen mot kutt i skolen, noe som skjer over alt i USA i disse krisetider.

I Detroit, bilbyen som er ekstra hardt rammet, er den offentlige skolen satt under administrasjon og mer eller mindre fratatt lokal styring. Som i Wall Street-leiren praktiserer Boston-lærere «flash grade-in», dvs utendørsarbeid med lekser på fritida for å vise hvor mye ekstra arbeid lærere har utover sin kjernetid på skolen. 40 lærere brukte søndagen til dette på Dewey Square. Tillitsvalgte Garret Virchick i Boston Teacher’s Union var blant deltakerne, nyss hjemkommet fra landsmøtet i delstatens lærerforbund. Han forteller om en utvetydig venstredreining blant lederne i forbundet og mye mer uttalt opposisjon mot den rådende politikk enn på mange tiår.

Jamie and Jeanne

På det store fortauet foran leiren til Occupy Boston ligger to kvinnelige aktivister på kne og tegner på bannere med tusjpenner. «Velkommen til sykepleierne fra Massachusetts General Hospital». De to er Jamie Sherlock (23) fra San Diego og Jeanne Mansfield (24) fra St. Louis, venner fra studietid i Boston. Begge har fått seg jobber. Jeanne er finance manager og jeg spør om hun betrakter seg som anti-kapitalist siden hun deltar her: «Nei, jeg er for kapitalisme, jeg tror på entrepenørskap og fri etablering for bedrifter. Men vi trenger sterkere regulering av kapitalen. Wall Street må holdes i ørene. Corporate America må kontrolleres!»

«Jeg er klar anti-kapitalist», sier Jamie som har jobb som internett-konferanseplanlegger: «Jeg tror vi trenger en helt ny måte å organisere samfunnet på. Kall det kommunisme. Kall det common-ism. Vi trenger en fellesskapstenking som bryter med det materialistiske konkurransejaget hele dette samfunnet er bygd på. Vi må bryte med det mønsteret som produserer subsidierte landbruksvarer som fraktes over hele kontinentet og i stedet produsere lokal og kortreist mat. Det verste uttrykket for dagens system er Wall Streets hemningsløse grådighet», sier Jamie, opprinnelig Native Nation, altså av indiansk avstamning.

Om litt kommer et par busslaster med sykepleiere fra Bostons store sentralsykehus og marsjerer rundt og gjennom teltleiren bak den helsebringende parolen «Helbred Amerika – skattelegg Wall Street!» – mens Mahatma Gandhi står på en sokkel i bakgrunnen og betrakter oppstyret med et urokkelig rolig blikk. Det gjør også Edgar Suffran, en 28-årig afro-amerikaner jeg kommer i snakk med. Han har kommet ned til leiren etter jobb. Han arbeider som farmasi-tekniker og følger daglig med på det som skjer her. Han vokste opp i et strøk i Boston med fattige innvandrere fra den dominikanske republikk og vervet seg til hæren:

«Jeg gjorde det for pengene. Det er nesten 10 år siden og det var den eneste måten jeg så som en vei til skolegang, all den tid undervisningssystemet er som det er her med skyhøye skolepenger over alt. Jeg vegret meg og ble heldigvis ikke sent til Irak eller Afghanistan. Da hadde jeg neppe stått her i dag», sier Edgar som ser på USA som et fallende imperium og de nevnte krigene som begynnelsen på slutten. Han er også hip-hop’er og aktiv i Bostons artistmiljø. Jeg spør om han søker inspirasjon i arven fra Malcolm X og Black Panther-epoken. «Jeg søker sannhet, ikke bare blant svart bevissthet-teoretikere, men blant alle som har noe klokt å si om en annen samfunnsutvikling enn dagens. Men mitt opphav gir meg et ståsted som betyr mye. Da mine forfedre kom til Amerika ble de jo fratatt både navn og identitet», sier Edgar og ser seg rundt på Dewey Square før han svarer på mitt spørsmål med en liten latter:

«If I have a Revolutionary Mind? Of course I have!»

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
11.11.2011
08:33
16.12.2013 17:34



Mest lest

Koronakrisa har rammet Robin Storevik (26) hardt økonomisk. Han kan bli tvunget til å skifte bransje.

Koronakrisa har rammet Robin Storevik (26) hardt økonomisk. Han kan bli tvunget til å skifte bransje.

Privat/Ole Palmstrøm

Robin (26) har blitt permittert tre ganger siden mars: – Umulig å etablere seg på 10.000 kroner i måneden

Ledelsen visste om støyfaren i 2016. En ny måling i vår viste ekstrem støy – opptil 143 desibel. Et halvt år senere er bygningsmessige tiltak ikke gjort.

Ledelsen visste om støyfaren i 2016. En ny måling i vår viste ekstrem støy – opptil 143 desibel. Et halvt år senere er bygningsmessige tiltak ikke gjort.

Alf Ragnar Olsen

Postansatte må sjekkes for hørselsskader: – Svært betenkelig, sier tillitsvalgt

 NTL-tillitsvalgt i Statens Vegvesen Inger Sigridnes sier det er første gang ansatte får julegratiale så lenge hun har jobbet i etaten.

NTL-tillitsvalgt i Statens Vegvesen Inger Sigridnes sier det er første gang ansatte får julegratiale så lenge hun har jobbet i etaten.

Ole Palmstrøm

Statens vegvesen gir 5.000 i julegave til alle ansatte

Colourbox / innfelt skjermdump

Kor mykje får permitterte i dagpengar? Sjekk kalkulatoren

Jan Christian Vestre investerer i møbelfabrikk på Magnor, på denne tomta. Den skal både bli miljøvennlig og ha ordnede forhold for de ansatte.

Jan Christian Vestre investerer i møbelfabrikk på Magnor, på denne tomta. Den skal både bli miljøvennlig og ha ordnede forhold for de ansatte.

Helge Rønning Birkelund

Fabrikkeier Jan Christian Vestre vil at ansatte skal være fagorganiserte – og betaler gjerne kontingenten

Henrik Asheim

Henrik Asheim

Jan-Erik Østlie

Høyre advarer om kostnadene ved økt minstepensjon

Knut Viggen

Tillitsvalgt Alexander ble sagt opp – kollegene lover kamp

UTESTENGT: James McDonald og Kristoffer Eriksen foran bygningen i Oslo der Motvind Norge har kontorene sine. De har kontrakt på at de er ansatte der, men slipper ikke lenger inn og får heller ikke lønn for den jobben de har gjort.

UTESTENGT: James McDonald og Kristoffer Eriksen foran bygningen i Oslo der Motvind Norge har kontorene sine. De har kontrakt på at de er ansatte der, men slipper ikke lenger inn og får heller ikke lønn for den jobben de har gjort.

Ole Palmstrøm

James og Kristoffer får ikke lønn– nå er de utestengt fra jobben

FIKK IKK MEDHOLD: Den rumenske sjåføren Emilian Tudor Jetzi mente han hadde krav på 1,8 millioner norske kroner i utestående lønn fra norskeide Bring Trucking i Slovakia. Alt han fikk var drøyt 27.000 kroner i manglende feriepenger og en regning på 165.000 for å dekke Bring sine saksomkostninger.

FIKK IKK MEDHOLD: Den rumenske sjåføren Emilian Tudor Jetzi mente han hadde krav på 1,8 millioner norske kroner i utestående lønn fra norskeide Bring Trucking i Slovakia. Alt han fikk var drøyt 27.000 kroner i manglende feriepenger og en regning på 165.000 for å dekke Bring sine saksomkostninger.

Fagbladet 3F

I fem år kjørte Emilian for Bring på slovakisk lønn. Helt greit, har retten nå slått fast

Jan-Erik Østlie

Kristian og Monika er eksperter på å være «usynlige». Nå må de kjempe for å bli sett

Per Olaf Lundteigen

Per Olaf Lundteigen

Jan-Erik Østlie

Sp mener SV og Frp har valgt en for dårlig modell for pensjonistene

Mats Løvstad

Kontrakter avslører: Wizz Air-piloter kan sies opp på dagen

Daniela Silva har grunn til å smile. Hun har klart å skaffe seg sin egen bolig i Oslo etter mange år som leietaker.

Daniela Silva har grunn til å smile. Hun har klart å skaffe seg sin egen bolig i Oslo etter mange år som leietaker.

Privat

For Daniela (37) har det vært umulig å kjøpe egen bolig. Ny ordning gjør at hun endelig kan juble

Kommentar:

Trygve Slagsvold Vedum holder fast på mantraet om å ønske seg en Sp/Ap-basert regjering.

Trygve Slagsvold Vedum holder fast på mantraet om å ønske seg en Sp/Ap-basert regjering.

Jan-Erik Østlie

«Vedum bør avklare»

Administrerende direktør i NHO Service og Handel Anne-Cecilie Kaltenborn og forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet, Terje Mikkelsen.

Administrerende direktør i NHO Service og Handel Anne-Cecilie Kaltenborn og forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet, Terje Mikkelsen.

Tormod Ytrehus og Grethe Nygaard

Full krangel om vekterlønningene: – Vi må bare registrere at vi har ulik virkelighetsoppfatning

Debatt

Vekterbransjen er spesiell og arbeiderne i den er sårbare på sine måter fordi vi jobber på anbud, skriver Joakim Møllersen. (Illustrasjonsfoto)

Vekterbransjen er spesiell og arbeiderne i den er sårbare på sine måter fordi vi jobber på anbud, skriver Joakim Møllersen. (Illustrasjonsfoto)

Sissel M. Rasmussen

«Det er forferdelig å se på det som utvilsomt må kalles streikebryteri», skriver vekter Joakim

KREVENDE: Renholderne som sørger for at de ulike universitetsbyggene i Tromsø fortsatt kan holde åpent, har hatt hektiske dager etter at pandemien brøt ut. I forgrunnen står tillitsvalgt Elina Nilsen, bak henne fra venstre: Snefrid Martinsen, Hanna Lecka og Janthima S. Olsen.

KREVENDE: Renholderne som sørger for at de ulike universitetsbyggene i Tromsø fortsatt kan holde åpent, har hatt hektiske dager etter at pandemien brøt ut. I forgrunnen står tillitsvalgt Elina Nilsen, bak henne fra venstre: Snefrid Martinsen, Hanna Lecka og Janthima S. Olsen.

Lars Åke Andersen

Universitetet hadde ikke kunnet holde åpent uten renholder Elina og kollegene. Det vises bare ikke på lønna

– Det er særlig vanskelig å forstå at KrF kan leve med at disse kuttene rammer så mange sårbare mennesker, ikke minst midt inne i en pandemikrise, hvor mange sliter ekstra tungt, sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes.

– Det er særlig vanskelig å forstå at KrF kan leve med at disse kuttene rammer så mange sårbare mennesker, ikke minst midt inne i en pandemikrise, hvor mange sliter ekstra tungt, sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes.

Jan-Erik Østlie

Venstresiden ville forlenge AAP-støtten. Regjeringen og Frp sier nei

Debatt

Lars Petter Larsen Ansvarlig for vekteroverenskomsten i Parat

Lars Petter Larsen Ansvarlig for vekteroverenskomsten i Parat

Foto: Vetle Daler

Parat reagerer på framstillingen til Arbeidsmandsforbundets streikegeneral i Bergen: – Utsagn som ikke medfører riktighet

KAMERATSKAP: Ronald Jacobsen minnes den dramatiske tida i Svea-gruva på Svalbard med glede. Dette bildet er fra 2005, og du ser Ronald nærmest, med snusboksen.

KAMERATSKAP: Ronald Jacobsen minnes den dramatiske tida i Svea-gruva på Svalbard med glede. Dette bildet er fra 2005, og du ser Ronald nærmest, med snusboksen.

Ole Magnus Rapp

Ronald trodde at han skulle dø i gruva på Svalbard: – Jeg ble ikke redd. Jeg konstaterte bare at det var slutt


Flere saker